Treenighetstiden markerer i kirkeåret den tid som faller utenfor festhøytidene. Startskuddet for denne mer vanlige og rolige tiden i kirkeåret går med en siste kirkelig festdag: treenighetssøndag. Rent historisk kan denne dagen være litt vrien å få tak på. Treenighetens betoning kan se ut til å ha blitt stadig viktigere i forbindelse med striden med arianerne. Samtidig skal pave Alexander II på 1000-tallet ha avvist at det var nødvendig med en særlig fest for treenigheten, siden treenigheten daglig ble æret i Romerkirken. Treenighetssøndagen slik vi kjenner den i dag oppstod på 1300-tallet da Pave Johannes XXII etablerte en festdag for treenigheten og la den til første søndag etter pinse.
Så har vi det jo også sånn i vår lutherske kirke at vi kunne stilt oss spørsmålet om det er nødvendig med en slik dag. Også vi ærer jo treenigheten daglig, og hver eneste søndag, i gudstjenestens liturgi. Likevel tror jeg det er godt og nødvendig at vi særlig én dag i året lar Guds treenighet være i sentrum på en spesiell måte, og slik vier oss til dette store og hellige mysterium i vår tro. For det er virkelig et stort og hellig mysterium vi har med å gjøre. For hvem vil egentlig klare å forklare treenigheten? Treenigheten rett forstått er jo som kjent at Faderen, Sønnen, og Den hellige ånd er tre distinkte personer, som alle tre er Gud (på engelsk heter denne overordnede Gud «The Godhead», som for meg hjelper til å tenke litt klarere om det), men som samtidig ikke er tre egne guder. Kirkens tro er og har til alle tider vært, at Gud er én, men at det i denne enheten befinner seg tre guddommelige personer.
Så har det seg dessverre slik at de fleste forsøk på å forklare treenigheten ender i en eller annen form for feilslutning. Sola har blitt brukt som et bilde, som består av selve solen, lyset, og varmen. I den grad hverken lyset eller varmen er selve solen, så må vi si at dette bildet ikke kan brukes. For sentralt i tanken om treenigheten er at alle de tre personene er en del av det samme guddommelige vesen. På samme måte er det med vann. Treenigheten har blitt forsøkt forklart med vann, hvor man kan ha vannet både flytende, frossent, og i dampform. Heller ikke dette holder … vann, siden en gitt enhet med H2O ikke til samme tid kan befinne seg i alle tre formene. Gud skifter ikke mellom å være Faderen, Sønnen, og Den hellige ånd, men alle tre personer er like evige, slik vi bekjenner i den athanasianske trosbekjennelse.
Å beskrive treenigheten med personenes oppgaver kan hjelpe oss på vei, samtidig som det heller ikke er dekkende. Man kan for eksempel si at Gud er vår skaper, Jesus Kristus, sønnen, er vår frelser, og Ånden er vår livgiver. Men med denne beskrivelsen tar ikke på alvor at alle guddommens personer er delaktige i alle oppgaver som utføres. Johannes lærer oss at Sønnen var delaktig ved skapelsen. Faderen var så visst delaktig i vår frelse, og hele guddommen er utvilsomt med og gir oss liv.
Det som da står igjen for oss er at treenigheten er et mysterium som best kan beskrives relasjonelt. Det er jo også det som ligger bak begrepet Faderen og Sønnen. Treenigheten er et guddommelig mysterium som best beskrives på den måten, at Faderen, Sønnen, og Den hellige ånd er alle personer i den samme guddommelighet som fra evighet av og til evighet lever i en kontinuerlig relasjon med hverandre.
Det er noe provoserende over dette. I en tid hvor alt skal forstås med fornuften, og hvor også kristne er opptatt av å fornuftsmessig kunne forklare sin tro, står treenigheten igjen som noe som egentlig ikke kan forklares. Og kanskje skal den heller ikke det. Vår tro er en himmelsk lærdom som Jesus kom til oss med, om hvem Gud er og det store budskap om syndenes forlatelse. Kanskje har vi godt av å tenke at ikke alt skal forklares, men heller glede oss over det store mysterium vi får være en del av. Så også med treenigheten. Kanskje skal ikke treenigheten forklares, men heller tros som et stort mysterium, og bekjennes med ordene til den athanasianske trosbekjennelse.
