Troens røtter og det utvidede gudsfolket Hvorfor vi som hedningekristne må huske at det er roten som bærer oss

Ca leselengde:
16 min

Tekst: Vegard Soltveit

Publisert:


Innledning

Hvilke røtter har den kristne tro? Jeg vet ikke om du har tenkt over dette spørsmålet før. Uansett er det et viktig spørsmål, som kan berike vårt eget trosliv, forsamlingens liv og forkynnelsen i våre kirker og bedehus.

Vi som lever i Norge har mange rotsystem i vår tro. Vi som bor i Norge er for eksempel i stor grad preget av en lavluthersk teologi og pietismen. I forlengelsen av det er vi også preget av den vestlige kirkeforståelsen, etter Det store skisma, splittelsen av øst- og vestkirken i 1054. Troen er selvsagt også preget av oldkirkens trosbekjennelser.

Men hva skjer dersom vi graver enda dypere i troens rotsystem, hvilket jordsmonn kommer vi til? Dette spørsmålet tar denne artikkelen mål å svare på. Jeg argumenterer for at vår tro stikker dypt ned i et jødisk jordsmonn. Kirken har i store deler av sin historie oversett dette, noe som har ført til mye rar teologi.

I forlengelsen av det henviser jeg til den undervisningen Paulus gir til menigheten i Roma og Efesos, hvor han utdyper den relasjonen mellom hedningekristne og jødekristne som evangeliet skaper.

Den hebraiskrøtter-bevegelsen og Den messianske bevegelse

Når vi tar for oss våre bibel-jødiske røtter handler det ikke om å kopiere det jødiske, eller at vi som hedninger skal bli jøder. De som tror det har misforstått hele poenget med våre jødiske røtter – og det finnes en del av disse. Disse menneskene tror at de blir helligere av å opptre og late som de er jøder. Denne bevegelsen er kjent under navnet hebraiskrøtter-bevegelsen (Hebrew Root Movement). Poenget med å gjenoppdage våre jødiske røtter, er ikke at vi som hedningekristne skal bli jøder.[1]

En annen bevegelse, som heller ikke må forveksles med den hebraiskrøtter-bevegelsen, er Den messianske bevegelse. Denne bevegelsen er spennende å følge, og Den Norske Israelsmisjon har et tett og godt samarbeid med den. Den messianske bevegelse består hovedsakelig av jøder som tror på Jesus Messias. Når de selv har valgt å kalle seg for messianske jøder, er det for å vise at det ikke er en motsetning mellom å være jøde og å tro på Jesus.

Sagt på en mer muntlig måte, så er det langt fra ujødisk å tro på Israels Messias for en jøde. I Det nye testamentet leser vi om de første jesustroende menneskene i denne verden. Alle de første var jøder, slik som Johannes, Peter og Paulus. De hadde alle en sterk jødisk identitet, som selvsagt ikke forsvant med troen på Israels Messias.

Paulus skriver at rett jøde handler ikke om de ytre forskriftene i jødedommen, men om troen (Rom 2:28-29). For en jøde har det dermed aldri vært ujødisk å bekjenne troen på Jesus Messias – det er faktisk det som er rett jøde. Dermed forstår messianske jøder seg som ekte jøder, og mange uttrykker at de aldri har følt seg mer jødisk, som etter at de tok imot Jesus som Messias og Herre. Jeg mener at jøder som tror på Jesus selvsagt skal få ha en jødisk identitet. Troen på Jesus gjør dem ikke mindre jødiske, men snarere mer jødiske. Samtidig gjør ikke troen på Jesus meg som hedning til en jøde.

Som bevegelse har de messianske jødene lagt vinn på å fornye den bibel-jødiske arv i sine forsamlings- og bønneliv. I dette ligger også gjenoppdagingen av de bibel-jødiske høytider og fester, slik at den bibelske arv og tradisjoner fra urkirkens jødekristne menigheter blir gjenopplivet. I dette ligger det selvsagt en oppfordring til oss som hedningekristne, men også en utfordring.

Jeg tror at de bibel-jødiske høytider og fester kan berike vårt trosliv og styrke vårt kristenliv, både i forkynnelse og menighetsliv. Samtidig skal vi ikke kopiere og bli jødiske, men utfordringen ligger i å tilpasse den bibeljødiske arv i vår norske hedningekristne sammenheng. Da handler det om å fornye.

Vi har alt flere elementer i vårt menighetsliv som bærer sterkt preg av den bibel-jødiske arv. Ta for eksempel sentreringen rundt Guds Ord, som riktignok ble gjenoppdaget i reformasjonen. Men røttene kommer direkte fra tempel- og synagogearven, via den første jødekristne menighet. Også nattverdsmåltidet kommer derfra. Når vi i denne artikkelserien konsentrerer oss om de bibel-jødiske høytidene, og særlig Løvhyttefesten, er det fordi dette kanskje er en litt glemt høytid.

Kirkens jødiske røtter

Den kjente jødiske teologen, Abraham J. Heshel, spurte en gang en rekke kirkeledere om de hadde glemt hvordan Det nye testamentet startet: Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn? Hans poeng var nettopp at Kirken ikke måtte glemme sine røtter. Kirken måtte velge hvordan den forsto seg selv, enten ved å søke sine røtter i den jødiske tradisjon, og forstå seg selv om forlengelsen av den. På den andre siden kunne Kirken søke sine røtter i hedensk hellenisme, og dermed forstå seg som motpol til jødedommen?[2]

Det er litt opplagt hva Kirken bør velge av disse to, og på den måten er det et retorisk spørsmål Heshel stiller. Samtidig er det er selvransakende spørsmål, som vi trenger fra tid til annen. Vi hedningekristne har lett for å bli stolte og hovmodige, og glemmer at det ikke er vi som bærer roten, men roten som bærer oss (Rom 11:18). Ved å fokusere på våre røtter, og den nåden vi som hedninger har fått ved evangeliet om Jesus Kristus, lærer vi både ydmykhet og takknemlighet. Vi trenger å bli bevisstgjort på at troen ikke var en vestlig oppfinnelse. Evangeliet gikk ikke ut fra Roma eller Wittenberg. De hellige og autoritative tekstene vi leser er verken skrevet eller åpenbart for vestlige eller greske filosofer.

Bibelen er dermed ikke skrevet i en hvilken som helst kontekst, men i en jødisk sammenheng og verdensbilde. Vår frelser og Herre vokste ikke opp i en hvilken som helst kultur, men i en jødisk familie med en jødisk livssyklus. Disiplene tilhørte ikke hvilket som helst folk, men det jødiske. Vi tror ikke på Indias, Sveriges eller Norges guder, men på Abraham, Isak og Israels Gud. Vår tro sitt sentrum er Jesus fra Nasaret, hans død og oppstandelse, som ble forutsagt av jødiske profeter i århundrer før det skjedde.

Abraham – partikulær og universell far

Ganske tidlig i Bibelen velger Gud ut Abraham og gir ham flere løfter (1. Mos 12:1-3). Her leser vi om to løfter, som preger hele Bibelen. For det første er det er Israels utvelgelse etter kjøttet – som da er Abrahams etterkommere via Isak og Jakob. Det andre er løfte om det universelle, at alle folkeslag skal velsignes. Disse to må ikke settes opp mot hverandre, slik enkelte teologer har gjort. Begge løftene kan godt leve side om side, uten at det ene slår den andre i hjel. Dette er viktige elementer i Paulus undervisning om det utvidede og universelle gudsfolket.

Abraham er altså stamfar til Israel – det partikulære. Gjennom patriarkene Abraham, Isak og Jakob er israelsfolket utvalgt, fremfor andre folkeslag. Partikulær betyr det som kun gjelder en del, eller bestemte individer. Begrepet brukes om Israels utvelgelse, da dette er en kollektiv utvelgelse av en bestemt slekt. Amos skriver at

Bare dere ville jeg kjennes ved blant alle jordens slekter Am 3:2

Jesaja skriver at Israel er Guds vitner, som han har utvalgt (Jes 43:10). I Mosebøkene står det om dette folket at

blant alle folk har Herren din Gud valgt deg til å være hans folk 5. Mos 7:6

Samtidig er Abraham troens far – som da henspiller på det universelle. Alle mennesker, uansett folkeslag og nasjonaltilhørighet, er gjennom troen på evangeliet Abrahams barn. Romerbrevets fjerde kapittel underviser oss ganske grundig om Abraham. Paulus beskriver i dette kapittelet både det partikulære og det universelle.

Med henblikk på det universelle skriver han at Abraham er far til oss alle (Rom 4:16b). I Galaterbrevet henviser han til 1. Mosebok 12, og skriver:

Skriften forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedningene ved tro, og den forkynte på forhånd dette gode budskapet til Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes. Gal 3:8

På den måten bruker Paulus Det gamle testamentet til å bevise at hedningenes frelse og delaktighet i gudsfolket, ikke er en ny oppfinnelse han har kommet med. Dette perspektivet har vært tilstede hele tiden.

Erstatningsteologi og topaktslære

I Romerbrevet 9 skriver Paulus at ikke

alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Rom 9:6-7

I forlengelsen av disse versene har flere teologer og kirkefedre kommet til den konklusjonen at Israel er forkastet som Guds folk. Deres utvelgelse i den gamle pakt er gjort ugyldig, og erstattet med Kirken. Kirken er da det nye Israel i den nye pakt. En slik teologi lar altså ikke de to tankene, som er nevnt ovenfor, leve side om side. Den ene må slå den andre i hjel. Tradisjonelt er denne læren blitt kategorisert som erstatningsteologi.

I dag vil få bruke dette begrepet om seg selv, selv om de står for en klassisk erstatningsteologi. Grunnen til at mange vegrer seg for å bruke betegnelsen erstatningsteolog, er fordi erstatningsteologien i oldkirken og middelalderen førte til en krass og uhyre dårlig antijudaistisk holdning. Antijudaismen består i en anti jødedom, og førte til en forfølgelse og diskriminering av det jødiske folk, som fortsatt i dag preger forholdet mellom Kirken og Jødedommen. I dag er de fleste enige om at dette er en av kirkehistoriens svarteste sider, og derfor vegrer mange seg for begrepet erstatningsteologi.

Teologisk og bibelfaglig har den klassiske erstatningsteologien store problemer, etter mitt skjønn. Den kommer ganske enkelt til kort, og gjenspeiler dårlig det budskapet og læren vi møter i både Det gamle og nye testamentet. For Romerbrevet slutter ikke i kapittel 9:7. I forlengelsen må vi også lese Romerbrevet 11. Det er på mange måter ikke så underlig at Paulus stiller spørsmålet: Har Gud forkastet sitt folk? Paulus er nok klar over at en uvant bibelleser kan komme til en erstatningskonklusjon, selv om jeg mener han har begrunnet Israels fortsatte utvelgelse tidligere i Romerbrevet flere steder. Romerbrevet 11 svarer uansett på denne innvendingen, og slår fast at

Gud slett ikke har forkastet sitt folk, det folk han hadde vedkjent seg. Rom 11:2

Paulus begrunner dette med sin egen tro og omvendelse til Jesus. Dersom Gud virkelig hadde forkastet Israel, da skulle Paulus aldri ha møtt Jesus på vei til Damaskus. Her kobles fortellingen om profeten Elia inn, som også erfarte at store deler av folket fornektet og forkastet gudsrelasjonen. Tidligere i Romerbrevet har Paulus alt slått fast at folkets troløshet ikke opphever Guds trofasthet (Rom 3:3). Dette står fortsatt ved lag i kapittel 11, og Paulus skriver at folket fortsatt er elsket for fedrenes skyld (Rom 11:28). Hvordan skal vi da forstå at så mange jøder forkastet evangeliet? Gjelder ikke evangeliet for dem, eller finnes det en annen frelsesvei for jøder?

Jeg har alt nevnt erstatningsteologien, som jeg mener er en grøft. Samtidig finnes det en annen grøft på den andre siden av veien. Enkelte teologer og kristne lekfolk fokuserer så sterkt på Israel, at det nesten blir en tilbedelse av folket, og ikke av Israels Gud. Det er etter mitt skjønn ikke noe annet enn avgudsdyrkelse. Alt som tar folks fokus bort fra tilbedelse av Gud er farlig.

Disse fremholder Israels utvelgelse og gudsrelasjon så høyt, at de kommer til den konklusjonen at det finnes to veier til frelse – en for jøder og en for hedninger. Denne læren blir ofte omtalt som topaktslære eller topaktsteologi. Da blir hedninger frelst gjennom Golgata-pakten, mens jøder blir frelst gjennom Sinai-pakten.

Hva skal vi si om en slik lære? Jo, den skal vi ganske enkelt forkaste. Det finnes kun én frelsesvei – både for jøder og for hedninger – evangeliet om Jesus Kristus. Jesus sier selv til sine jødiske disipler at han er

veien sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Joh 14:6

Peters svar til det høye råd, som var de øverste jødiske lederne i nytestamentlig tid, er heller ikke til å misforstå:

Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved. Apg 4:12

Det utvidede gudsfolket

Paulus visste bedre enn de fleste at evangeliet er den eneste vei til frelse, både for jøder og hedninger. Han forklarer menigheten i Roma hvordan Israel fortsatt er utvalgt, samtidig som evangeliet er eneste frelsesvei, med et tre som illustrasjonsbilde.

Han begynner avsnittet med å adressere oss hedningekristne. Paulus vet at det kan komme hovmodige tanker, som vil påstå at Kristus er vår, og vende jødene ryggen. Dessverre har Kirken glemt dette undervisningsavsnittet i store deler av kirkehistorien. Det er vårt tap og vår byrde.

Treet står for gudsfolket i verden. Fornektelsen av evangeliet har gjort at noen av greinene er brukket av. Det er vantroen til evangeliet. Samtidig er andre greiner fra andre trær podet inn på gudsfolktreet. Paulus adresserer oss hedninger, og skriver at du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene (Rom 11:17b1). Vår tro og gudsrelasjon er dermed ikke en ny oppfinnelse, men vi er podet inn på et allerede eksisterende gudsfolk, ved evangeliet om Jesus Kristus. For det er troen på evangeliet som gjør at vi er podet inn, og vantroen til evangeliet som gjør at mange av de første greinene nå er brukket av.

Men alle greinene ble ikke brukket av – Paulus er selv et levende bevis på det. Sammen med Paulus, Peter, Johannes, og andre jøder som tok imot evangeliet – har vi som hedninger fått sevje fra roten sammen med dem (Rom 11:17b2). Dette er det utvidede gudsfolket.

I Efeserbrevet omtaler Paulus dette som et mysterium (hemmelighet). Han minner de hedningekristne på at de

før var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel, uten del i paktene og løftet, ja, uten håp og uten Gud i verden. Ef 2:12

Deretter skriver han:

Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod. Ef 2:13

Ved Jesu død og oppstandelse ble det skapt fullkommen fred mellom hedninger og jøder, og sammen har både jøder og hedninger adgang til Far i en Ånd (Ef 2:18). Dermed er ikke hedningene lengre utlendinger og fremmede. Nei, ved evangeliet og troen er vi blitt de helliges medborgere og Guds familie (Ef 2:19). Det utvidede gudsfolket er ved evangeliet blitt Guds tempel og Kristi kropp i verden.

For gjennom evangeliet er det skapt fred mellom hedninger og jøder, og størst av alt – fred mellom mennesker og Gud. Mysteriet Paulus underviser om viser oss at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet (Ef 3:6). Dette er nåde over nåde. I lys av dette veldige mysteriet og Guds store frelsesplan, må apostelen Paulus bare bøye sine knær i tilbedelse, beundring og takk til Gud (Ef 3:14-21).

Avslutning

I denne artikkelen har jeg argumentert for at vår tro har jødiske røtter. Ved å se på den undervisningen Paulus brukte overfor menigheten i Roma og i Efesos, lærer vi om Guds enorme frelsesplan og mysterium –

at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet. Ef 3:6

Målet med å gjenoppdage og bevisstgjøre hverandre om våre jødiske røtter, må ikke tolkes dit han at vi som hedningekristne skal konvertere og bli jøder. Enkelte retninger i dag har begynt å gå denne veien, som jeg mener er stikk i strid med det Paulus underviser om det utvidede gudsfolket. Vi som er hedningekristne skal forbli hedningekristne, mens de som er jesustroende jøder skal selvsagt være jøder i troen på Jesus.

Den første kristne menighet bestod av både jøder og hedninger som trodde evangeliet. I begynnelsen var majoriteten jesustroende jøder, men dette endret seg fort. Etter hvert var majoriteten hedningekristne. Paulus visste at det var slik det skulle være, da det er enormt mange flere hedninger enn jøder i verden. Kanskje dette er årsaken til at han skriver at hedningekristne ikke må glemme sine røtter, og at de er podet inn i ett allerede eksisterende gudsfolk? For dersom de glemmer det, kan det fort oppstå en hovmodighet og hat mot det folket som Gud har vedkjent seg – det jødiske.

Paulus visste dessverre ikke hvor rett han kom til å få. Kirkehistorien viser oss en forkastelig forfølgelse, diskriminering og forakt overfor det jødiske folk.

Ved å peke på våre jødiske røtter, lærer vi som hedningekristne ydmykhet og takknemlighet. Vi ser at det ikke er vi som bærer roten, samtidig som det skapes en enorm takknemlighet for den nåde som er vist oss ved at vi er blitt de helliges medborgere og Guds familie ved evangeliet.

Vår utfordring og oppgave ligger i å gjenoppdage våre røtter, som stikker dypt ned i det jødiske jordsmonnet. På den måten kan vår tro bli beriket og velsignet i enda større grad, og Det nye testamentes misjonsstrategiske prioritet kan gjenoppdages. Dette er tema for neste artikkel.

 

[1] Den Norske Israelsmisjon publiserte en egen artikkel om den hebraiskrøtter-bevegelsen i 2017 som godt kan leses dersom man ønsker mer informasjon om dette.

[2] Kvarme, O.C., (1985) Kirkens jødiske røtter, Sjalomhefte 7. Luther Forlag, Oslo


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
16 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Skrifthenvisning

  Romerbrevet  11

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Vegard Soltveit.
  Vegard kommer fra Radøy i Hordaland. Han har mastergrad i Det gamle testamentet og i historie, har arbeidet som ungdomsarbeider og er i dag assisterende generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon.
  Flere ressurser av Vegard Soltveit
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.