De fleste religioner har sine hellige skrifter. Muslimene har Koranen, mormonerne sin "Mormons Bok", og vi kristne har Bibelen. Ikke alle religioner har hellige skrifter, og det er stor forskjell på hvilken rolle hellige skrifter spiller i ulike retninger innen en og samme religion.
Selv om kristendommen er splittet i et utall retninger, har faktisk nesten alle den samme Bibel. De aller fleste er også enige om hvilke skrifter som hører med der. Spørsmålene om kanon (rettesnor eller målestokk på gresk) ble avklart før det kom til varige kirkesplittelser.
Men spør vi etter hvilke syn, holdninger og hvilken plass Bibelen har innen de ulike retningene av kristendommen blir svarene svært forskjellige. Den katolske kirke stiller i prinsipp Bibelen på samme nivå som "tradisjonen", det vil si de vedtak som konsiler, kirkemøter og paver gjennom kirkehistorien har fattet.
Bibel og tradisjon "skal begge mottas og æres med like stor pietet og ærbødighet", heter det i offisiell katolsk teologi.[2] På motsatt side polemiserte allerede Luther over dem han kalte "gjendøpere" og "svermere", som tilla Åndens profetier like stor vekt som det skrevne bibelord. Lignende trekk kan etter min mening påvises i ytterliggående karismatiske bevegelser også i vår tid.
Det er på denne bakgrunnen teologien arbeider med fenomenet "bibelsyn" eller "skriftsyn". Et bibelsyn er det syn og den holdning en har til Bibelen. Eller sagt litt mer presist: Bibelsynet er summen av de forutsetninger og forventninger som vi bringer med oss inn i bibelstudiet, for å låne definisjonen til Ole Øystese.[3] Det dreier seg om spørsmål som disse:
- Hvordan tror en at Bibelen er blitt til?
- I hvilken forstand er den Guds ord, og på hvilke måter er den også menneskers ord?
- Er den ufeilbarlig, og gjelder det i så fall bare i religiøse spørsmål eller også i alle andre saker den sier noe om?
- Anses Bibelen som en absolutt autoritet, eller er den en av flere kilder som skal konsulteres?
- Er Bibelen autoritet bare i dogmatiske spørsmål, eller har den et avgjørende ord også i etiske spørsmål, f.eks. homofilispørsmålet?
- Er Bibelen også norm når det gjelder kirkeordning og gudstjenesteliv, eller er dette spørsmål vi fritt kan ordne ut fra hva vi finner hensiktsmessig ut fra sted og tid?
- Er spørsmålet om kvinnelige prester dypest sett et spørsmål om bibelsyn?
Mange kristne har knapt tenkt gjennom slike prinsipielle spørsmål. Heller ikke alle teologer eller bevegelser har utformet noe skriftlig lærepunkt om sitt bibelsyn. Faktisk finner vi ikke noe eget punkt om bibelsynet, verken i de oldkirkelige bekjennelser, i Luthers katekismer eller i den Augsburgske Bekjennelse.
En forklaring kan være at det ikke stod strid om disse spørsmålene på den tiden da det enkelte av bekjennelsesskriftene ble til. Eller kanskje var et høyt syn på Bibelen så selvfølgelig for dem at de ikke kom på å ta det opp spesielt? Det er også noen som har påstått at bibelsynet ikke var viktig verken for kirkefedrene eller reformatorene siden det ikke er tematisert, men det er neppe noen holdbar påstand rent historisk.
Gjennom mer enn hundre år har det rast til dels intense debatter omkring bibelsynet i kirker, i samfunnet og ikke minst på universiteter og høyskoler. Ulike personer og grupper har fått en del benevnelser hengt på seg, som lett er blitt merkelapper med sterkt negative assosiasjoner. Vi kjenner sikkert straks klangen i ord som "fundamentalist", "liberal", "ultrakonservativ" eller "ortodoks". Det er nyttig å vite hvordan disse merkelappene er oppstått, og hva de betyr. Men enda viktigere er det å kunne gjengi hovedpunktene i de ulike bibelsynene.
I Norge førte striden om slike spørsmål for hundre år siden til opprettelsen av Menighetsfakultetet. Konservative kristne så med bekymring på utviklingen ved Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo, og de ønsket å etablere et "bibeltro" alternativ.[4] Det gjaldt både typiske bibelsynsspørsmål og spørsmål knyttet til Den norske Kirkes lutherske bekjennelse. Det er etter hvert blitt et ordpar i mange kretser "Bibel og bekjennelse". Det er strengt tatt bare den første delen av dette vi skal drøfte her, selv om de to spørsmålene ofte vil henge nøye sammen.
Den historisk-kritiske metode
Før vi kan gi en første presentasjon av ulike hovedgrupper av bibelsyn må vi gå tilbake til den tiden da stridighetene for alvor oppstod. Grovt forenklet skal vi da et par hundre år tilbake i tid. Rasjonalismen, opplysningstiden og det moderne gjennombrudd i naturvitenskapene hadde skapt et helt nytt klima for kirkene. Det gjelder både kirkens forhold til verden rundt seg, og dens eget indre liv. De såkalte "potetprestene" fantes også i Danmark-Norge. En dansk prest skal virkelig ha avsluttet sin søndagspreken slik: "Ja, kære venner, så har vi da i dag talt om hør, og nu ville vi næste søndag, om Gud vil, tale om hamp."[5] Om han altså ikke alltid talte om potetdyrking, så var det fordi han også måtte tale om lin, hør og hamp! Mange av disse rasjonalistene stilte spørsmålstegn ved Bibelens undre og mirakler.
Dette var også tiden da oppdagelsesreisende, handelsreisende og kolonister kom i kontakt med folk av andre religioner. Det var ikke lenger selvsagt at alle var kristne og at alle tenkte likt.
Slik kom de grunnleggende spørsmålene om Bibelen opp: Er Bibelen unik? Er den prinsipielt sett noe annet for oss enn Koranen er for muslimene? Skal ikke Bibelen studeres på presis samme måte som vi leser andre antikke skrifter, som Homér, Bhagavadgita eller Snorre? Er det holdbart å behandle Bibelen som én bok, når den er skrevet av dusinvis ulike forfattere til høyst ulike tider? Hva gjør vi med de avsnittene som ser ut til å motsi hverandre, enten det gjelder geografi, historie eller teologi? Og hva gjør vi der bibelteksten ser ut til å bli motsagt av andre antikke kilder eller av arkeologiske utgravinger?
Det var ut fra slike spørsmål at det vokste frem en helt ny tilnærming til Bibelen som vi i ettertid kaller "den historisk-kritiske metode".[6] Med "historisk" mente en at en ville finne tekstens historiske opphav og miljø. En ville bort fra en uhistorisk tolkning, som lettvint kunne forklare et ord i Jesaja med et bibelvers i Romerbrevet. "Kritisk" kommer av et gresk ord som betyr å skjelne.
En ønsket å nå frem til en presis og nøyaktig tolkning i stedet for en omtrentlig og ukritisk eksegese. "Metode" signaliserer at en ville jobbe bevisst, grundig og med de rette verktøy. Tilfeldig og umetodisk skulle bibelarbeidet ikke være, fromme innskytelser og billige stikkordsforbindelser holder ikke for en seriøs bibeltolkning.
Ikke minst skulle bibeltolkningen frigjøres fra dogmatikkens rammer. Teksten skulle få komme til orde, også der hvor det måtte skape problemer i forhold til dogmatikken. Var det ikke nettopp det Luther hadde hevdet med sitt slagord "Skriften alene"?
Temperaturen i debatten har i perioder vært meget høy. På statlige universiteter slo de nye tankene raskere gjennom enn i kirkene. Ofte var (og er) det jevne kirkefolk mer skeptiske til "liberale" teologer. Striden førte i flere land til opprettelsen av en rekke nye kirkelige seminarer og presteskoler. I Norge fikk vi Det teologiske Menighetsfakultetet. Fremdeles er det slik at de fleste aktuelle bibelsyn grupperer seg ut fra hvordan en svarer på utfordringene fra den historisk-kritiske metode.
Ulike aktuelle bibelsyn i norsk kristenliv
Vi skal nå forsøke å gruppere ulike bibelsyn slik vi møter dem i norsk kristenliv. Slike inndelinger er alltid kontroversielle. Delvis skyldes det den forenkling som alltid ligger i grupperinger. Men ikke minst skyldes det de merkelappene eller overskriftene en velger. Et raskt blikk på lignende oversiktsartikler som denne viser tydelig nok forskjellene, og som regel også ståstedene.
| O.J. Jensen:[7]
1. Fundamentalistisk 2. Konservativt 3. Bibeloppløsende (liberalt) skriftsyn |
E. Baasland:[8] 1. Fundamentalistisk 2. Positivit bibelsyn 3. Liberalt bibelsyn 4. Postliberale bibelsyn |
| J. Straarup (Sverige):[9]
1. Fundamentalism 2. Religiös hermeneutisk 3. Humanistisk existeniell 4. Allmän litterär |
E. Blennberger (Sverige):[10]
1. Biblicism 2. Kritisk biblicism 3. Fundamentalism 4. Diskursiv bibelsyn |
Vårt forslag til inndeling og merkelapper skiller seg litt fra de før nevnte, blant annet ved at vi mener en bør bruke litt flere kategorier for å gjøre noenlunde rett mot mangfoldet.
En fundamentalistisk bibelsyn
Et "fundament" er et grunnlag. En fundamentalist fokuserer på hvilket grunnlag han har for sin tro.[11] Som retning innen kristenheten oppstod fundamentalismen for drøyt hundre år siden i USA. Ulike grupper av konservative kristne var forskrekket over det de opplevde som utglidning i trosspørsmål. Ikke minst gjaldt dette spørsmålet om verdens opprinnelse, skapelse eller utvikling. Deres motsvar kom i form av en serie med fundamentale lærespørsmål de ville svare på direkte ut fra Bibelen. Deres første hovedpunkt gjaldt nettopp Bibelen.
Denne bevegelsen var ikke ment å bli til et kirkesamfunn, heller ikke noen egen organisasjon. Men den bidro sterkt til å knytte sammen ulike krefter innen mange forskjellige kirker, og snart vokste det frem mange nye konservative teologiske læresteder. Ikke minst var mange baptister og pinsevenner "fundamentalister", og særlig i "bibelbeltet" i Sørstatene stod de sterkt.
Også en del lutheranere sluttet seg til "fundamentalismen", slik det fikk uttrykk i USA. Men en luthersk teologi vil etterlyse en sterkere skjelning mellom gammel og ny pakt, og mellom lov og evangelium. I iveren etter å ta vare på "en hel Bibel" kan fundamentalismen komme til å stille GT og NT omtrent på samme linje, og det kjennes fort ganske kunstig om noen vers fra Moseloven eller fra Ordspråkene skal veie likt med ord fra Bergprekenen eller Romerbrevet. En kan også lett finne eksempler på bruk av løsrevne bibelsitater. Dette siste kalles ofte for "biblisisme".
I vår tid brukes ordet "fundamentalist" på litt ulike måter. En "timeplan-fundamentalist" er nøye med å komme i gang presist til avtalt tid; en "Drillo-fundamentalist" ser enhver støttepasning som et tilbakeskritt, bokstavelig talt. Men mest brukes ordet om militante og konservative muslimer, gjerne eldre herrer med sterke maktposisjoner. De sverger til de samme løsninger som generasjonene før har fulgt, og er lite sensitive for forandringer. Ikke sjelden går prinsipper foran hensynet til enkeltmennesker, og særlig kvinner gjøres maktesløse og umyndige.
Når så ordet "fundamentalist" klistres på kristne bevegelser i vårt eget land er det gjerne disse assosiasjonene fra islam som følger med på lasset. Da er det likesom ikke nødvendig å argumentere mer. Straks en hører ordet "fundamentalist" tror folk at de vet alt de trenger å vite om både tro, etikk, kvinnesyn og maktfordeling i en slik menighet. Kan journalisten vise bilder av en selvsikker herre på talerstolen og lettere henrykkede menighetslemmer i bønn, er bildet komplett.
Det sier seg selv at dette ikke er noe godt utgangspunkt for en seriøs kartlegging av teologiske posisjoner i forhold til bibelsynet. I Norge finner vi ikke mange med noe gjennomtenkt bibelsyn som bruker betegnelsen "fundamentalist" om seg selv. I visse karismatiske pinsemenigheter kan en finne slike tilløp, men bildet kompliseres av den rollen profetiske åpenbaringer og visjoner ofte spiller i disse menighetene. Disse kan i praksis ofte veie like tungt som sitater fra Bibelen. Mye av dispensasjonalismen, med sitt sterke fokus på de ulike tidshusholdningene og Israel, er fundamentalistisk i sitt bibelsyn.[12]
Mer tydelig fundamentalistiske i bibelsynet er adventister, Jehovas Vitner og andre nyere amerikansk-inspirerte grupper. Ut fra deres øvrige teologi er det ikke mye norske lutheranere synes de har til felles med slike grupper, men ingen skal undervurdere hvor mye seriøs forskning noen av deres bibellærere driver til bibelsk arkeologi, Bibelens grunnspråk, teksthistorie, eskjatologi og enkelte andre spørsmål.
Et fundamentalistisk bibelsyn legger stor vekt på at det er Gud som har inspirert Bibelen, helt ned i det enkelte ord. Der er ingen feil eller motsigelser i Bibelen, og enhver kristen bør daglig lese og studere Bibelen. Meningsmotstandere kan av og til innvende mot fundamentalistene at de gjør Bibelen til en fetisj, og at de har en nesten magisk holdning til bibellesning. Litt uhøytidlig sier en gjerne at fundamentlistene tror at selv skinnomslaget på deres bibler er ekte skinn eller at de tror gullsnittet er laget av ekte gull.
Konservativt bibelsyn, negativt til historisk-kritisk metode
"Konservativ" betyr språklig sett at en ønsker å ta vare på noe som er der fra før. De forandringer og tilpasninger som bør gjøres skal helst skje gjennom varsomme reformer og justeringer, ikke gjennom plutselige forandringer. Motsetningen til konservatisme kan enten være liberalisme, som vil være fri i forhold til tradisjonene, eller radikalisme, som ønsker å bryte grunnleggende med det bestående.
Kristne med et konservativt bibelsyn setter Bibelen høyt som norm for både tro og etikk. De understreker sterkt at Bibelen er Guds ord, at den er inspirert av Gud, og at den er klar, enhetlig og tilstrekkelig for alt en trenger å vite til frelse. De er tilbakeholdende med å se etter feil eller motsetninger i Bibelen, og vil så langt mulig harmonisere tilsynelatende motsetninger med henvisning til prinsippet om at "de uklare ord i Skriften skal tolkes i lys av de klare".
Samtidig ser de at Bibelen også har en menneskelig side, og at Gud brukte mennesker med ulik bakgrunn og personlighet til å formidle sitt ord. Dette er tydelig ut fra "forordet" i Lukas´ evangelium (Luk 1,1-4). Derfor bør Bibelen studeres historisk.
Samtidshistorie er med full rett kommet inn som en betydelig del av ethvert bibelfaglig studium. I en luthersk kontekst understreker en videre skjelningen mellom den gamle og den nye pakt, og mellom lov og evangelium. Slik får Bibelen noen tyngdepunkt, og ikke alle bibelvers blir stående på samme nivå. Noen teologer med et konservativt bibelsyn taler om "en fremadskridende åpenbaring", og mener da at Gud gradvis har åpenbart sitt budskap gjennom frelseshistorien.[13] Slik kommer en til rette med at det kun er få steder i GT som taler klart om livet etter døden eller om frelserens stedfortredende soningsdød.
Teologer med et konservativt bibelsyn er også overbevist om at Bibelens ord forplikter oss i dogmatiske og etiske spørsmål i vår tid, for eksempel i spørsmål om prestetjeneste for kvinner eller homofilt samliv. Der andre peker på avstanden på 2000 år til Bibelens verden, understreker et konservativt bibelsyn at "Herren er i går og i dag den samme, ja til evig tid", Hebr 13,8, og det gjelder også hans ord.
De fleste med et konservativt bibelsyn avviser den historisk-kritiske metode. Samtidig ønsker en verken å være uhistorisk, ukritisk eller umetodisk i sin bibeltolkning. En taler derfor heller om en "historisk-grammatisk", "åpenbarings-historisk" eller "frelseshistorisk" bibeltolkning.
I Norge kan vi regne store deler av bedehustradisjonen til det konservative bibelsyn, for eksempel Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet. Også mange prester, størstesdelen av pinsebevegelsen i Norge og store deler av Misjonsforbundet kan regnes hit. Men det er vanskelig å trekke grensene tydelig mellom dette og det neste bibelsynet vi skal presentere, det moderat-konservative bibelsyn som åpner for bruken av historisk-kritisk metode.
Et moderat-konservativt syn, åpent for historisk-kritisk forskning
Blant konservative kristne er det mange som ønsker å fastholde både inspirasjonstanken og Bibelens autoritet, samtidig som de åpner for historisk-kritisk forskning. En åpner for at det nok kan være noen feil i Bibelen når det gjelder historiske og geografiske forhold, og at Bibelen gjenspeiler noe ulike verdensbilder.
En understreker sterkt at Bibelen både har en guddommelig og en menneskelig side, og denne menneskelige faktoren gjenspeiler seg i de menneskelige karaktertrekk og begrensninger de bibelske forfatterne hadde.
Samtidig er talsmenn for et slikt bibelsyn overbevist om at Bibelen i alle viktige teologiske spørsmål har en noenlunde ensartet og tydelig lære. Ofte vises det til den apostoliske trosbekjennelse som en sammenfatning av disse hovedpunktene. Et klassisk bibelvers i denne sammenhengen er 2 Tim 3,16: "Den hele Skrift (eller "ethvert skrift") er innblåst/innåndet/inspirert av Gud, og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet".
Første del av verset bekrefter positivt Bibelens opphav i Gud. Men teologene er litt uenige om hvordan andre del av verset skal anvendes. Talsmenn for et moderat-konservativt bibelsyn forstår det gjerne slik: Skriften er nyttig og ufeilbarlig i spørsmål om frelsen. Det er til slikt den er "nyttig". Men Bibelen er ikke gitt oss som lærebok i historiske, geografiske og naturvitenskapelige spørsmål. I slike ting kan der forekomme feil. Disse spørsmålene ligger utenfor Skriftens "intensjonsområde", sier en gjerne.[14]
Fra mer konservativt og fra fundamentalistisk hold vil en innvende: Hvem er det som skal dømme om hva som er Skriftens "intensjonsområde"? Er det noe menneske som kan tilta seg den rollen å skulle sortere mellom rett og galt, menneskelig og guddommelig, forpliktende og uforpliktende? Og hva har resultatet vært av en slik tolkning og slik sondring? Har det ikke vært at teologene stadig har redusert omfanget av det guddommelig inspirerte og autoritative intensjonsområdet? Først begrenset en seg til spørsmål om frelsen, altså dogmatiske spørsmål. Slik falt naturvitenskapelige og historiske spørsmål utenfor. Siden forsvant både etikk og kirkeordningsspørsmål utenfor intensjonsområdet. Hva står igjen?
Talsmenn for et moderat-konservativt bibelsyn innrømmer kanskje at sondringen fører med seg mange vanskelige avveininger. Men en kan på den andre siden ikke lukke øynene for spenninger og motsetninger i Bibelen som knapt kan kalles annet enn "feil", sier en gjerne. Noen går så langt som til å advare mot et "ufeilbarlighetsdogme" som hevder at der ikke kan være feil i Bibelen uten at inspirasjonstanken faller. En bør ikke legge hele sin tro i potten på en slik måte at den kan mistes om en kommer til at der virkelig er noen små og ganske ubetydelige feil i Bibelen, sier en.
Til dette svarer gjerne mer konservative teologer at Jesus selv har lært oss at "den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort", Luk 16,10. Hvordan kan vi stole på Bibelen i de evige saker, om vi ikke kan stole på den i de alminnelige og nære ting som gjelder vår faktiske verden? Og har ikke Herren selv på det kraftigste advart oss mot å legge til eller trekke fra noe fra budskapet, 5 Mos 4,2 og Joh Åp 22,18-19? Har han ikke lovt at selv den minste tøddel av Skriften skal bestå like til hans gjenkomst, Matt 5,18?
I norsk sammenheng finner vi et moderat-konservativt bibelsyn med åpning for historisk-kritisk bibelforskning i store kretser av Den norske Kirke, hos en del lærere ved Menighetsfakultetet, Norsk Lærerakademi og Misjonshøgskolen i Stavanger, i Normisjon og blant mange frikirkelige. Prinsipielt hørte også Ole Hallesby til i denne gruppen, selv om han i praksis nesten utelukkende hadde front mot liberale og kritiske grupper når han kom inn på disse spørsmålene.
Mange vil mene at det de senere årene har skjedd en betydelig glidning i bibelsyn ved Menighetsfakultetet, i bispekollegiet og blant ledende prester og teologer bort fra det her nevnte bibelsyn over mot mer liberale og kritiske standpunkt. Dette har særlig sammenheng med synet på kontroversielle spørsmål som kvinnelige prester og homofili. Da flertallet i Menighetsfakultetets professorråd i 1972 vedtok å si ja til kvinnelige prester, antydet mindretallet at dette skyldtes at et nytt bibelsyn hadde fått innpass.[15]
Når flertallet ved Menighetsfakultetet helt til da hadde sagt nei til kvinnelige prester (bl.a. i 1955), var ikke det bare på grunnlag av tolkningen av enkeltavsnitt i Bibelen, men også på grunnlag av bibelsynet. En kan frykte at apostlenes ord og formaninger ikke lenger skal anses som forpliktende, hevdet de.
I dagens debatt om homofili er det få teologer som vil mene at saken dreier seg om tolkningen av bibelvers. Også de fleste forkjemperne for homofiles rett til seksuelle utfoldelse sier seg enig i at Bibelen avviser dette.[16] Når de likevel mener at kirken i dag skal godta homofilt samliv, skyldes det at en ser på Bibelen på en annen måte enn før. Den er ikke lenger eneste norm, men skal trekkes inn sammen med andre normer som medisinsk fagkunnskap, psykologisk og psykososial innsikt, menneskers livshistorier med mer.[17]
Det er på et slikt grunnlag at mange har uttrykt stor uro knyttet til bibelsynet ved Menighetsfakultetet og i kirken ellers når disse saker drøftes.
Et liberalt, historisk-kritisk bibelsyn
Da den historisk-kritiske bibelforskningen slo inn for drøyt hundre år siden, skjedde det samtidig med at Darwins utviklingslære vant innpass. I teologien var dette tiden for den klassisk liberale teologi. "Liberal" betyr "fri", i denne sammenheng fri fra kirkelige og dogmatiske rammer som en følte hemmende i forhold til verdensbilde, naturvitenskap, kunst og etikk. "Moderne" ble et moteord, og mange hadde et optimistisk syn på "fremskrittet", gjerne omtalt i bestemt form entall.
Liberale teologer hadde gjerne et svært optimistisk syn på mennesket, en tenkte at vi egentlig på bunnen er gode. Mye avhenger av hvilken påvirkning vi utsettes for; om vi bare slipper knugende, tunge bånd i livet, og får utvikle fritt våre evner og anlegg, vil dette snart endre både enkeltmennesker og samfunnet, tenkte en.
I denne frigjøringen fra fortiden ble gjerne både middelalderforestillinger og en hel del bibelske tanker avskrevet. Det gjaldt synet på Satan, fortapelsen, undrene og av og til også selve tanken på Jesu død som en stedfortredende soningsdød. Her ble ikke den historisk-kritiske metode bare brukt til å drøfte mulige historiske og geografiske feil, det handlet ofte om "høyere kritikk", eller sak-kritikk.
I sin klassiske utforming brøt mye av den liberale teologi sammen i Den første Verdenskrig (1914-1918). Den meningsløse nedslaktningen av hundretusener i den mest "siviliserte" og kristnede del av verden viste folk den brutale virkelighet av uendelig ondskap dypt inne i hjertene. Likevel levde de fleste grunntankene i den liberale teologi videre, også i bibelforskningen, dog med litt andre uttrykk enn før.
I Norge førte brytningene som nevnt til opprettelsen av Det teologiske Menighetsfakultetet (MF) i 1908. Dette ble opprettet i protest og som et alternativ til Det teologiske Fakultet (TF) ved Universitetet i Oslo. Selv om TF snart satt tilbake med et fåtall studenter, har deres innflytelse i kirken og i samfunnet vært stor hele tiden, ikke minst på grunn av gode kontakter med media og i politikken. TF har også fostret flere internasjonalt anerkjente forskere, og TFs selvforståelse har alltid vært at de utgjør et tyngdepunkt for vitenskapelig teologi i Norge.
I dag er ikke "liberal teologi" noe moteord i Norge, likesom heller ikke "fundamentalist", "biblisist" eller "erstatningsteolog" er det. Det er knapt noen som vil bruke disse benevnelsene om seg selv. Likevel er det vanskelig å komme utenom dem. De som ofte kalles "liberale teologer" vil heller bruke andre ord om sine ståsteder, så som "fordomsfri", "åpen", "kulturåpen" eller "folkekirkelig". Det er et ideal å drive "fri forskning" som ikke er bundet verken til "bibelstroskap" eller "bekjennelsesplikt".
I den grad dagens "liberale" teologer taler om Bibelen som en norm, forstår de det slik at det er Bibelens kjerne som er norm. Det kan være "den gyldne regel", Matt 7,12 eller nestekjærlighetsbudet (Matt 22,39). Ofte griper en gjerne til et uttrykk Luther brukte angående hvilke skrifter som skal høre med i kanon; Luther mente at kun de skriftene som "driver oss til Kristus" ("was Christum treibt") egentlig er kanoniske.
Inge Lønning forstår denne tanken slik at vi bør tale om et "kanon i kanon", altså en forpliktende kjerne av Kristus-utsagn til forskjell fra andre deler av Skriftens 66 bøker som har mindre eller ingenting å si om Kristus.[18] Til dette kan en innvende at Kristus-budskapet ikke kan isoleres til bestemte vers i Skriften; det er et stort poeng i Luk 24,27 at Jesus ut fra "alle skriftene" viste Emmaus-vandrerne at GT handler om Messias.[19]
Post-modernistisk bibelsyn[20]
I årene etter 1968 har det vokst frem en rekke kritiske bevegelser, både i politikk, kunst, akademiske fag og i teologien. Ofte sammenfattes disse med begrepet "post-modernismen", som betyr at de alle kommer etter 1900-tallets store modernisme-retninger. Post-modernistene stiller seg kritisk til deler av naturvitenskapenes "lukkede" bilde av verden som en mekanisme vi kan utforske og forstå ut fra nøytrale metoder og redskaper. En tviler på om forskning noen gang kan bli nøytral, for ubevisst har vi med oss noen forutsetninger og kjepphester. En taler gjerne om grunnleggende paradigmer eller aksiomer.
Også i filosofi og språkvitenskapene hevder post-modernistene at der knapt finnes noen absolutte sannheter eller målestokker. Blant annet vil ordenes betydning ofte variere noe fra ett menneske til et annet, og fra tid til tid. Når to snakker sammen vil det alltid være en mulighet for at de misforstår hverandre og snakker forbi hverandre. Denne risikoen er enda større når en leser en tekst fra en annen tid. Og hvem har rett til å si at noen bruker språk eller grammatikk "feil", så lenge de selv får gitt uttrykk for det de vil og blir forstått av dem de kommuniserer med?
Post-modernisme rommer mange høyst ulike populære grupper og bevegelser i tillegg til de akademiske kretsene. Ofte regner en både feminister, miljø-bevegelsen, New Age og ulike tredje-verden bevegelser som mer eller mindre post-modernistisk inspirert. I teologien har en bl.a. frigjøringsteologi, kontekstuell teologi (asiatisk, afrikansk, latin-amerikansk m.m.),[21] feministisk teologi og ulike miljø-grupperinger.
Om vi grovt forenklet skal angi noen kjennetegn ved deres bibelsyn kan vi kanskje begynne med det hovedsynspunktet at Bibelen ikke studeres for å finne én enhetlig lære eller et system der. En ønsker heller å lese enkelt-tekster eller skriftgrupper som kan berike oss gjennom bestemte perspektiver på livet. Det kan gjelde forholdet mellom rik og fattig, mann og kvinne, ulike etniske grupper, spørsmål om skam og ære eller inngrupper og utgrupper. Helt grunnleggende er perspektivet nedenfra, "Theologie von unten", som tyskerne sier. Ofte har man et sosial-antropologisk, psykologisk eller politisk perspektiv på bibelforskningen, der en ønsker å avsløre ulike maktgrupper.
Forventningene om å finne helhetssvar er borte. Heller ikke i Bibelen venter en å finne enhetlige svar eller perspektiver. Bibelforskningen har lenge skjelnet mellom synoptisk, johanneisk eller paulinsk bibelteologi. I moderne kritisk bibelforskning spalter en gjerne opp langt mer; synoptisk bibelteologi skjelner for eksempel mellom synspunkter en finner hos Ur-Markus, Q-kilden og hos evangelistene Markus, Matteus og Lukas, for å ta dem i en mulig kronologisk rekkefølge. En er på denne måten opptatt av det særegne ved hver av dem.
Dette behøver ikke å ha noe å gjøre med post-modernisme i og for seg, men det er kanskje typisk at troen på de helhetlige svarene har minsket samtidig med at post-modernismen har vokst frem. Slik er det ikke rart at en stiller seg skeptisk til slagord som "Bibelens klare ord" eller "Skriftens klare budskap". Slikt blir avvist som ukritisk, harmoniserende og kanskje slagordmessig manipulerende.
"Post-modernistiske bibelsyn" er altså ikke en samlet betegnelse på ett bibelsyn. Det er heller et forsøk på å fange opp en del tendenser en ofte støter på i mediebildet fra de senere år. Det er ikke mange post-modernistiske teologer som har utformet noe helhetlig "bibelsyn" som en positivt tematiserer.
Andre tilnærminger[22]
Det er mange gode grunner til å lese Bibelen. Rolv Wesenlund har mange ganger anbefalt bibellesning, blant annet fordi det nærmest er umulig å løse kryssord uten en del bibelkunnskap! Her vil vi nevne en del andre tilnærmingsmåter eller perspektiver på bibellesning, - noen av disse kan berike bibelstudiene på mange ulike måter:
Litterære tilnærminger. Innenfor språk- og litteraturvitenskap har det vokst frem en rekke nye metoder eller perspektiver de seneste årtiene, så som strukturalisme og narratologi. Ved siden av at Bibelen er et hellig skrift for millioner av mennesker, er den også en samling av skrifter av til dels meget høy litterær kvalitet. Derfor studeres Bibelen stadig oftere også av litteraturvitere, ofte under slagordet "Bible as literature". I Norge er særlig narrativ bibellesning i skuddet, ikke minst gjennom KRL-faget i skolen.
Religionshistorisk tilnærming. De som studerer og sammenligner ulike religioner må med nødvendighet bruke mye tid på Bibelen. På ulike måter danner den utgangspunkt for både jødedom, kristendom, islam og en rekke mindre grupper. Det sammenlignende (komparative) perspektivet kan ofte virke støtende på dypt religiøse mennesker, dersom en plasseres i gruppe med helt andre kategorier. De fleste pinsevenner liker gjerne dårlig å sammenlignes med ekstatiske trollmenn, og overbeviste lutheranere liker sjelden å høre sitt dåpssyn omtalt som en magisk rite, som så sammenlignes med mysteriereligioners innvielsesriter. KRL-faget i skolen har ikke lite av et religionshistorisk perspektiv i seg, ved at bibeltekster stadig stilles sammen med tekster fra andre religioners hellige skrifter.
Kulturhistorisk tilnærming. Uansett ståsted kan ingen nekte for at Bibelen på en unik måte har preget hele vår vestlige kultur. Det gjelder litteratur og annen kunst, språk, historie og samfunnsliv. Dette er en av grunnene til at for eksempel mange japanske universitetsstudenter må studere Bibelen der vi har våre forberedende prøver i filosofi. Mange anbefaler derfor også i Norge bibellesning for bedre å forstå oss selv i vår kulturhistoriske sammenheng.
Virkningshistorisk tilnærming. Bibelen har altså påvirket kirke og kultur på de forskjelligste måter. En kan for eksempel studere hvordan fortellingen om Abraham som skulle ofre Isak er blitt forstått og videreformidlet i kunsten i en viss epoke, eller en kan studere tolkningene av Jobs bok i ulike filosofiske systemer. Både kunsthistorie og litteraturhistorie kan på denne måten kartlegge en bibelteksts virkningshistorie. Slik får de også frem trekk av hvordan denne bibelteksten er blitt forstått gjennom tidene.
Ofte vil ulike bibeloversettelser i noen grad kunne gjenspeile ulike bibelsyn.[23] I tillegg til prinsipper og valg av enkeltord for selve den oversatte tekst, er det særlig overskrifter, fotnoter og forklarende tillegg som kan vise hvilket syn en har på Bibelen. Dette ble ikke minst synlig i Norge da Det norske Bibelselskap i 1978 presenterte sin nye oversettelse. Mange så med mistro på oversettelsen, og enda mer på de forklarende notene til særlig en del Messias-salmer og endetidsprofetier, og ti år senere kom oversettelsen Norsk Bibel, som på mange måter ble forstått som en prostestbibel basert på et mer konservativt bibelsyn.
Et forpliktende bibelsyn
Vi kunne lett ha fortsatt vår "reise" til ulike gruppers bruk, holdning og syn på Bibelen. Det er et omfattende emne vi har for oss. Det er lett å bli forvirret, og ende opp i en tilskuerholdning, også til ulike bibelsyn. Det er antagelig ikke hva vi ønsker, og jeg vil selv til slutt få løfte frem noen synspunkter som gjør meg til en overbevist bibelbruker med et konservativt bibelsyn. Det vil jeg gjøre i form av noe så umoderne som noen kjernepunkter fremført som trosstandpunkter:
Bibelen er Gud sitt ord, Gud sitt budskap, inspirert av ham for å veilede oss. Bibelen er også menneskers ord, i den forstand at Gud brukte mennesker med sine evner og anlegg. Men kilden til både budskap og ordvalg er ikke å finne i de bibelske forfattere, men i Gud.
Bibelen har en indre sammenheng og den står frem med et helhetlig og samlet budskap. Vi skal ikke lukke øynene for vanskeligheter, spenninger eller tilsynelatende motsigelser i tekstene, men min erfaring er at Bibelen ved etterprøving viser seg å stå for et samlet og enhetlig budskap.
Bibelen har en rød tråd som forteller om en frelseshistorie regissert av Gud selv. Det betyr ikke at han har åpenbart alt på en gang, men at budskapet gradvis åpenbares for Israel (GT) og apostlene/kirken (NT).
Bibelen forplikter oss til å tro, tenke, undervise og leve i samsvar med dens samlede budskap. Dette må ikke forstås biblisistisk eller løsrevet slik at hvert vers i Moseloven forplikter på samme måte som et bud eller formaning hentet fra den nye pakt. Det er Bibelen selv som lærer oss hva som hører den gamle pakt til, og hva som skal styre Guds folk i den nye pakt (f.eks. Hebreerbrevet). Både Jesu undervisning og apostlenes skrifter er forpliktende for oss, med mindre tekstene selv sier at de kun henvender seg til spesielle situasjoner eller personer, som f.eks. 1 Tim 5,23 og 1 Kor 7,12.
Det som skal bestemme vårt bibelsyn er hva Bibelen sier om seg selv. Konservativ lutherdom sier ofte at vi ikke bør ha noe annet syn på Bibelen enn det Jesus og apostlene hadde. Hundrevis av ganger lyder det "Så sier Herren: ..." og "... lyder ordet fra Herren". Profetene sier de hentet budskapet sitt fra "Herrens fortrolige råd", (Jer 23,18 og 22), og apostlene sier at det er Herren som har åpenbart for dem det de skulle bringe videre (Ef 3,3-5). Hele Skriften er inspirert (2 Tim 3,16), og profetene "talte drevet av Den Hellige Ånd", (2 Pet 1,21).
Et slikt bibelsyn gir trygghet, både i møte med andre livssyn med radikal bibelkritikk og i andre teologiske kontroverser. Vi er priviligert som har en basis og en forankring. I tillegg til å ha en komplett og forståelig Bibel, har vi også løfter og erfaring for at Gud hjelper sitt folk til å forstå det som står gjennom Den Hellige Ånds veiledning, uten at dette skal brukes til å nedvurdere bibelordet slik det er gitt oss, ord for ord. Åndens hjelp er ikke minst nødvendig når vi skal anvende Guds ord i forkynnelse og undervisning.
Litteraturliste:
Bergmann, Sigurd: Gud i funktion. En orientering i den kontextuella teologin. Stockholm: Verbum, 1997
Baasland, Ernst 1995a: Kristendom på norsk. Oslo: Luther Forlag, 1995
Baasland, Ernst 1995b: "Bibeloversettelse og bibelsyn." I boken Bibel og bibeloversettelse. Redigert av D. Rian, s.125-142. Trondheim:: Tapir 1995
Hognestad, Olav: Bibelsyn, bibeltolkning, bibelforskning. Trondheim: Tapir, 2001, s. 8-17
Jensen, Oddvar J.: "Skriftsynet og de teologiske skoleretninger", i: Bibelsyn og forståelse, 3.utg. Bergen: NLA-forlaget, 1992, s. 26-47
Lønning, Inge: "Kanon im Kanon"; zum dogmatischen Grundlagenproblem des neutestamentlichen Kanons. Forschungen zur Geschichte und Lehre des Protestantismus, 10 Reihe Bd. 43. Oslo: Univsersitetsforlaget, 1972
Maier, Gerhard: Er Bibelen Guds ord? Et oppgjør med den historisk-kritiske metode. Oversatt fra tysk av Nils Olav Breivik. Oslo: Lunde, 1977
Moxnes, Halvor: "Seksualitet og homofili i bibelsk perspektiv." I boken Homofili i kirken. Oslo: Kirkens Informasjonstjeneste, 1995, s. 87-118
Nørager Pedersen, A.F.: Prædikenens idéhistorie. København: Gyldendal, 1980
Om Guds åpenbaring, Det annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon, De divina revelatione. Oslo: St. Olavs Forlag, 1965
Skarsaune, Oskar: Tusenårshåpet; endetidsforventning gjennom 2000 år. Oslo: Verbum, 1999
Solli, Einar: "Hovedpunkter i norsk bibelsynsdebatt" i Bibelsyn og forståelse. 3. utg. Bergen: NLA-forlaget, 1992, s. 62-65
Utnem, Erling: Bibeltroskap i dag. Studiebiblioteket 1. Oslo: Det norske lutherske Indremisjonsselskapets bibelskole i samarbeid med Lutherstiftelsen, 1966
Øystese, Ole: "Hva er et bibelsyn?" i: Bibelsyn og forståelse, 3.utg. Bergen: NLA-forlaget, 1992, s. 17-21
Wisløff, Carl Fredrik: Norsk kirkehistorie. Bind III. Oslo: Lutherstiftelsen, 1971
[1] Denne artikkelen bygger på et foredrag jeg holdt ved Norsk Lærerakademi i Bergen vinteren 2004.
[2] Formuleringen er hentet fra det Annet Vatikankonsils artikkel De divina revelatione, som i dansk/norsk oversettelse heter Om Guds åpenbaring, 1965: 20 (punkt 9).
[3] Øystese 1992: 9.
[4] Denne striden er nøye beskrevet i alle fremstillinger av norsk kirkehistorie for perioden 1900-1920, for eksempel Wisløff 1971: 148-172.
[5] Nørager Pedersen 1980: 267.
[6] Se kapittel 3 av denne boken.
[7] Jensen 1992: 26-47.
[8] Baasland 1995a: 178-179.
[9] Straarups klassifisering er bredt presentert av Hognestad 2001: 8-17.
[10] Blennbergers avhandling er også omtalt av Hognestad 2001: 17-18.
[11] Se temanummeret i Norsk Teologisk Tidsskrift 97 (1996), der en finner ulike aspekter ved "fundamentalisme" beskrevet gjennom fem ulike artikler. Hognestad 2001: 88-94 gir en bredt og engasjert presentasjon og imøtegåelse av fundamentalismen, slik han bruker begrepet.
[12] O. Skarsaune gir en balansert presentasjon av dispensasjonalismen i Skarsaune 1999: 95-107.
[13] Se for eksempel Utnem 1966: 50-52.
[14] Ole Øystese argumenterer meget engasjert for en slik tolkning av verset i Øystese 1992: 17-21.
[15] Denne striden er godt presentert av Solli 1992: 62-65.
[16] Et eksempel på dette er prof. Halvor Moxnes, som sier at "lastekatalogene i 1 Kor 6,9-11 og 1 Tim 1,9-11 er fordømmelser av stereotypier og kan ikke tjene som eksempler på forsvarlig kristen refleksjon over moralske spørsmål... Vi bør ikke forsøke å bortforklare eller mildne fordømmelsene hos Paulus, men heller spørre om vi tjener sannheten ved å videreføre dem i dag." Moxnes 1995: 118.
[17] Dette er et hovedpunkt i den striden som gjennom flere år har vært rundt prof. Jan Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet. Henriksen mener bestemt at han holder Bibelen frem som norm i sin etikk, men en rekke kritikere mener at han i sine mange bøker og artikler til saken likevel ikke gjør Bibelen til mer enn én av mange normer eller kilder for etikken.
[18] Lønning 1972.
[19] Maier 1977: 46-50 drøfter energisk påstanden om en "kanon i kanon".
[20] Jeg har forsøkt å presentere dette nærmere i kap. 4.1 i denne boken.
[21] Baasland 1995a: 101-150. En bred analyse av ulike "kontekstuelle teologier" foreligger ved Bergmann 1997.
[22] Se kap.4 i denne boken for en bredere presentasjon av disse nyere tilnærmingene til Bibelen.
[23] Baasland 1995b: 125-142.
