Publisert

Vi bekjenner sammen: Syndsbekjennelsen Vår bekjennelse av synd - og Guds tilsvar


Ca leselengde:
7 min

Vi har tidligere vært innom de to retninger i gudstjenesten. Gud møter oss med sitt ord og sakrament. Vi responderer ved å henvende oss til ham i bekjennelse og bønn. I gudstjenesten har vi to typer felles bekjennelse: Bekjennelse av synd og bekjennelse av troen. Her skal vi se litt nærmere på bekjennelsen av synden.

Syndsbekjennelser i Bibelen

Gjennom Skrifen finner vi flere eksempler på både individer og hele samfunn som bekjenner sin synd. Som følge av profeten Jonas’ forkynnelse angret kongen i Ninive og hele byen med ham, og la seg i sekk og aske (Jon 3:7-9). Når kong David ble konfrontert av profeten Natan over sin seksuelle affære med Urias hustru, og grusomhetene som fulgte, svarte David: «Jeg har syndet mot Herren» (2 Sam 12:13).

Profeten Jesaja opplevde at han sto i tempelet, i det aller helligste rommet, og så opp på Herrens trone. I møte med dette synet ble han redd og sa: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.» (Jes 6:5)

Som et fjerde eksempel kan vi også nevne Simon Peter, som var fisker. På Jesu ord kastet han ut fiskegarnet en gang til, etter en lang og skuffende natt uten noen som helst fangst. Men når han gjorde dette på Jesu ord, ble garnet så fullt av fisk at det var i ferd med å revne. For Peter bekreftet denne hendelsen noe nærmest helt ufattelig: Jesus er ikke bare et vanlig menneske, men Guds sønn kommet i kjøtt og blod. Det var ham Peter sto ansikt til ansikt med. Derfor kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» (Luk 5:8)

Et eksempel for oss

I alle eksemplene ovenfor hører vi om mennesker som ble klar over sin syndige tilstand. Enten i møte med Guds hellighet og allmakt direkte, eller når de ble konfrontert med sin synd gjennom forkynnelsen til en profet. I syndsbekjennelsen i kirken følger vi deres eksempel. I møte med Guds nærvær bøyer vi oss for ham og bekjenner:

Alle: Hellige Gud, himmelske Far,
se i nåde til meg, syndige menneske,
som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger,
og kjenner den onde lyst i mitt hjerte.

På samme måte som Peter, bekjenner vi at vi er syndige mennesker. På samme måte som Jesajas bekjenner vi at vi har urene lepper og synder med våre ord. På samme måte som David, bekjenner vi at vi har syndet med våre gjerninger. Og som Jesus viser oss i bergprekenen, bekjenner vi at vi har syndet med våre tanker. Men ikke nok med det, så bekjenner vi også at vi «kjenner den onde lyst i mitt hjerte.»

Den onde lyst

I Romerbrevet 7:7-25, forteller apostelen Paulus om synden som bor og virker i ham. Synden er ikke bare enkelthandlinger, men noe større som bor i mennesket, og som er nedarvet fra de første menneskene. Synden var derfor der allerede når vi var foster i mors liv (Sal 51:7).

Paulus beskriver hvordan denne synden vekket alle salgs begjær i ham, og fikk ham til å gjøre onde ting som han virkelig ikke ville gjøre. Det var denne iboende synden som også fikk apostelen Peter til vise seg å være en hykler sammen med Jødene i Antiokia (Gal 2:11-13). Det er denne synden som gjør at det er så spennende med forbudte ting. Det er den som gjør at vi lettere tyr til løgnen når vi blir overrasket av et spørsmål, og blir med på baktale når anledningen gis overraskende.

Det er denne iboende synden som vi bekjenner som «den onde lyst i mitt hjerte.» Vi er født slik. Ingen terapi eller selvdisiplin kan endre på det faktum. Alt vi kan gjøre er å bekjenne den, og be om Guds hjelp.

Syndsbekjennelsen står ikke alene

Å bekjenne sin synd kan derfor gi en god følelse: Nemlig følelsen av å gi slipp på noe som er vanskelig å bære. Hjertet blir lettere når vi ikke alene må bære på det vi har tenkt, sagt og gjort. Men er alt dermed i orden? Er vi dermed fri fra synden?

La meg svare med en sammenlikning: En som står på tiltalebenken i en rettssal blir ikke mindre skyldig av at han innrømmer det han er tiltalt for. Det kan hende at domsavsigelsen blir mildere, men skylden er fortsatt tilstede. Derfor er det ikke nok å bekjenne synden. Den må også tas bort, og det kan Jesus alene gjøre.

Når folket i Ninive omvendte seg, var det Herren selv som viste dem nåde. Når kong David hadde bekjent, svarte Natan: «Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø» (2 Sam 12:13). Profeten Jesaja fikk høre ordene: «Se... Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet» (Jes 6:7). Til Peter sa Jesus: «Vær ikke redd!» (Luk 5:10).

Derfor avsluttes også syndsbekjennelsen med en bønn om nåde og tilgivelse:

Alle: For Jesu Kristi skyld
ha langmodighet med meg.
Tilgi meg alle mine synder
og lær meg å frykte og elske deg alene.

I mange kirker følges denne bønnen opp av en nådeerklæring eller tilgsigelse. Det er f.eks. vanlig å lese løftesordet som vi finner i 1 Joh 1:9 «dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»

I noen få kirker er det også vanlig med en mer tydelig tilsigelse av syndenes forlatelse. Bakgrunnen for dette finner vi i Joh 20:22-23 «Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»» Denne autoriteten ble gitt til apostlene, men også til kirken (Matt 18:15-20).

Tilsigelsen kan ha ulik form, men her er et eksempel på en allmenn tilsigelse som har opprinnelse i en svensk håndbok:

Presten: Da du nå har bekjent dine synder, og nå begjærer syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld, så er det også, i kraft av Guds ord og løfte, fast og visst, at Gud av nåde tilgir deg alle synder. Denne syndenes forlatelse tilsier jeg deg, på vår Herre Jesu Kristi ord og befaling, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

Regelmessig omvendelse

Syndsbekjennelsen og bønnen om Guds nåde hører til i vår regelmessige omvendelse. Det er inkludert i Herrens bønn: «Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.» Vi bør bekjenne i bønn hver gang vi legger oss til å sove, f.eks. med ordene i Luther’s kveldsbønn: “[jeg] ber deg at du må tilgi alle mine synder og all urett jeg har gjort.” Når noe plager samvittigheten bør vi gå til skriftemål hos vår prest eller pastor, slik at synden ikke får lov å feste rot og forherde våre hjerter. Og hver uke bør vi sammen, som menighet, bekjenne at vi er et fellesskap av syndere, som trenger tilgivelse. Eller for å bruke Jesajas’ ord, er vi «et folk med urene lepper.»

Slik blir vi påminnet, uke etter uke, om å leve i oppgjøret med Gud, og derfor i syndenes forlatelse.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
7 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Serie

  To retninger i gudstjenesten

  Vi bekjenner sammen: Syndsbekjennelsen Vår bekjennelse av synd - og Guds tilsvar (vises nå)

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Sakarias Ingolfsson.
  Sakarias er halvt svensk, født og oppvokst på Island, og bor nå med kone og barn i Spydeberg i Indre Østfold. Han har mastergrad i teologi og misjon fra Fjellhaug og videre studier fra Concordia Theological Seminary, Ft. Wayne. Sakarias har arbeidet flere år som områdearbeider i NLM region nordvest, men tjener i dag som prest i LKN.
   Ressurser av Sakarias Ingolfsson
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.