Den kristne kirke har fra første stund vært en bekjennende kirke.
Jesus sa til sine disipler: “hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen” (Matt 10:32). Senere skriver apostelen Paulus til Romerne: “For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst.” (Rom 10:9).
Nettopp denne bekjennelsen, “Jesus er Herre,” gjorde at den kristne kirke skilte seg ut som noe eget. Først markerte den seg overfor jødene, som riktignok bekjente troen på én Herre (5 Mos 6:3-4) men som også fornektet Kristus. Dessuten markerte den seg også overfor hedningene, som forholdt seg til mange herrer, deriblant keiseren. Slik er denne bekjennelsen både kort og enkel, men også fylt av innhold. I oldkirken var det flere som måtte bøte med livet for å holde fast på den.
Like fullt ble det snart bruk for mer detaljerte bekjennelsesuttrykk. I 1 Kor 15 gjengir Paulus et slikt uttrykk, som nå har med en utdypelse om Jesu død og oppstandelse etter Skriftene, samt en referanse til øyevitnene. Her ser vi spor av noe som vi kjenner igjen i våre liturgiske bekjennelser:
For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot:
At Kristus døde for våre synder etter Skriftene,
og at han ble begravet,
og at han ble reist opp på den tredje dagen etter Skriftene,
og at han ble sett av Kefas,
deretter av de tolv. 1 Kor 15:3-5
Det var viktig å være tydelig på hva den kristne kirke bekjente. Det er ikke en hvilken som helst Herre vi tror på, men Herren Jesus Kristus. Guds sønn, som ble menneske, som døde for våre synder, og som ble reist opp på tredje dag. Flere slike tidlige bekjennelser finner vi f.eks. i Filipperne 2:6-11 og 1 Tim 3:16.
En oppsummering av troen
Til å begynne med var det utvilsomt en del forskjeller i uttrykkene fra en menighet til en annen. Men etter hvert fikk bekjennelsene mer og mer lik form. I Roma fikk man tidlig en treenig bekjennelse, som ble brukt til mal ved opplæring av nye dåpskandidater. Denne bekjennelsen fikk med tiden den form som vi i dag kaller Den apostoliske trosbekjennelse. Å bruke en slik bekjennelse liturgisk, ble også en måte å huske detaljene i dåpsopplæringen.
Det tar ikke lang tid å si “Jeg tror på Gud, Fader, den allmektige, som skapte himmel og jord,” men ordene rommer likevel mye mer enn det de sier rett frem. De minner blant annet om skapelseshistorien, hvordan verden er blitt til ved Guds sønn, hvordan Gud har vist sin styrke og storhet i historien, hvordan han mettet Israelsfolket med manna, osv. Slik er trosbekjennelsen er en oppsummering av troens viktigste artikler. Den er en huskeliste som vi gjentar uke etter uke slik at den blir en del av oss.
Et vern mot vrang lære
Ordene som kirken bruker til å bekjenne troen har videre blitt formet under konfrontasjon med vrang lære. Det eldste formularet som vi bruker regelmessig i kirken ble utarbeidet i en slik setting. Det begynte med presten Arius fra Libya. Med Bibelen i hånd argumenterte han iherdig for at Jesus ikke er av samme vesen som Gud Fader. Mange ble overbevist, og som resultat ble det en stor strid i kirken. Så hard ble den at det måtte til et allment kirkemøte for å løse opp. Delegater fra kirken i hele den kjente verden ble invitert, og de møttes i byen Nikea året 325. Sammen gransket de Skriftene, og konkluderte at Jesus uten tvil er sant menneske slik Arius bekjente, men at han også og samtidig er sann Gud. Slik skilte kirken seg fra Arius' lære.
For å fremme kirkens enhet i denne saken ble det viktig at folk kjente til den rette læren om Kristus. Derfor arbeidet man konklusjonen inn i en treenig bekjennelse, og resultatet ble det vi kaller den Nikenske trosbekjennelse. Bekjennelsen brukes den dag i dag av kirker hele verden over, gjerne ved nattverdgudstjeneste. Selv om formuleringene er blitt til under en konflikt, forkynner bekjennelsen en tidløs sannhet om hva det vil si at Jesus Kristus er Herre.
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn,
født av Faderen før alle tider,
Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud,
født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved han er alt blitt skapt.
Vi bekjenner sammen
I de siste tiårene og århundrene har kirken blitt mer og mer individualisert. Det skyldes ikke bare verdslig påvirkning, der man ønsker at religion skal være en helt privat sak. Men det er også skjedd som en egen kraft innenfor kirken. Som illustrasjon kan jeg nevne et kveldsmøte som jeg deltok i for noen år siden. Møteleder, som også var lovsangsleder, reiste seg og sa: “Nå vil jeg at du skal gjøre dette til en stund mellom deg og Herren alene.” Lederen mente utvilsomt vel, men gikk glipp av det faktum at kirken er de helliges samfunn. Kirken skal være en enhet, og ikke en klubb av mange små kirker som bare består av én person hver. Det er i menigheten vi kommer sammen for å høre Guds ord forkynt (Rom 10:14, 17; Gal 3:2), for å støtte og styrke hverandre i troen (Rom 1:12, Ef 5:19, Heb 3:13), og for enstemmig å bekjenne troen sammen (Rom 15:5-6, 1 Tim 3:16). Denne enheten kommer ikke bare ved å i nærheten av hverandre, men først og fremst ved å tro sammen og ved å bekjenne én felles tro. Som det heter i Efeserne 4:
Det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle. Ef 4:5-6
Derfor er det naturlig og riktig at kirken fortsetter å bekjenne troen enstemmig, slik den har gjort helt fra første tid.
