Vi lever i en flyktig tid. Ikke minst vi som tilhører den yngre halvdelen av befolkningen er vant til at mange ting i tilværelsen er ganske flytende. Dette er særskilt påfallende når det gjelder de etiske og filosofiske spørsmål.

Men det jeg ønsker å løfte fram i denne artikkelen, er at dette fenomenet går igjen også på helt andre områder. Jeg tenker da blant annet på det vi bruker å kalle for ritualer og tradisjoner. Visst finnes det fremdeles mange slike som vi advarer mot i det postmoderne samfunnet men det er også mye som tidligere ble oppfattet som selvfølgeligheter, som i dag er fremmede for. La meg gi noen eksempler:

• Da jeg var liten, var det selvsagt at vi som familie alltid spiste middag sammen til fastsatt tid. I dagens samfunn synes det snarere å være regelen enn unntaket at man kommer og går også i forbindelse med måltider.
• Da jeg var liten, var alle butikker stengt på søndager (redaktøren bemerker: dette er svensk praksis og lovgivning). Dette var en måte å verne om en felles ukerytme der søndagen kunne forbli en fridag for de fleste av samfunnets innbyggere. I dag er det vanskelig for en butikk å praktisere søndagsstengt uten å bli skadelidende i konkurranse med andre butikker.
• Da mine foreldre var unge, var det fremdeles selvsagt for de fleste at man giftet seg hvis man som mann og kvinne ville dele resten av livet med hverandre. I dag kan vi sannelig se en tydeligere ekteskapstrend enn på lenge men den grunnleggende tanken om at man trenger å markere en fordypet overgivelse til hverandre med et ytre ritual (ekteskap), er langt fra selvsagt. Også de som gifter seg har nemlig i de fleste tilfeller bodd sammen før bryllupsnatten.

Det kan være til hjelp for oss

Hvor vil jeg egentlig med alt dette? Jo, poenget mitt er at det både i kirken og i samfunnet stort sett har eksistert et syn som i dag er utdøende, nemlig at det finnes ritualer og tradisjoner som kan bli til hjelp for å bevare noe verdifullt for dem som velger å gå inn i dem (i eksemplene ovenfor: måltidsfellesskapet der familien naturlig holdes sammen gjennom å møtes ved bordet; den felles helgehvilen der man slipper å tenke på shopping og konsumering som de andre dagene; tydeligheten ved at et par hører sammen "på ordentlig", der omgivelsene ikke trenger å gjette seg til når en relasjon er så seriøs at kjæresten i praksis skal anses som en ektefelle).

Som du sikkert allerede aner, er det min overbevisning at vi på grunn av denne utviklingen har mistet noe viktig i vår mer og mer tradisjonsfattige tid. La meg derfor til sist slå et slag for noen åndelige rutiner som jeg - i likhet med eksemplene ovenfor - tror kan være til hjelp for å bevare det som er så utrolig verdifullt i våre kristenliv, men som allikevel kommer i klem i et samfunn der de gjentagende ritualene blir færre og færre.

Mine råd

• Les ett kapittel i Bibelen hver morgen og/eller kveld. Det er en enkel rutine som holder relasjonen din til Guds ord levende.
• Følg noen av kirkens tidebønner. Det er en enkel måte å puste det samme bønnespråk som har vært slitesterkt nok for utallige generasjoner før oss.
• Be bordbønn. Det er en enkel måte å minne deg selv om at Gud er alle gode gavers giver.
• Gå i gudstjeneste hver søndag. Det er en enkel måte å utsette deg for Guds tiltale gjennom andre mennesker samtidig som du minner deg selv om at troen faktisk ikke er tiltenkt å være et soloprosjekt.
• Bli med i en husgruppe eller bibelgruppe som treffes jevnlig. Det er en av de beste måtene å la troen materialiseres i din egen hverdag.
• Legg merke til kirkeårets høytider (advent, jul, faste, påske, pinse osv). Det er en utfordrende måte å la hovedpunktene i Guds frelsesplan tale til deg inn i ditt liv også.

Kan disse rutinene vanskeliggjøres slik at de blir kvelende krav? Sikkert! Kan de bli tomme ritualer? Absolutt! Men på den andre siden trenger det ikke å bli sånn. Kanskje viser det seg i stedet at det er disse og andre holdepunkter i ditt liv som kan redde deg fra den åndelige sultedød som dessverre har blitt skjebnen til så mange mennesker i vår tid!