Vi er hele tiden omgitt av ord. Gode ord, tomme ord, mektige ord og meningsløse ord. Vi drukner i flommen av ord fra mennesker, i sosiale medier, fra podcaster, tidsskrifter, aviser, fra radio og TV. Overalt møter vi ord på ord, prat på prat, mas på mas, litt her og litt der, for å sitere Forkynnerens bok.
I Bibelen snakkes det om forgjengelige ord. Det betyr tomme ord. Akkurat som såpebobler, bare fylt av egen tomhet, svever de omkring til de sprekker og oppløses til intet. De har ingen betydning som består – ingenting blir igjen!
Men la oss først slå fast hvilken fantastisk gave evnen til å snakke er. Vi kan snakke sammen. Vi kan uttrykke følelser og tanker, språket lager en bro mellom oss. Noen lydbølger i luften, men med uante krefter. Et ord er jo egentlig bare noen vibrasjoner i luften.
Når et ord har blitt uttalt og luften har stilnet, er ordet i seg selv borte. Det finnes ingen steder og er i seg selv ingenting. Det kan virke ubetydelig eller uvesentlig – likevel vet vi også at ord være mektige og fulle av innhold. Et ord eller to kan forandre alt!
Ord kan bære bud om glede. Hvilken velsignelse og trøst vi kan finne i ord av trøst, håp, medlidenhet og kjærlighet. Hvordan kan vel ordet «unnskyld» forandre alt. Hvordan kan vel ordene i en god preken trøste, lære og formane oss.
Men midt i flommen av ord dukker forbannelsens og hatets ord opp. «Bare ord» er sannelig ikke «bare ord». Ord kan forderve og bryte ned, såre, skitne til, latterliggjøre og håne. Ord skaper fiendskap, bitterhet og strid.
Når et ord har gått ut av et menneskes munn, lever det sitt eget liv. Mange, mange ord faller kraftløse til jorden. De var bare tomt snakk, de dør i samme stund som de fødes. Men andre ord skrives ned og lever videre med uforminsket styrke og kraft i århundrer, ja, årtusener. De som uttalte dem er for borte lenge siden, men ordene lever og kommer til å leve så lenge det finnes mennesker som kan nås av dem.
Vi kan overveldes av dem, men også kjenne på avsky. Vi kan få trøst, hjelp og bli advart – vi kan bli oppbygd og få veiledning. All menneskelig erfaring er dypest sett ord – og ingenting annet!
Gjennom våre ord kan vi forsvare hverandre. Den som alle snakker dårlig om kan vi snakke fint om. Der andre sverter sin neste med skokrem, kan vi få vaske rent og tolke alt i beste mening. Vi blir veldig glade når andre gjør dette når det snakkes om oss. For om folk misforstår og snakker dårlig om oss, blir vi lei oss. Da er det deilig med gode venner, som prøver å fremstille ting riktig og modifisert.
Guds ord om våre ord
Hva sier så Guds ord om ordene våre og hvordan vi skal styre tungen vår slik at den ikke blir for tung for oss eller vår neste?
Vi kan ta utgangspunkt i det åttende budet i Guds ti bud:
Gud talte alle disse ordene: Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. […] Du skal ikke vitne falskt mot din neste. 2 Mos 20:1-2, 16
I den lille katekismen forklarer Martin Luther hva dette betyr:
Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke svikter vår neste og lyver om ham, forråder ham, baktaler ham eller setter ut falske rykter om ham, – men unnskylder ham, taler vel om ham, ogtar alt i beste mening.
Det er en glassklar utlegging av Guds ord. Vi mennesker er altfor kjappe til å dømme. Det er åpenbart at dette budet henger sammen med Jesu ord og undervisning i Bergprekenen.
Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Matt 7:1-2
Dette ordet av Jesus har ofte blitt misforstått. Jesus snakker her om hvordan vi skal forholde oss til hverandre i hverdagslivets sosiale liv og floker. Han snakker ikke om samfunnets domstoler og rettsvesen. Han sier ikke at det er feil å studere jus og å utdanne seg til dommer og advokat, eller å være jurymedlem og dømme folk. Jeg har selv vært det i åtte år. Vi trenger lover og vi trenger domstoler som hjelper oss til å holde samfunnet sammen og til å leve rett med hverandre.
Ordet «døm ikke» betyr heller ikke at vi skal være ukritiske mot hverandre og lukke øynene for det som er feil eller falskt, og heller ikke at vi ikke kan ha meninger om et annet menneskes oppførsel. Jesus felte selv skarpe dommer over hyklere (Matt 7:5). Han snakker om at det finnes mennesker som lever som hunder og svin (Matt 7:6). Det finnes falske profeter man skal passe seg for (Matt 7:15). Jesus vil gjennom helle Bergprekenen øve opp vår evne til å dømme sunt og å være kritiske, slik at vi ikke godtar hva som helst (Matt 5:20, 46, 47; 6:2, 5, 6, 7, 16).
I Bergprekenen avskaffer altså ikke Jesus samfunnets domstoler. Og han forbyr oss ikke å være saklig kritiske. Hva er det da han vil advare oss mot? Han vil advare oss mot dette: Ikke sett deg selv på tronen. Eller, som noen har uttrykt det, ta ikke over Guds embete. Stig ned fra den opphøyede plassen, der du sitter og dømmer og bedømmer og fordømmer alt og alle.
På dommersetet er det Gud som skal sitte. Du får ikke innta hans plass. Å skråsikkert felle dom over et medmenneske er å sette seg i Guds sted (Rom 14:1-12). Intet menneske kan dømme over et annet menneske. Vi kan ikke lese dets tanker og vite hva som finnes i dets innerste.
Mennesket er ikke Gud. Å spille dommer er å gripe inn i Guds arbeid og foregripe den store regnskapsdagen. Og det er dette Jesus minner oss på med «for at dere ikke skal bli dømt!» (Matt 7:1) Hvis vi overlater dommen til Gud, blir vi ikke dømt. «Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere,» fortsetter Jesus (Matt 7:2).
Vi påvirker altså selv hvilken målestokk Gud skal dømme oss med på den store regnskapsdagen. Hvis vi setter det på spissen kan vi si at Gud bruker de kriterier vi selv har satt.
Hvis du er opptatt av, og stadig merker deg, din nestes feil, kommer Gud til å merke seg dine. Hvis du fordømmer din neste, kan Gud fordømme deg. Hvis din målestokk har vært å få riktig på millimeteren i en konflikt, kommer Gud til å ta frem den samme målestokken på dommens dag.
Jesus oppfordrer oss selvfølgelig ikke til å lukke øynene for det som er feil og på skakke. Han oppfordrer oss ikke til å være ukritiske eller overse det som har gått på tverke. Han oppfordrer oss til å ta tak i det med utgangspunkt i at vi selv kan være den som trenger mye barmhjertighet. Det er ikke jeg som har rett, og det er ikke den andre som har rett. Det er Gud, og ingen andre, som har alt rett. Jeg stiger ned fra dommersetet. Jeg stiller meg ved siden av min bror og søster og sier:
«Tilgi oss …»
Å frykte og elske Gud
Alle Luthers forklaringer til budene starter med ordene: Vi skal frykte og elske Gud …
Det gjelder å stille inn det indre mottakerapparatet vårt på den himmelske bølgelengde. Der er der vår kjære himmelske Far taler. Han som elsket oss så høyt at han sendte sin Sønn for å redde oss. Vi må lære oss å si nei til alle andre «guder» som river og sliter i oss. Jeg skjelver, forundres, undrer meg, kjenner på ærefrykt, respekterer, stoler på ham, elsker ham og lytter til hans ord:
Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge. 1 Joh 5:3
Når vi søker oss dit og lever i Guds kjærlighet, fyller han vårt indre beger med kjærlighet. Det påvirker hele vår måte å være sammen med hverandre på, hva vi gjør og hva vi sier om og til hverandre. «Det hjertet er fullt av, det sier munnen,» sier Jesus (Matt 12:34). Og apostelen forklarer hvordan vårt indre kan forandres:
Bli heller fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Ef 5:18-19
«Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke svikter vår neste og lyver om ham, forråder ham, baktaler ham eller setter ut falske rykter om ham» står det i katekismen.
Hvis jeg skyver Gud ut av mitt hverdagsliv, skyver jeg også min neste ut. Jeg tar meg friheter mot min neste. Jeg setter meg i dommersetet og dømmer og bedømmer min neste ovenfra og ned. Risikoen er at jeg lyver og sprer løgner videre.
Noen testspørsmål
Derfor bør vi lære oss å tenke følgende når vi snakker om et medmenneske:
Er det jeg forteller videre sant? Og hvis det er sant, er det nødvendig å si det? Er det av kjærlighet? Har jeg det selv rett overfor Gud med tanke på det jeg sier? Kan jeg holde på en hemmelighet?
Denne bønnen er det viktig å be ofte:
Herre, sett vakt for min munn, vern leppenes dør! Bøy ikke mitt hjerte mot det onde. Sal 141:3-4
Det vi tenker og sier om andre mennesker henger sammen med hva som fyller vårt indre. Vi trenger å bli fylt av Jesu kjærlighet. Så jeg tar ansvar for min neste og tenker og snakker vel om han, og forsøker å tolke alt i beste mening. (Jak 3:1-12).
Bare ord er sannelig ikke bare ord. Hvordan vi snakker og hva vi sier avslører hvem vi vil være.
Denne teksten ble først publisert i Kyrka och Folk. Den er oversatt fra svensk av Maria Hellestøl Reyes.
