Kristus kaller oss til å elske våre fiender, til å handle med barmhjertighet. Vi bør ikke insistere på våre rettigheter som en refleks. Vi gir etter for de svake i troen, og prøver å vinne en bror. Det finnes imidlertid en grense for denne barmhjertigheten. Jesus befaler ikke at vi skal lide overgrep og urett passivt. Han lærer ikke at vår tilgivelse betyr at vi helt glemmer det som er blitt gjort mot oss, og det eliminerer heller ikke grensesetting. Kloke forvaltere vokter ressursene sine for å leve trofast i sine kall.
Grenser mot den eller det giftige
Det finnes tider når kristne trenger å sette ekstreme grenser for relasjonene sine, og det kan til og med være på sin plass å fjerne seg fra andre. Jesus instruerer oss om å skille oss fra dem som nekter å høre gudfryktig irettesettelse fra kirken og gjøre om på deres veier (Matt 18:17). De skal ikke dulles med for alltid. Jesus befaler oss å forlate dem som ikke vil høre hans ord (Matt 10:14), å være kloke som slanger i verden (Matt 10:16) og til og med ikke elske far og mor over ham (Matt 10:37). På lignende måte advarer Paulus Timoteus om at noen ugudelige mennesker kan hevde å lære, men hvis de aldri kommer til noen faktisk kunnskap, men fortsetter i sin ondskap, er de løgnere som motsetter seg sannheten og Timoteus skal ikke ha noe med dem å gjøre (2 Tim 3:2–9).
Det er ekstreme situasjoner og vi ber om at de er sjeldne. Vi må ikke hoppe til ekstreme reaksjoner eller stemple folk som giftige for raskt. Samtidig bør vi ikke late som om disse tingene aldri skjer; verden er ond. Vi må være forsiktige med hvem vi omgås. Salomo lærer oss at “Den som ferdes med de vise, blir vis, men den som omgås dårer, går det ille.» (Ordsp 13:20). Paulus skjeller også ut korinterne for å la seg stadig utnyttes av falske lærere og sekterister. Han skriver:
Dere som er så kloke, tåler gjerne folk som har mistet forstanden. For dere tåler jo at noen gjør dere til slaver, utnytter og fanger dere, behandler dere overlegent, slår dere i ansiktet. Jeg må med skam tilstå at vi har vært altfor svake til den slags! 2Kor 11:19-21a
Vi handler ikke overilt
Alt dette er konteksten for Jesu befaling om at vi vender det andre kinnet til (Matt. 5:38–40). Den uttalelsen er en talemåte som kalles en hyperbol. En hyperbol er en overdreven uttalelse som brukes til å gjøre et poeng på en dramatisk måte. Hvis vi ikke forstår dette, kan vi finne på å kutte av kroppsdeler (Matt. 5:29), ikke kalle våre biologiske fedre "pappa" (Matt. 23:9) eller, når det kommer til å håndtere kroniske overgripere, tenker at Jesus krever at vi lar dem misbruke og «kjøre over» oss. Det er selvfølgelig mulig at vi vil bli utlevert til dommerne og andre som vil mishandle og drepe oss på grunn av Kristi navn, men det er ikke det Jesus snakker om med sin befaling om å vende det andre kinnet til.
I Matteus 5 snakker Jesus først og fremst til sine barn. Han forteller dem hvordan de skal komme overens med hverandre. Vår falne naturs ønske om hevn må tøyles av barmhjertighet. Vi skal ikke rope høyt om våre rettigheter eller søke hevn. Vi skal derimot søke forsoning og vinne over våre fiender med mildhet. I dette er Jesu lære ikke mye annerledes enn foreldrenes gudfryktige formaning til barna sine om ikke å krangle. Hvis søsteren min dulter borti meg i gangen på vei til badet og det gir meg blåmerker på skulderen, kan min overilte reaksjon kreve umiddelbar hevn. Men hvis jeg holder følelsene mine i sjakk og prøver å ta alt i beste mening, kan jeg innse at det hele var et uhell. Selv om hun hadde onde baktanker kan situasjonen bli vendt til noe godt om jeg frastår å gjengjelde, og i stedet vende det andre kinnet til. Det kan godt hende at mine gode ord kunne føre til at hun angret.
Å unnslippe vold
Samtidig, hvis min mildhet blir møtt med vold, bør jeg forsøke å unnslippe den. Jeg skal ikke slå tilbake som en ordinær samfunnsborger, men jeg bør ta grep for å beskytte meg selv, og rapportere situasjonen til myndighetene. En slik rapportering er ikke å sladre og handlingen er heller ikke drevet av hevnlyst. Det er snarere drevet av et behov for sikkerhet. Hvis søsteren min handler slik mot meg, vil hun sannsynligvis gjøre det mot andre også, og det bør jeg ikke legge til rett for. Paulus lærer oss at dette er en av de primære hensiktene til jordiske myndigheter.
For de som styrer, er ikke til skrekk for dem som gjør godt, men for dem som gjør ondt. Vil du slippe å være redd for øvrigheten, så gjør det gode. Da skal du få ros av den. For den er Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt! Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde. Rom 13:3f
Som Luther lærer i den store katekismen, hvis du ikke frykter Gud, frykt i det minste bøddelen.
Hvis sann omvendelse ikke kommer og jordiske autoriteter ikke er noen hjelp, så sett grenser i kjærlighet og begrens hvor mye du må ha å gjøre med overgripere. Du skal ikke gjøre dette bare for din egen helses skyld, for at du kan utføre ditt kall og tjene din neste, men også til det beste for overgriperen. Å gjøre dette, begrenser ikke bare overgriperens evne til å misbruke, noe som er bra for vedkommende, men kan også lære vedkommende om sunn interaksjon og selvkontroll.
Bibelen gir ikke konkrete råd om hvordan man skal sette slike grenser, men konseptet passer med et bibelsk verdensbilde som anerkjenner hvor ond verden virkelig er, med bibelsk etikk og med en luthersk kallsforståelse. Selv om dette ikke er fra et luthersk perspektiv, har jeg funnet artikkelen «How Setting Boundaries Can Save Your Relationship» fra Tacoma Christian Counseling, nyttig når det gjelder å tenke på og sette grenser overfor venner og familie, samtidig som man er tro mot Guds kall til barmhjertighet.
Denne artikkelen er oversatt til norsk av foross.no og ble først publisert i The Lutheran Witness, som har gitt oss tillatelse til å bruke den. Artikkelen kan leses på engelsk her: Being Merciful to the Toxic – The Lutheran Witness (lcms.org)
