Publisert

Blir jeg aldri bedre? (Del 3) En skjønnlitterær sommerlesning i 13 deler


Ca leselengde:
15 min

I løpet av sommeren publiserer vi Hans Erik Nissens bok "Blir jeg aldri bedre?". Dette er en skjønnlitterær bok hvor vi, gjennom dagboknotater, følger en manns reise både i kristenlivet og i ekteskapet. Boken bør leses kronologisk. Har du ikke lest de foregående kapitlene, anbefaler vi å finne dem under "serie" under (mobil) eller i margen til høyre (datamaskin) for dette kapittelet.

11. juli

Dagene hjemme hos mor og far forløp så noenlunde. Birgit var for det meste i godt humør, og ungene oppførte seg brukbart. Men det var dager da jeg ikke hadde det god t med meg selv. Tingene har utviklet seg så annerledes enn jeg hadde regnet med. Jeg undres på hvordan det skal gå fremover — med meg selv, med ekteskapet og med ungene.

Jeg er slik sett ikke lei meg fordi jeg skal på arbeid igjen på mandag. Når jeg er på jobben, glemmer jeg alt her hjemme. Jeg blir helt oppslukt av arbeidet, og jeg trives med denne blandingen av prosjektering, tilsyn og konferanser. Til i dag har vi hatt rikelig med oppdrag. Mange firmaer i bygge- og anleggssektoren er i vanskeligheter. Men vi har klart oss. Hvem vet om det vil gå like bra heretter?

Det er godt å sitte her og puste ut litt. Vi holder på å gjøre kjelleren i stand. Vi har aldri rukket å hvitte den. Birgit har dratt til Frognerparken sammen med en venninne og barna. Der er det god lekeplass, og barna liker å mate fuglene i dammen og leke i parken.

Samtalen med Morten kan jeg ikke få ut av hodet. Han har liksom en annen slags kristen- dom enn jeg. Jeg synes nok at jeg er mye bedre enn han til å gjøre rede for kristentroen. Men jeg må medgi at når det gjelder å leve kristenlivet, da er han milevis foran meg.

Jeg kan liksom ikke skjønne at dette med syndenes forlatelse kan være noe problem. Vi vet jo at Jesus har sonet alt og betalt for alle syndene våre, og da må jo syndenes forlatelse være en naturlig konsekvens av det. Det kan vel heller ikke være meningen at vi stadig skal gå rundt og føle oss som syndere? Vi skal tvert imot være frimodige og glade kristne. Det er slike kristne som vinner andre. Det er ikke mye vitnesbyrd i å være en fortapt synder i disharmoni med seg selv.

Likevel er det vanskelig å riste av seg noen av synsmåtene til Morten. Han bruker enkelte sammenligninger som setter tingene i et nytt lys.

Det er sant at det er store likhetspunkter mellom min oppvekst, min livsholdning og min kristendom.

Jeg ble bortskjemt og forkjælet som barn. Det ble ikke stilt andre krav til meg enn dem jeg møtte på skolen. Fra jeg kunne gå, har jeg hatt mitt eget rom. Og far og mor gjorde hva de kunne for at jeg ikke skulle mangle noe av det kameratene mine hadde. Alt ble gjort for at jeg skulle ha det så godt som mulig.

Min innstilling til kristendommen har tatt farge av dette. For meg har den faktisk vært den store tilfredsstilleren av så mange behov. Jeg trengte fellesskap, og den gav meg det. Jeg hadde ungdommens behov for å stå sammen med noen og kjempe for noe som gav livet mening. Det fikk jeg i kristendommen. Jeg hadde behov for trygghet, styrke og hjelp. Kristendommen gav meg det.

Men jeg hadde ikke behov for den Jesus som taler om å hate sitt liv i denne verden. Jeg hadde ikke bruk for ham som er en soning for våre synder. Jeg syntes ikke jeg hadde så mange synder.

Morten taler om Gud på en annen måte enn jeg. En kan merke på ham at han frykter Gud. Dette er en ting jeg aldri har kunnet forstå: at man skal frykte Gud. Det er da ikke noe å være redd for. At folk i gammeltestamentlig tid kunne frykte, er det ikke mye å si på. Men nå, etter at Jesus er kommet og har vist oss Guds kjærlighet, må da all frykt forsvinne. Gud er jo vår far, og vi må ikke tenke dårligere om ham enn om våre jordiske fedre.

Morten pleide å bruke et gammelt uttrykk som han sa han hadde lært av far sin: Vi må vokte oss så vi ikke fortørner Gud.

Jeg vet nok hva det ordet betyr, men jeg kan ikke sette det i forbindelse med Gud. Viser det ikke en innstilling som er ganske gal? Gud vet da bedre enn noen at ingen av oss er som vi skulle være. Hadde vi det vært, så hadde det jo ikke vært noen grunn til å sende oss Jesus som frelser. Men Gud elsker oss jo som vi er.

Når jeg sier dette til Morten, svarer han at jeg må passe meg for slike fromme floskler. Det han mener er at bak slik from tale ligger det gjerne en holdning som har penset Gud ut på et sidespor. Der ute kan man føre sitt liv med ham, når man vil, og på vilkår man selv har stilt. Morten mener rett ut sagt at mange kristne har brukt Guds ord til å gjøre seg til herre over ham. Han tenker såvisst ikke bare på liberale teologer, men også på de bibeltro, og på vanlige kristne.

Kristne er blitt så dyktige til å gjøre rede for hvem Gud er, og hvordan han handler, at han slett ikke får komme til orde selv. Eller rettere sagt: Morten mener at når man har en slik innstilling, så tier Gud. Men ingen oppdager det, for man har brukt Guds ord til å gjøre seg ferdig med ham. For slike kristne, sa Morten, ender alt i likegyldighet.

Etter hvert dør all åndelig trang ut. Først holder man opp med å lese Guds ord og be. Så blir disse kristne sjeldnere og sjeldnere å se på møter, gudstjenester og bibelgrupper. De hadde jo fått satt Gud på plass, og kjente ikke noen trang til stadig å høre om igjen det de så utmerket godt visste på forhånd.

Jeg måtte tenke med meg selv: Dette er presis slik du har det. Jeg er ikke ferdig med kristendommen i den forstand at jeg ikke gjerne vil fortsette å være en kristen. Det vil jeg. Jeg tror også at alt det som står i Bibelen, er sant. Men jeg har ikke hatt noe slikt behov for Guds ord som driver meg til å høre eller lese det.

For Morten er Gud annerledes. En kan merke at han kjenner Gud som en hellig Gud det er livsfarlig å synde mot. Jeg skjønner det ikke riktig. For meg er synd alvorlig nok. Men, som Luther sier, vi synder daglig på mange måter, og det avgjørende må jo være det at Jesus har båret våre synder. Morten er så redd for det han kaller å synde på nåden. Han er redd for at vi skal mene at når Jesus har sonet all synd, så gjør det ikke noe om vi synder litt mer eller mindre. Han sier at vi går fortapt om vi lever som vi selv vil.

Jeg svarer at det kan ikke være rett, for Jesus har jo også båret den synden. Det er ikke Morten enig i. Dersom en kristen ikke tar det å synde alvorlig, så er det et uttrykk for at han har vennet seg til synd og har begynt å akseptere synden som en livsform. Den som det gjør, går fortapt, samme hvor vel bevandret han er i kristen dogmatikk.

Jesus og synden kan nemlig ikke bo i det samme hjertet. Man kan ikke elske både Jesus og Jesu fiende.

Når jeg snakker med Morten, kjenner jeg uro for å gå fortapt. Jeg spør meg selv om jeg virkelig er skikkelig omvendt. Jeg har det ikke slik som Morten. Men det er noe som sier meg at det er han som kjenner den sanne Gud. Min Gud er underlig teoretisk og fjern. Mortens Gud blir harm og vred, straffer, elsker og forbarmer seg.

Jeg har begynt å lese i Bibelen igjen. Hvor lenge vil det vare tro? Jeg har nemlig begynt med det utallige ganger før. Det har som regel vart et par uker, så har det ebbet ut. Det er likevel en forskjell mellom før og nå. Før tok jeg meg sammen og begynte, fordi jeg som en kristen burde lese i Bibelen ellers hadde jeg ikke noe å gi de andre. Denne gangen har jeg rett og slett begynt fordi jeg er redd for å gå fortapt. At Morten ikke uten videre ville erklære meg som kristen, uroer meg.

6. november

Det er en uendelig trist novemberdag i dag. I flere uker har vi ikke sett sola. Regn og rusk til stadighet. Dagen er som et bilde av min egen verden.

I august fikk Birgit plutselig en sjanse til å gå over i halv stilling. Jeg tilskyndet henne å gjøre det, alt jeg bare kunne. Vi ble nødt til å selge bilen for å klare oss. Men hva gjorde vel det, bare vi fikk det bedre?

Det var helt opplagt at Birgit hadde for mye å gjøre. Hun maktet simpelthen ikke full jobb, to barn og alt det som et hjem medfører. Selv om vi alltid har vært enige om å dele på husarbeidet, har likevel brorparten falt på henne. Og hva verre var: Hun følte at ansvaret lå på henne, og kjente seg som den skyldige når ikke alt var i orden. Jeg har aldri følt det som noe stort problem om ikke alt var perfekt. Birgits innstilling er annerledes. Det plager henne at hun ikke er en slik dyktig husmor som kan holde tingene i orden.

Men jeg synes ikke Birgit har fått det bedre med seg selv etter at hun nå er på jobb bare annen hver dag. Hun klager over at det er utilfredsstillende både for henne selv og for arbeidsgiveren. Hun får heller ikke det samme forhold til pasientene som før. Det plager henne at kollegenene er bedre orientert. Det er liksom de ikke anser henne for å være helt med. Hennes ord om pasienten. veier ikke så mye som før.

Når det gjelder arbeidet her hjemme, viser det seg at hun ikke greier stort mer enn tidligere. Tida har en tendens til å smuldre bort for henne. Så blir hun utilfreds med seg selv, og det går ut over barna og meg.

Det virker nesten som om Birgit er misunnelig på meg. Hun synes at jeg har alle tiders jobb. Jeg planlegger og ordner opp, jeg snakker med folk og gir gode råd. De gjør sitt beste overfor meg, og jeg er på kurs og utdanner meg stadig.

Birgit går og føler seg dum. Hun sier at hun tydelig merker det er meg folk hører på. De hører nok høflig og forekommende på henne også, men de regner ikke meningene hennes for å være noe. Hun er jo bare kvinne, og hva skjønner vel en sykesøster på halvtid av politikk, religion og dypere medmenneskelige spørsmål? Er det snakk om fødsler, kan hun nok uttale seg med erfaring og ekspertise. Men det er også det eneste. Ikke engang hennes meninger om sykdom er man interessert i å høre. Hun er jo ikke lege.

Var det ikke for min skyld, sier Birgit, så ville de fleste av vennene våre aldri drømme om å invitere henne. Jeg synes nå ikke at vi har så mange venner. Vi har ikke maktet å holde vennskapene ved like, og så glir man sakte og sikkert fra hverandre. Det er likevel noe i det som Birgit føler og sier.

Det kan henge sammen med at hun ikke leser og utvikler seg. Men det gjør jo heller ikke jeg. Kanskje dette likevel er grunnen til at Birgit er blitt så negativ. Jeg må tenke på hvordan hun var da vi traff hverandre. Det var ikke bare jeg som syntes at hun spredte sol og livsglede rundt seg. Jeg kunne tydelig merke hvordan kameratene mine misunte meg da jeg ble forlovet med Birgit. Det var også rent utrolig å høre hva hun hadde betydd for flere av dem som var med i bryllupet vårt. De roste henne i så høye toner at det var like før jeg ble sjalu.

Hva kan det være som til de grader har forandret henne?

Birgit har aldri vært noen dypsindig type. Men før ble folk alltid glade og optimistiske når de snakket med henne. Jeg tror det var nettopp det folk satte pris på. På avdelingen der hun arbeidet, var hun avholdt av pasientene og kollegene. Jeg har forresten en fornemmelse av at hun har bevart noe av sitt gamle humør på arbeidsplassen. Jeg er helt sikker på at hun har det best når hun er på jobben. Hun sier at når hun setter nøkkelen i ytterdøra hjemme, overmannes hun av en avmaktsfølelse.

Alt blir grått.

Sier jeg noe, må jeg være ytterst varsom. Alt blir så lett oppfattet som bebreidelse. Spør jeg om hvor noe er, eller om det er vasket, eller om jeg kan gjøre et eller annet, blir det tatt ille opp. Hun beskylder meg straks for å mene at nå har jeg skaffet meg en tjenende husholderske etter at hun er kommet i halv jobb.

Selvsagt ser jeg ikke på Birgit som en husholderske. Men jeg mener nå at når hun har fri annen hver dag, burde hun makte mer av husarbeidet enn da hun gikk i fullt arbeid på sykehuset. Dette kan vi ikke bli enige om. Det er riktig at jeg tilskyndet henne å redusere arbeidet utenfor hjemmet vårt, fordi jeg syntes at hun hadde for mye å kjøre. Nå sier hun at hvis det bare skal bety at hun bør gjøre så mye mer i huset, så innebærer det ingen lettelse av arbeidsbyrden.

Så svarer jeg at det er en ulykke at hun har fått et slikt nevrotisk forhold til husarbeid. Mor har alltid sett det som en glede å holde alle ting i huset i orden. Hun har satt sin ære i det. Da får jeg høre at det hadde vært bedre om jeg aldri hadde flyttet hjemmefra.

Birgit mener forresten at min egen innstilling til husarbeid er presis som hennes. Det kan jeg ikke gå med på. Dersom jeg ikke var bundet til arbeidet mitt utenfor hjemmet, tror jeg helt sikkert at jeg kunne finne meg til rette med å gå hjemme og ta på meg pliktene i huset. Jeg ville bruke mye tid til å lese. Jeg ville tilrettelegge arbeidet slik at jeg en gang iblant kunne ta en fisketur. Men så måtte hun til tjene de pengene vi trengte.

Det går overraskende greit å unnvære bilen. Det kan være surt å sykle av sted med ungene for å levere dem i barnehagen. Men det er ikke lange stykket. Og med T-banen tar det ikke lang tid å nå kontoret. Dessuten er man en gang for alle fri maset med å finne parkeringsplass. Selvsagt får jeg ikke lenger kilometergodtgjørelse når jeg må ut og føre tilsyn på arbeidsplassene. De pengene var en god hjelp til bilholdet, men de dekket langt fra alle utgiftene. Nå bruker jeg firmabilen.

Det er verst å unnvære bilen i weekendene og i ferier. Det er kjedelig å stå på holdeplassen og vente på buss når vi har vært på visitt hos svigerfar og svigermor. Svigerfar har riktignok kjørt oss hjem noen ganger. Men det er jeg bare så passelig begeistret for. Vi avskaffet ikke bilen for å snylte på andre.

En av grunnene til at jeg ville bli kvitt bilen, var at det plaget meg å tenke på at vi brukte alle pengene våre på oss selv. Det ble aldri til at vi gav noe til arbeidet i Guds rike. Jeg nevnte det for Birgit. Hun overrasket meg ved å si at hun selv hadde tenkt på at dette var et forsømt område i vårt liv. Vi gir vel ikke så mye nå heller, men vi får da sendt litt hver måned.


Teksten er et utdrag fra boken «Blir jeg ikke bedre?», utgitt på Lunde Forlag. Den er utsolgt fra forlaget.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
15 min
Ressurstype

  Livet

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Hans Erik Nissen.
  Hans Erik Nissen var gift med Benedicte og de hadde tre døtre. Han var utdannet teolog og prest i den danske kirke. Hans lengste tjeneste var som rektor på Luthersk Missions bibelskole i Hillerød i 33 år. Han døde 27. januar 2016.
   Ressurser av Hans Erik Nissen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.