I løpet av sommeren publiserer vi Hans Erik Nissens bok “Blir jeg aldri bedre?”. Dette er en skjønnlitterær bok hvor vi, gjennom dagboknotater, følger en manns reise både i kristenlivet og i ekteskapet. Boken bør leses kronologisk. Har du ikke lest de foregående kapitlene, anbefaler vi å finne dem under “serie” under (mobil) eller i margen til høyre (datamaskin) for dette kapittelet.
3. februar
Jeg hadde ikke tenkt meg at det kunne være så vondt å være arbeidsløs. Jeg hadde heller aldri trodd at jeg skulle bli det. Innbilte jeg meg at jeg var uunnværlig?
At det skulle være så mange problemer forbundet med å gå hjemme, er kommet helt overraskende på meg. Jeg har alltid hevdet at dersom jeg ble arbeidsløs, ville jeg bruke tida til å lese. Jeg ville gå på biblioteket, være med på språkkurs og gå regelmessig i svømmehallen. Det gjaldt å ikke forfalle.
Men det er så helt annerledes enn jeg hadde regnet med. Jeg blir overfalt av en uforklarlig slapphet. Selv små ting tårner seg opp til store problem. Jeg har jo alltid ment at når det var tale om husarbeid, så var det bare et spørsmål om å få tingene skikkelig tilrettelagt. Nå må jeg innrømme at det er virkelig vanskelig å holde huset i orden.
Ikke slik at jeg ikke kommer meg ut av sengen. Jeg står opp og steller i stand frokost til Birgit og barna. Jeg får Henrik av sted på skolen, og jeg følger Charlotte til barnehagen. Men når det er gjort, synes jeg at det ligger en lang trist dag foran meg. Birgit kommer ikke hjem før klokken fem.
Hun har vært nødt til å gå i full post igjen, for at vi skal klare utgiftene våre. Henrik er hjemme igjen klokken tolv, og Charlotte henter jeg en gang mellom tolv og ett. Vi mener at hun har godt av å være i barnehagen halve dagen, og vi har ikke hatt lyst til å forandre så mye på barnas hverdag fordi jeg er blitt arbeidsløs.
Når alle er ute av huset, er det så vanskelig å bruke tida effektivt. Jeg kan falle helt i staver over avisen, eller bli sittende og lytte på radio, eller spille musikk. Jeg må innrømme at tida bare går.
Det er slett ikke blitt lettere å lese i Bibelen, eller å få tid til kristelige bøker. Det var ikke før jeg kom inn i en fast vane, at jeg fikk gjort lesingen regelmessig igjen. Så snart jeg kommer hjem etter å ha levert Charlotte i barnehagen, tar jeg Bibelen min. Når jeg har lest et avsnitt og bedt, tar jeg for meg et par kapitler i en oppbyggelig bok.
Det underlige er at da jeg først var kommet i vane med dette, så hjalp det meg også til å komme i gang med husarbeidet. Det er langt fra at dette har gått av seg selv. Jeg har hatt mange tilbakefall. Men jeg har ikke gitt opp.
Det har skaket meg opp å se hvor veik jeg er, og hvor slapp karakter jeg har. Om jeg ikke hadde hatt Jesus, så hadde jeg aldri greid å vinne over meg selv. Jeg trodde det bare var et spørsmål om å ta seg sammen. Egentlig mente jeg at det ikke hadde så mye med mitt gudsliv å gjøre. Først etter at jeg hadde lidt det ene nederlaget etter det andre, gikk alvoret opp for meg. Ikke engang det å få lest og bedt stod i min makt å få gjennomført hver dag.
Da måtte jeg legge det hele frem for Gud og si alt som det er: Jeg er veik, jeg er hjelpeløs, jeg er maktesløs. Ja, jeg er fylt av en skrekkelig likegyldighet og motvilje mot deg og ditt ord. Når jeg bestemmer meg for å vende mitt sinn og mine tanker mot deg, tar en drepende og åndsfortærende slapphet makten over meg. Du må hjelpe meg. Du må gi meg av din styrke og kraft, ellers lykkes det aldri for meg!
Men selv om jeg gjorde dette, lyktes det ikke for meg. Da gikk det et lys opp for meg: Jesus skal ikke gi deg kraft og styrke. Han er selv kraft og styrke, også i dette å knytte deg til seg. Jeg måtte takke Jesus for det. Han hadde båret all min uvilje mot seg og min ulyst til alt åndelig opp på korset. Der hadde han sonet all min synd. Ved å gjøre det hadde han skilt meg fra synden, slik at jeg ved tro på Jesus var løst fra det jeg kjente meg så bundet av. Samtidig hadde han gitt meg alt i og med seg. Han hadde gjort det så bokstavelig at jeg måtte takke for det, selv om både min følelse og vilje sa det stikk motsatte.
Jeg var helt klar over at det ikke var nok å ha sett dette. Jeg måtte også ta imot det. Det er den eneste måten jeg kan overleve på. Hver dag sier jeg til Jesus: Også i dag tar jeg imot det jeg allerede eier. Også i dag er du alt for meg, fortapte og fordømte menneske.
Det fyller hjertet med en forunderlig fred å gjøre dette. Det gir hvile til mitt urolige sinn.
Det er helt nye ting som plager og uroer meg etter at jeg er blitt arbeidsløs. Det som nesten er verst, er følelsen av å være overflødig. Den kan komme snikende inn på meg enten jeg vasker opp, legger sammen tøy eller kjør rent i huset: Det er ingen som har bruk for deg mer. Jeg merker hvordan min gamle hang til selvmedlidenhet har et grusomt grep om tankelivet mitt. Den ligger liksom til stadighet og ulmer dypt inni meg. Jeg kan ikke annet enn forakte meg selv på grunn av dette, for jeg avskyr selvmedlidenhet. Det er en egenskap som får et menneske til å virke usselt, synes jeg.
Men Guds ord har hjulpet meg til ikke å føle meg overflødig mer. En morgen leste jeg: «Alt dere gjør, skal dere gjøre villig, som for Herren og ikke for mennesker.» Da slo det ned i meg: Dette ordet skal du leve på. Du må ta konsekvensene av det, dersom det skal bli til hjelp for deg. Ordet hjelper deg ikke, hvis du ikke tar det til deg.
Derfor sa jeg til meg selv: Det arbeidet du nå gjør, er like viktig som de største prosjektene du gjennomførte i firmaet. Det ser ikke slik ut i menneskers øyne, heller ikke i mine egne øyne, men for Gud er det slik.
Det har vært vanskelig å holde dette fast, men jeg har lært at redningen for meg ligger i å gå tilbake til Bibelens ord og si: Det er slik som det står skrevet her. For Gud er det slik, og derfor er det også slik for meg.
Om og om igjen må jeg si til meg selv: Hold nå fast på hvordan Gud ser på tingene! Når mine egne tanker kommer, og følelser og egenrådighet melder seg, er det bare en eneste måte å seire på. Det er å redde seg inn i sannheten, inn i Guds ord. Jeg hadde trodd at når jeg gikk her hjemme og tok meg av det hele, så skulle Birgit bli glad og takknemlig. Jeg legger også merke til at hun liker at maten står ferdig på bordet når hun kommer hjem. Jeg trives med matlaging. Det er faktisk det mest spennende ved husarbeidet. Jeg har til og med lånt bøker om matlaging på biblioteket, og jeg prøver å eksperimentere litt.
Birgit synes at det er morsomt, men på samme tid er det nok noe ved det som hun ikke liker. Hun mener at nå vil jeg vise henne hvordan det skal gjøres.
Disse tankene hos Birgit er nok ikke så helt gale. Når jeg gransker motivene mine, kan jeg innse det. Jeg vil vise henne at jeg er i stand til å greie de tingene som jeg før pleide å bebreide henne for. Flere ganger har Birgit beskyldt meg for å ville hevde meg på hennes bekostning. Det plager meg skrekkelig at jeg ikke kan få henne til å godta at det ikke er grunnen.
Birgit synes også at jeg utnytter situasjonen her hjemme til å knytte barna til meg. Sant nok har jeg fått et annet forhold til dem etter at jeg ble arbeidsløs. Vi er jo så mye mer sammen enn vi var før. Vi snakker mye mer med hverandre om mange ting. Slik er vi kommet hverandre nærmere. Men det er på ingen måte tale om at jeg forsøker å dra barna nærmere meg selv på Birgits bekostning.
Forholdet til Birgit gjør meg ganske motløs og deprimert. Det har vært dager som nesten ikke har vært til å komme igjennom. Da synes jeg alt er håpløst. Slike dager har jeg mistet troen på at vi noen gang kan få det godt igjen.
Da tenker jeg at Gud vil oppdra oss. Men det betyr ikke at alle problemer forsvinner for meg. Likevel er det hjelp i å se det hele i Guds lys.
Mer enn noen annen er det jeg som har skylden for at Birgit er som hun er. Jeg har selv vært med og gjort henne slik. Sannheten er jo at det er i ekteskap med meg at Birgit er blitt en annen.
Ofte har jeg klaget på henne. Mange ting har jeg ønsket å få en forandring på. Jeg har ment at hun kunne ta seg sammen, hvis hun bare ville. Samtidig har jeg ment at det var en selvfølge for meg å ha en kone som var en støtte for meg og gjorde meg lykkelig. Men hvilke krav har jeg rett til å stille? Jeg er jo så selvisk, så opptatt av min egen ære og anseelse, og så snar til å legge skylda på Birgit, når mine egne ønsker ikke blir innfridd. Høster jeg nå det jeg før har sådd?
Men Guds ord gjelder da likevel? Min synd kan vel ikke sette Guds løfter ut av kraft? Jeg vet nok godt hva svaret er på slike spørsmål. Likevel spør jeg meg selv om det, for det fører meg til Bibelen. Der er svaret: «Alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud.» Også mitt forhold til Birgit gjør det. Også at jeg ikke kan få det til å bli slik jeg gjerne ville, gjør det.
«Min sønn, forakt ikke Herrens tukt.» Jeg blir ydmyket når jeg tenker over at Gud gav meg henne. Jeg fikk ikke det gode i henne til å vokse og trives. Derimot gav jeg det onde gode vekstvilkår. Det henger sammen med at jeg selv er så gjennomsyret av synd. Mitt eget jeg er med i alt jeg sier og gjør.
Det finnes ikke noe i livet mitt Gud har brukt mer effektivt enn forholdet til Birgit når han ville vise meg hva som bor i meg selv. Før kunne jeg benytte meg av forholdet til Birgit til å fremheve min egen fortreffelighet. Det gjorde jeg overfor henne, men først og fremst overfor meg selv. Men nå viser Herren meg at jeg er en elendig en. Midt i hverdagen trenger jeg nåde for å komme vel gjennom livet.
Nå kommer jeg som den som ingen rettighet har. Jeg må si: Jesus, du er mitt alt. Jeg lever i kraft av deg.
Teksten er et utdrag fra boken «Blir jeg ikke bedre?», utgitt på Lunde Forlag. Den er utsolgt fra forlaget.
