Publisert

Blir jeg aldri bedre? (Del 12) En skjønnlitterær sommerlesning i 13 deler


Ca leselengde:
15 min

I løpet av sommeren publiserer vi Hans Erik Nissens bok "Blir jeg aldri bedre?". Dette er en skjønnlitterær bok hvor vi, gjennom dagboknotater, følger en manns reise både i kristenlivet og i ekteskapet. Boken bør leses kronologisk. Har du ikke lest de foregående kapitlene, anbefaler vi å finne dem under "serie" under (mobil) eller i margen til høyre (datamaskin) for dette kapittelet.

19. mars

I går hadde jeg besøk av Jakob. Han ringte og sa at han hadde arbeidet en del overtid i banken, så nå skulle han ha en fridag. Han ville gjerne besøke meg. Vi avtalte at han skulle komme om formiddagen.

Besøket til Jakob overrasket meg i aller høyeste grad. Jeg hadde trodd at det var ren og skjær medmenneskelighet som gjorde at han ville ut og besøke meg. Men det var ikke tilfelle. Da vi hadde pratet en stund om løst og fast, sa han at han var kommet i et bestemt ærend. Han hadde lagt merke til at det var skjedd en forandring med meg. Han tenkte ikke på det ytre, men at jeg var blitt preget av en ny ånd. De gangene vi hadde snakket sammen, hadde det slått ham at jeg hadde stor glede av evangeliet og i evangeliet. Han syntes at jeg var båret av og lot meg lede av den åndelige virkeligheten på en helt annen måte enn det han selv hadde erfaring for. Ja, han måtte få lov å si rett ut at samtalene med meg hadde skapt en lengsel hos ham etter å få det slik jeg hadde det.

Jeg ble altså fullstendig overrasket. Jeg hadde aldri tenkt på at det kunne være noe spesielt ved meg. Jeg visste nok at rikdommene i Jesus hadde fått rom i hjertet mitt. Jeg hadde også merket at når jeg tok Guds løfter på alvor, og liksom tok konsekvensen av dem, så seiret frimodigheten hos meg. Det motsatte var tilfelle når jeg rettet oppmerksomheten mot alle vanskelighetene. Jeg hadde også opplevd noe av både gleden og kraften i evangeliet. Men samtidig var det så vanskelig for meg å holde fast på at jeg virkelig er arving til hele Kristi rikdom. Aldri hadde jeg drømt om at noe av denne rikdommen kom for dagen i de samtalene jeg hadde hatt med Jakob.

Jakob svarte at det var nettopp dette som hadde gjort et så sterkt inntrykk på ham. Den hjertegleden jeg eide i Jesus, var ikke noe jeg pranget med, men han kunne merke den som en kilde dypt inni meg.

Selv syntes Jakob at han manglet alt dette. Han var helt sikker på at han engang var kommet til liv i evangeliet. Han kunne minnes hvordan syndenes forlatelse engang var alt for ham. Han hadde hvilt i det en annen hadde gjort i hans sted. Før, fortalte han, var det noen ganske bestemte sanger han ofte hadde kommet tilbake til. Det var sanger som skildrer alt det et Guds barn har i Jesus. Men slik var det ikke mer. Dette stod for ham som en verden han hadde mistet.

Vi snakket lenge sammen. Og mens vi snakket, var det som om vi hjalp hverandre inn i en klarhet. Jeg føler det omtrent som om vi var de to som vandret til Emmaus: «Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. — Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om han i alle skriftene.»

Først forsøkte vi å komme frem til hvorfor Jakob kjente det som om hans egen kristendom var teoretisk og tom. Det kom ikke av at han forsømte nådemidlene. Han gikk flittig i kirken, og var med på mange møter, og én gang i måneden var han med i en bibelgruppe. Han leste også regelmessig i Bibelen. Jeg har alltid beundret Jakobs selvdisiplin. Jeg har ment at bare en hadde det slik som han, så kunne det ikke være vanskelig å holde kristenlivet friskt og sunt. Det overrasket meg derfor at han var kommet inn i en åndelig bakevje, og hadde vært det i flere år.

Selv mente han at grunnen til det var at han var blitt så opptatt og fanget av de materielle ting. Jeg har nok stundom tenkt på at få har gått så fullstendig opp i det å få eget hus som Jakob og Else. De har satset på at alt skulle være i orden, og det er virkelig en fryd å se hjemmet deres. Det er perfekt overalt, og hagen er så velstelt at mange villaeiere stanser og beundrer den.

Jakob sa jeg måtte ikke tro at slikt gikk av seg selv. Det krevde stor innsats av ham, og hva verre var: det la beslag på altfor mange av tankene hans. Han lånte bøker om hagestell, var medlem av hagelaget og gikk ofte på utstillinger. Jeg mente det var en fin interesse, og at jeg selv godt kunne ha hatt litt mer av den. Men Jakob spurte om jeg ikke hadde lagt merke til hva slags unnskyldninger de innbudte hadde, da de avslo å komme til Kongesønnens bryllup. Han hadde lest et ordspråk som hadde truffet ham: Et menneske er hva det tenker hele sin tid. Han kjente også på at kristendommen var blitt så fornuftspreget for ham.

Jeg kjenner ingen som har lest så mye kristelig litteratur som Jakob. Han var bokselgeren i ungdomsforeningen, og han solgte ikke én eneste bok uten å ha lest den selv. Jeg innvendte at jeg ikke kunne skjønne at han som leste så mye, kunne føle seg tom og tørr, for jeg hadde selv fått rik velsignelse gjennom bøker jeg hadde lest, og han hadde da lest så mange flere.

Men Jakob tenkte likevel at det kanskje når alt kom til alt, var en sammenheng mellom alle de bøkene han leste, og hans egen fornuftspregede tro.

For et par dager siden hadde han stått og tatt et overblikk over alle bøkene sine. Da hadde han plutselig kommet til å tenke på hva han selv ville si om han skulle anmelde alle bøkene sine under ett. Det slo ham da at storparten av bøkene var av den typen som tar stilling til en kristens forhold til alt mulig: penger, ekteskap, familieliv, politikk, kunst, menighetsliv, bibelstudium, o.l. Det var bare få av dem som «malte Kristus» for ham.

Han måtte også innrømme at han sjelden leste i disse få. De andre var mer spennende og interessante, syntes han.

Jakob mente at denne store interessen for slike temabøker hadde gjort ham opptatt av kristenlivet mer enn av Kristus. Derfor syntes han det hadde vært så mye lettere å si noe om hvordan en kristen burde forholde seg til fattige og undertrykte, enn å si noe som herliggjorde Jesus.

Til å begynne med var det vanskelig for meg å forstå Jakob, men etter hvert fikk han forklart meg hva han mente. Han mente ikke at det var galt at en kristen hadde en bevisst holdning til menneskelivet. Han ville bare gi uttrykk for at den slags spørsmål hadde fått en altfor dominerende plass i hans eget liv. Resultatet var blitt at hans egne tanker ikke lenger var rettet mot Jesus. Nå ville han spørre meg hvordan det hadde gått til at jeg hadde fått øynene åpnet for evangeliet.

Jeg fortalte ham om min samtale med Morten, og at jeg hadde hatt en forferdelig vond høst etter den. Jeg hadde mer og mer fått se at jeg var gjennomsyret av synd og elendighet. Det undret meg at Jakob svarte at han aldri hadde hatt det slik. I alle fall måtte det ha vært for mange år siden. Nå følte han det ikke som om han var noen særlig stor synder. Han visste jo godt at han var det, men noen egentlig personlig erkjennelse av det hadde han ikke.

Jeg spurte da om han trodde at denne mangel på syndserkjennelse kunne ha noen sammenheng med alle de bøkene han leste. Jeg undrer meg nemlig litt over om ikke den slags bøker får Guds lov til å virke overkommelig?

Han hadde aldri tenkt på det, men han ville heller ikke nekte for at jeg kunne ha rett. Når han nå tenkte på det bilde av en kristen som møtte ham i disse bøkene, måtte han vel kunne si at han selv stort sett levde opp til det.

Jeg dristet meg til å si til Jakob at feilen ved ham var at han ikke kjente Gud slik han virkelig er. Loven hadde aldri fått lov til å lukke munnen hans, og gjøre ham straffskyldig overfor Gud. Derfor fikk han heller aldri bruk for evangeliet.

Han spurte hvordan han skulle bære seg ad for å komme i en slik stilling at han kunne høre evangeliet.

Jeg kunne ikke la være å arrestere ham for uttrykket bære seg ad. Vi tror nemlig alltid at det er spørsmål om hva vi kjør. Vi tror at vi selv er i stand til å bestemme hvordan vårt åndelige liv skal være. Gjør vi slik eller slik, så skal det eller det skje. Men det er ikke sant. I virkeligheten forteller denne tankegangen om et forferdelig hovmod. Bakenfor ligger det gamle syndige menneskets trang til selv å være herre.

Virkeligheten er at skal vi få et sant syn på oss selv og et sant syn på Jesus, så må Gud forbarme seg over oss og åpenbare sannheten for oss. Jeg vet godt at mange kristne nå vil si at det har han jo gjort i Bibelen. Fra én side sett er selvsagt det riktig. Men et menneskes forblindelse er likevel så stor at dersom ikke Gud selv fører Ordet inn i hjertet, så blir det bare en lærdom. Den kan man tilegne seg tankemessig, men inn i hjertet når den ikke. Derfor bærer den ikke frukt i et menneskes liv. Skal et menneske bli frelst og leve troens liv, da må Ordets kjerning slippe til i menneskets innerste.

Jakob skjønte noe av det jeg mente. Han hadde mange ganger reagert mot kristelige sanger, vitnesbyrd og prekener som egentlig gjorde Gud så liten.

Men hva skulle han gjøre?

Jeg svarte at han først og fremst skulle snakke ut med Gud. Han skulle legge alt frem for ham, og han skulle si til Gud at han ikke ville gi ham ro før han hadde fridd ham ut fra den nøden han var i nå. Jeg gav ham det rådet at han skulle bruke Salmenes bok når han bad. Jeg fortalte ham at jeg hadde hørt at en erfaren sjelesørger ofte gav unge mennesker det råd å be Salme 25 om og om igjen. Det er godt å kunne denne salmen utenat, og enda bedre er det å gjøre ordene i den til sine egne. Den rommer både hjertets nødskrik og troens fortrøstning til Herren.

Jeg spurte Jakob om han ikke hadde lagt merke til at når vi siterer Guds eget ord for ham i våre bønner, så fører han de samme ordene dypt inn i oss, inn i hjertets innerste. Gud gjør dette så håndgripelig at det blir en bergfast visshet hos oss at Ordet omslutter oss, er under oss og over oss. Ja, det gjennomtrenger oss på en slik måte at vi oppfatter det som vår sanne identitet. Jeg og Guds ord er ett.

Jakob syntes aldri han hadde opplevd noe slikt. Men vi fikk en lang samtale om vårt forhold til Guds ord.

Jakob er en av dem som virkelig leser mye i Bibelen, og som har gjort det i årevis. Han vet selv at han faktisk er ganske bibelkyndig. Det er ingen tvil om at han kjenner Bibelen bedre enn jeg gjør. Derfor føltes det underlig at jeg skulle sitte og veilede ham. På den andre siden ble det helt klart for meg gjennom samtalen vår at Jakob i aller høyeste grad, på tross av all sin kunnskap, trengte å få se hvem Gud er, hvem Jesus er og hva evangeliet er.

Han innrømte at han stort sett leste Bibelen omtrent som man leser en vanlig lærebok. At det var galt, kunne han nå forstå.

Guds ord er ord som både skal høres og kjøres. Her lå jo nettopp feilen hos den mannen som bygde huset sitt på sand. Han hørte Ordet, men ikke etter det han hørte.

Når Gud sier noe i sitt ord, da må ikke vi sette oss tilbake og si: Det der er jeg ikke i stand til. Nei, da skal vi lyde ham, enten vi synes vi kan det eller ikke.

Mange gjør seg ferdige med Guds vilje ved at de omgående finner den umulig.

Jeg oppfordret Jakob til å lese boken Livets brød. Jeg fortalte ham at jeg selv til stadighet leste i den, og at den hadde hjulpet meg til klarhet i spørsmålet om lov og evangelium. Det hadde den i dobbel forstand. For det første skjønte jeg nå hva som lå i ordene lov og evangelium, og for det andre var denne sannheten gått over fra å være noe teoretisk til å bli virksom i mitt eget liv.

Jeg bad Jakob om ikke å gjøre samme feil som så mange andre kristne gjør. De mener at de trenger mer syndserkjennelse, og så bestemmer de seg til å holde loven. Det de da tenker, er at når de har fått et visst mål av syndserkjennelse, så vil tiden være inne til å tro på evangeliet.

Men hvor er Gud i alt dette? Minner det ikke langt på vei om en slags legemlig kur som man kan forsøke seg med, dersom man feiler et eller annet?

Når Gud åpenbarer seg for hjertet som den som taler med myndighet gjennom sitt ord, er det bare ett å gjøre. Det er å bøye kne for ham og lyde ham.

Dette er ikke noe som hører med som et slags skritt i en eller annen utvikling. Hvert eneste menneske, kristen og ikke-kristen er under Guds myndighet.

Jakob spurte om jeg så ikke var fri fra loven. Jeg svarte at det var jeg ikke. Når det dreide seg om Guds vilje med meg i mitt forhold til Birgit, til barna og til arbeidet mitt, var det Guds lov som bestemte.

Han hadde hørt dette før, men kunne ikke sette det i noen praktisk sammenheng. Jeg fortalte ham da hvordan det hadde gått til i firmaet mitt, og jeg forklarte hvorfor jeg ikke hadde kunnet skrive opplysninger som jeg visste var misvisende.

Jakob satt lenge og tenkte. Så sa han at han begynte å ane hva som var galt i hans eget liv. Han levde et dobbeltliv. Han var én i åndelige sammenhenger og en annen når det var spørsmål om å leve i hverdagens krav.

Nå ville han begynne å leve annerledes. Han ville slippe sannheten inn i livet sitt. Det fantes mennesker han måtte ta et oppgjør med. Han sa at han hadde hørt Guds røst gjennom samtalen vår, og nå ville han ikke lenger overhøre den.

Jeg svarte at jeg bare kunne ønske ham til lykke. Han måtte bare huske på at det ikke var noe så svært spesielt ved det han gjorde. Det var ganske enkelt bare å gå på sannhetens vei, og den skulle han følge hele livet.

Da vi hadde reist oss, fordi Jakob måtte gå, sa jeg til ham: Glem ikke å tro evangeliet. Guds ord sier at du skal tro det, og det er ufattelig godt at du får lov til det. Gud elsker deg så høyt at han vil at du skal tro evangeliet. Loven skal ikke være i hjertet ditt, der skal bare evangeliet ha plass. Vi sa farvel, og jeg satte meg inn i stua. Jeg var ikke helt sikker på at Jakob hadde skjønt det jeg sa helt til slutt. Men jeg kjente meg overbevist om at en dag ville han få all sin glede i evangeliet.

Jeg foldet hendene og bad for Jakob og Else, for Birgit og barna, og for meg selv og barneforeningen. Jeg bad om at vi alltid måtte være små og hjelpeløse, men at vi samtidig måtte leve i hele den rikdommen som Jesus er for oss.


Teksten er et utdrag fra boken «Blir jeg ikke bedre?», utgitt på Lunde Forlag. Den er utsolgt fra forlaget.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
15 min
Ressurstype

  Livet

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Hans Erik Nissen.
  Hans Erik Nissen var gift med Benedicte og de hadde tre døtre. Han var utdannet teolog og prest i den danske kirke. Hans lengste tjeneste var som rektor på Luthersk Missions bibelskole i Hillerød i 33 år. Han døde 27. januar 2016.
   Ressurser av Hans Erik Nissen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.