I løpet av sommeren publiserer vi Hans Erik Nissens bok “Blir jeg aldri bedre?”. Dette er en skjønnlitterær bok hvor vi, gjennom dagboknotater, følger en manns reise både i kristenlivet og i ekteskapet. Boken bør leses kronologisk. Har du ikke lest de foregående kapitlene, anbefaler vi å finne dem under “serie” under (mobil) eller i margen til høyre (datamaskin) for dette kapittelet.
30. april
Birgit blir mer og mer tungsindig. Hun er nesten aldri glad mer. Før kunne i alle fall barna få henne til å glemme seg selv og alle problemene våre. Men også forholdet til barna er blitt forandret. Det virker som om hun må ta seg sammen for å vise seg interessert i dem.
Jeg har forsøkt å snakke med henne om dette. Hun sier alt kjennes så tungt og håpløst. Hun er alltid trøtt. Arbeidet på sykehuset, som hun alltid har trivdes med, går heller ikke så godt lenger. Hun synes ikke hun gjør full rett for seg der. Før var det hun som kunne oppmuntre både pasienter og kolleger, men nå er det de som må prøve å sette litt livsmot i henne.
Jeg gjør hva jeg kan for at hverdagen skal bli lettere for Birgit. Hun verdsetter det, men hun sier også at hun kjenner det som om all kjærlighet til meg er blitt kald. Da prøver jeg å forklare henne at kjærlighet ikke er noe som bare har med følelser å kjøre. Kjærlighet er troskap først og fremst. Det vil alltid være slik at forelskelsens kjærlighet gjennomgår forandring. Men det betyr ikke at den blir mindre verd av den grunn.
Når jeg kommer med disse utredningene mine, ser bare Birgit på meg med sørgmodige øyne. Vil hun kanskje si at jeg ikke begriper stort av hennes fortvilte situasjon?
Det har vært vanskelig for meg å bære dette. Vanligvis pleier jeg ikke å være nedfor så lenge om gangen. Men i det siste har det liksom ligget en tung, blygrå sky over sinnet. All saft og kraft er sugd ut av meg. På slike dager kjenner jeg meg i slekt med salmisten som roper til Gud i sin nød.
Jeg har sagt til meg selv at det er til ingen nytte å fortsette med å gruble over forholdet til Birgit. Det er ikke mulig for meg å løse det. Den eneste som kan det, er Gud. Likevel kommer jeg bestandig tilbake til denne grublingen.
Som regel går jeg i ring. Jeg stiller opp de samme problemene og tenker de samme tankene — og kommer til de samme resultatene. De siste fjorten dagene er jeg likevel kommet inn i et nytt spor.
Det var Guds ord som hjalp meg. Jeg hadde lest Efeserbrevet mange ganger. Jeg visste godt at i det femte kapitlet ble ekteskapet omtalt som et bilde på forholdet mellom Kristus og menigheten. Jesus er brudgommen, og menigheten er bruden. Det som ble nytt for meg var at dersom jeg skulle forstå mitt eget ekteskap, måtte jeg tenke over hvordan Jesus var mot menigheten.
Jeg har nok vært langt sterkere påvirket av tanker i tiden enn hva jeg noen gang tidligere har forestilt meg. Jeg har stort sett ment at ektefeller skulle stå på likefot og ha samme rettigheter og samme plikter i ekteskapet. Det er noe i meg som alltid har reagert mot Guds ord om at hustruene skal underordne seg mennene sine i alt.
Først nå, etter at jeg har fått se denne underordningen i sammenhengen Kristus og menigheten, har jeg forstått hva den egentlig betyr og innebærer.
På kontoret hadde vi en kontordame. Hun ville så gjerne fortelle om mannen sin og datteren, og om datterens mann og barn. Jeg fortalte også litt om hva vi foretok oss hjemme hos oss. Jeg syntes nok av og til at hun var litt påtrengende og besværlig, men jeg kom likevel til å sette pris på henne.
To-tre måneder etter at jeg var kommet til tro på Jesus, sa hun i en frokostpause: Det er så merkelig, men du er blitt mer menneske i den senere tiden! Det kom helt impulsivt. Jeg tenkte mye på dette den gangen, og jeg har ikke kunnet glemme det siden. Å komme i et rett forhold til Jesus gjorde meg til menneske.
Å underordne seg Jesus gjør en til menneske. Det betyr ikke at ens sanne identitet som menneske forsvinner. Tvert imot.
Det jeg først og fremst er stanset opp for, er at jeg skal være mot Birgit som Jesus er mot menigheten.
Når jeg merker trangen i meg til å kreve, må jeg spørre meg selv: Hva krevde Jesus for å gi? Når jeg kjenner fristelsen til å gi opp spør jeg: Når gav Jesus opp?
Hvor stor tålmodighet har ikke Jesus vist meg? Kommer den dagen da han sier: Nå gir jeg deg din siste sjanse, da er det ute med meg. Jeg faller jo gang på gang. Ikke så mye i ytre synder, men på den indre fronten. Snart er jeg varm og begeistret — snart likegyldig og kald. En gang står det lysende klart for meg at det gjelder Herrens ære alene. I neste nu er jeg opptatt av meg selv, og kan spekulere lenge på hva mennesker mener om meg. Synes jeg en gang at nå har jeg bare Gud, da myldrer avgudene frem av mitt gamle hjertes grunn.
Men Jesus har hatt tålmodighet med meg. Han har ikke forkastet meg ennå. Når jeg leser om hva han har gjort, så gir den Hellige Ånd meg visshet om at nåden og syndenes forlatelse gjelder også for en slik håpløs synder som jeg. Syndene mine er sonet. Gjelden min er betalt. Jeg verken kan eller skal gjøre mot Birgit det som Jesus har gjort mot sitt folk. Men den kjærligheten han har til menigheten, skal jeg ha til Birgit. Det var en kjærlighet som ikke satte noen grense, fordi den kjente ingen grense.
Og Guds ord nevner noe som kjærligheten kjenner trang til. Det er å få bruden til å fremstå som herlig. Dette ordet ble en tung dom over meg selv. Jeg har alltid ment at jeg burde vurdere Birgit nøkternt og realistisk. Jeg tror også at jeg i det store og hele har gjort det. Men jeg har aldri tenkt på at jeg skulle fremstille henne som herlig.
Jeg har spurt meg selv. Er Birgit herlig? Så har jeg sett henne for mitt indre blikk — taus, trøtt og bedrøvelig, slik jeg hver morgen ser henne ved frokostbordet. Til å begynne med tenkte jeg at hun nettopp slik var mer blottet for herlighet enn hun noen gang hadde vært. En kan faktisk se på henne at årene med meg og barna har slitt på henne. Hun ser ikke gammel ut. Men den utstrålingen av friskhet og livsglede hun hadde da vi giftet oss, er helt forsvunnet. Det er ikke mye herlighet tilbake. Og likevel!
Det har slått meg hvor tapper Birgit er. Bare ytterst sjelden beklager hun seg. Og om det skjer, er det så å si alltid bare overfor meg. Hun sier ikke noe til foreldrene sine, og jeg har heller ikke inntrykk av at hun lar venninnene sine få innblikk i hva hun sliter med. Når jeg ser henne dra av sted på arbeid ganske fullstendig utbrent, mens jeg selv blir hjemme, ønsker jeg at det var jeg som skulle gå, og hun som kunne bli hjemme. Det må koste henne enormt mye å gjennomføre en åtte timers dag på sykehuset. Jeg ville ha syntes synd på meg selv om det var jeg som skulle gjøre det i en slik forfatning. Men jeg har ikke inntrykk av at hun gjør det.
Når jeg prøver å tenke meg inn i hennes situasjon, skjønner jeg at den må være forferdelig. Gift med en mann hun ikke elsker. Hver dag å måtte omgås med et menneske hun selv sier at hun ikke er på bølgelengde med. Fysisk og psykisk nedkjørt. Et liv uten håp om å få det bedre. Jeg skjønner ikke at hun kan bære det. Men hun gjør det med en verdighet som har overrasket meg.
Straks jeg tenker på at jeg er ett med dette mennesket, skjærer det vondt gjennom sinnet mitt. Jeg synes at jeg på tross av alt det vi har levd oss igjennom, elsker henne mer enn noen gang.
Men hun elsker ikke meg.
Jeg har ikke kunnet la være å tenke på Jesus. Han elsker med en guddommelig kjærlighet. Hvordan må så ikke han føle det i forholdet til alle dem som ikke elsker igjen? Hva for lidelse må ikke hans liv være fylt av i dette øyeblikk?
Men kjærlighet kan ikke tvinges. Det gjelder Birgits kjærlighet til meg, og det gjelder menneskets kjærlighet til Jesus.
Likevel er Birgit min brud. Jeg har begynt å takke Gud for henne. Jeg ser henne som Guds gave til meg. Hun er hans velsignelse over livet mitt.
Paulus sier at vi skal takke Gud for alt og til alle tider. Nesten alle forhold har jeg vært i stand til å takke for. Til og med for at jeg ble arbeidsledig, tror jeg. Gud har en mening med det. Men forholdet til Birgit har jeg ikke kunnet takke for. Først nå er jeg begynt. Han har alle trådene i sin hånd. Han må gripe inn.
22. juni
Hvor underlig det er å sitte her! I dag er det akkurat to år siden ferieturen vår — den ferien da jeg snakket med Morten. Birgit mener at den ødela ekteskapet vårt. Den var starten på alt det som senere skjedde med meg, og som fikk oss til å gli fra hverandre. Selv synes jeg nå at disse to årene har vært de beste i mitt liv. Jeg vet nok at mange vil gi Birgit rett. Men jeg kan ikke være enig. Jeg er kommet til tro på evangeliet, og det har gjort alt nytt for meg— også disse to årene som i det ytre har vært de tyngste til nå i mitt liv.
Birgit har gått sykemeldt de siste tre ukene. Om vi i det hele kommer oss på noen ferie i år, er et stort spørsmål. Birgit må i alle fall komme seg svært dersom vi skal kunne ta av sted.
Det gikk slik at Birgit til slutt ikke greide mer. Hun brøt sammen på arbeidet en dag, og bare gråt og gråt. En av kollegene kjørte henne hjem. Det var en formiddag litt etter klokken elleve. Hun var som forsteinet, og det var umulig for meg å få en samtale i gang med henne.
Dagen etter snakket hun med legen vår. Han er en dyktig og forståelsesfull mann. Han sa at han i første omgang ville forsøke å behandle Birgits depresjon ambulant. Hun fikk noen piller, og skulle møte til samtale hos legen hver fjortende dag. Men til å begynne med ville han helst se henne hver uke.
Det var ikke mye Birgit fortalte etter den andre samtalen sin med legen, og jeg spurte heller ikke. Men etter fire dager sa hun at det var noe hun måtte snakke med meg om. Jeg ble ganske underlig til mote. Barna var ute, og vi satte oss inn i stua.
Birgit fortalte hva hun hadde snakket med legen om, og hva han hadde sagt til henne. Hun hadde lagt alle kort på bordet, og fortalt ham åpent om ekteskapet vårt og alle problemene. Han hadde stilt noen spørsmål, som hun hadde svart på. Hun mente han hadde fått et godt bilde av de faktiske forholdene.
Legen hadde sagt til henne at han anså skilsmisse for en meget alvorlig sak. Ja, en måtte se i øynene at en skilsmisse kom en ikke uten dype sår i sinnet. Selv om sårene ville leges med tiden, ville det komme noen år en måtte slite med. På den andre siden kunne en være for redd for en skilsmisse også. Det fantes mennesker som heller levde under umenneskelige kår i årevis enn å ta det han ville kalle en sunn konsekvens av et håpløst forhold. Dette siste ville han kalle svakhet eller feighet.
Han brukte et bilde: Koldbrann var noe fryktelig, og en burde ikke ønske selv sin verste fiende noe slikt. Men hadde først et menneske fått koldbrann i beinet, så var det best å innrømme det og få foten amputert. Skjedde ikke det, så ville sykdommen bre seg til hele kroppen, og det ville ende med døden.
Han la til at det ikke var hans mening at verken hun eller ektemannen ville dø. Men vi ville gå menneskelig til grunne, etter først å ha ødelagt nervene til hverandre, slik at vi resten av livet måtte slite med dårlige nerver.
Mens Birgit satt og fortalte alt dette på sin rolige måte, ble jeg mer og mer nervøs. Jeg kunne bokstavelig talt kjenne at hjertet krympet seg i meg, og jeg ble helt vissen i armene. Jeg var redd for å høre Birgit si at hun ville følge legens råd. Men det gjorde hun ikke. Hun sa bare at hun hele det siste året hadde veid for og imot om det beste kunne være at vi gikk hver til vårt.
Etter samtalen med legen hadde hun vært intenst opptatt med tanken på skilsmisse eller ikke skilsmisse. Til å begynne med hadde hun vært tilbøyelig til å gi ham rett. Hun syntes at det var mye i tanken om at en kunne vegre seg for skilsmisse av feighet. Så hadde hun forsøkt å tenke på hvordan hennes eget liv ville arte seg som fraskilt. Hun hadde regnet med at det mest sannsynlige ville være at hun fikk Charlotte, og at jeg fikk Henrik, selv om hun nok ville gjøre hva hun kunne for å få beholde begge barna. I alle fall ville hun nok komme til å føle seg som et menneske uten noe fast holdepunkt. Hun hadde også tenkt på at barna hadde vist slik glede over å være sammen, og at det ville være sunt for dem å få vokse opp i lag.
Det helt avgjørende for hennes beslutning hadde vært et andaktsstykke jeg hadde lest dagen før. Hun ville likevel understreke — for at jeg ikke skulle misforstå henne — at hun ikke hadde forandret syn på dette med å holde husandakt. Hun var slett ikke begeistret for dem. Før hadde hun likt andaktene våre, men nå mente hun at andaktsliv var noe det enkelte menneske skulle holde for seg selv. Likevel ville hun ikke nekte å være med ved andaktene, siden jeg la så stor vekt på dem. Hun innså at å si nei til dem ville være å bryte ut av familiefellesskapet.
Så spurte hun om jeg kunne huske andaktsstykket fra i går morges. Det kunne jeg ikke. Hun husket det heller ikke. Men noen ord fra andakten hadde levd i hennes sinn hele gårsdagen. Det var ordene som ble brukt om satan: bare stjele, drepe, ødelegge. Hun hadde satt dem i forbindelse med ekteskapet vårt. Først er det noe som blir borte, så er det noe som dør. Til sist ligger alt øde.
Nå hadde Birgit bestemt seg. Hun ville ikke skilles. Hun måtte bare innrømme at hun ikke var i stand til å se hvordan ekteskapet vårt noen gang kunne bli godt igjen. Men hun ville bli i det, og det ville hun si til legen.
Det falt en stein fra hjertet mitt. Jeg sa det til henne. Jeg var så ufattelig glad for den avgjørelsen hennes, og jeg visste at hun kom til å holde fast på den. Birgit ligner nemlig ikke på meg. Jeg kan godt gå fra noe jeg har bestemt meg for, men det gjør ikke hun. Legen greier ikke å overtale henne. Jeg kan liksom høre henne legge sine synsmåter frem for legen, og så si at han får behandle henne ut fra den forutsetningen at hun ikke ønsker ekteskapet sitt oppløst.
Jeg har ikke kunnet la være å spekulere på om tausheten Birgit har lagt for dagen, dekket over det faktum at hun gikk og tenkte på om vi burde skilles. En eneste gang har jeg spurt henne om det. Da gav hun meg et unnvikende svar, og jeg ble klar over at jeg ikke burde spørre mer. Hennes reaksjon den gangen gjorde meg engstelig.
Nå vet jeg at én ting står fast: Birgit og jeg skal holde sammen. Vissheten om dette har fylt meg med glede. Jeg har måttet takke Gud for den. Det er så få ting som liksom er klippefast oss i mellom. Men én ting er nå sikkert: Vi blir sammen.
Så er det en annen ting jeg stadig kommer tilbake til: at det var noen ord fra en andakt som gjorde utslaget for den avgjørelsen Birgit tok. Hvor mange ganger har jeg ikke vært fristet til å gi opp å lese et stykke etter at vi hadde spist. Jeg visste jo hva slags innstilling Birgit hadde til andaktsstykker og bønn når familien var samlet. Tenk at noen ord fra en andaktsbok har vært med på å bestemme over mitt liv.
Når Gud kan gjøre dette, kan han så ikke gjøre mer? Jeg kjenner meg ikke som noen stor predikant. Likevel var det det jeg leste, som fikk Birgit til å bestemme seg. Det kan godt være at det er meg Gud vil bruke. Han ønsker jo mye mer enn jeg at Birgit skal komme til tro på evangeliet.
Mitt forhold til Birgit har vært og er en stadig ydmykelse for meg. Av og til har det ligget så tungt på meg at jeg har vært fristet til å gi opp arbeidet i barneforeningen. Jeg har kjent meg åndelig matt og kraftløs. Da har jeg sett på Charlotte og Henrik, og så har jeg sagt til meg selv: Det kan ikke være rett at de to ikke skal få høre Guds ord fordi jeg kjenner meg maktesløs. Og det gjelder jo også de andre barna som kommer på møtene.
Jeg har lest alt det som Bibelen sier om å ydmykes og om ydmykhet. Det har vært kampfullt, og er det stadig, å se at Gud bruker min ydmykelse til å gjøre meg brukbar for seg og sitt rike. «Før jeg ble ydmyket, for jeg vill, men nå holder jeg meg til ditt ord,» står det i salme 119. Dette har jeg fått oppleve. Jeg er nødt til å holde meg til Ordet, hvis jeg ikke skal bryte sammen.
Guds ord er sant, også når det videre sier i Salme 119: «I trofasthet har du ydmyket meg.» Om og om igjen sier jeg til meg selv: Det er fordi Gud er trofast, han ydmyker deg.
Birgits ord om at vi skal holde sammen, er et helt evangelium i mitt menneskeliv. Det er et fast ord, som det går an å bygge på.
Jeg kjenner en smerte over at Birgit ennå ikke har funnet hvile i Jesu fullbrakte verk. Men Gud har vist meg at dette ikke er en smerte som jeg bærer alene. Først og fremst bærer han den, og dernest gir han meg lov til å bære den sammen med seg. Det vil jeg gjøre i tro og tillit til ham.
Teksten er et utdrag fra boken «Blir jeg ikke bedre?», utgitt på Lunde Forlag. Den er utsolgt fra forlaget.
