I løpet av sommeren publiserer vi Hans Erik Nissens bok "Blir jeg aldri bedre?". Dette er en skjønnlitterær bok hvor vi, gjennom dagboknotater, følger en manns reise både i kristenlivet og i ekteskapet. Boken bør leses kronologisk. Har du ikke lest de foregående kapitlene, anbefaler vi å finne dem under "serie" under (mobil) eller i margen til høyre (datamaskin) for dette kapittelet.
15. november
Søndag kveld på en bussholdeplass etter et møte. Det er en helt ny situasjon for meg. Vanligvis sykler jeg, men været er for dårlig i dag. Jeg hadde etter hvert holdt helt opp med å gå på møter. Birgit har ikke hatt lyst til å være med. Hun er visst ikke særlig glad for at jeg drar hjemmefra nå heller, men jeg gjør det likevel. Vi har derimot begynt å gå flittig i kirken søndag formiddag begge to. Vi tar med oss barna, og det går tålig bra. Noen ganger har jeg måttet gå ut med dem, men det er ikke ofte.
Mitt største problem er at jeg ikke synes jeg får noe ut av forkynnelsen, verken i kirken eller på bedehuset. Presten vår er god og velmenende. Han har mye godt og riktig å si om Guds kjærlighet, og han taler mye om tryggheten ved å ha Gud til far. Han understreker også ofte det ansvar vi har for våre medmennesker. På meg virker det likevel som han ofte tar brodden av Ordet.
På bedehuset forkynner de mer slik jeg kjenner det fra før. Der går de mer direkte ut fra Guds ord, og de tør si ting som presten behendig springer over. Likevel virker det som regel som om det ikke vedkommer meg. Jeg synes bare ikke det er nok at man sier de riktige tingene på riktig måte. Visst er det sannheten som skal forkynnes, og det skjer jo også. Men det er så sjelden at det blir talt til meg. Min stilling er liksom så fjern og utenkelig for de fleste talerne.
Jeg må tilstå at jeg av og til lurer på om de ikke har et bestemt skjema de legger til grunn for det de sier.
Mennesket er fortapt uten Jesus. Derfor må det ta imot ham som sin personlige frelser. Han har fullført verket. Vi verken kan eller skal kjøre noe. Når en er kommet til tro, må en bli i troen, lese Bibelen og høre Ordet. Da skal ens liv bli preget av tjeneste for Herren.
Det som gjør det så vanskelig for meg, er at jeg har en følelse av å være i systemet uten å fungere som en kristen. Jeg er omvendt, og etter samtalen med Morten nå i sommer, har jeg begynt å lese i Bibelen igjen. Når jeg først gjør det, gjør jeg det gjerne hver dag. Så kommer det noen dager da jeg ikke får lest. Men så begynner jeg på igjen, og holder det gående hver dag. Jeg må ha lesningen i faste rammer, ellers blir det ikke noe med meg.
Og så er jeg begynt å høre Ordet igjen. Jeg synes jeg gjør alt det en bør gjøre, men jeg føler likevel ikke noe. Alt virker dødt og uvedkommende. På den andre siden må jeg undre meg over at jeg ikke kan la det fare alt sammen. Men det kan jeg ikke. Kan det komme av at Morten ber for meg? Jeg tror han gjør det, selv om han ikke har sagt det.
Jeg er kommet til det at det går ikke å sette Gud i system. Før pleide jeg ofte å si at når du gjør det, så gjør Gud det. Hvis du vil ta imot Jesus som din Frelser, så skal du vite at det er ingen ting Gud ønsker mer enn å ta imot deg. Eller: Hvis du har vært inne i en sløvhetsperiode, så er veien tilbake alltid åpen. Men nå er jeg selv kommet i en situasjon der jeg ikke får dette til å stemme i mitt eget liv. Jeg skjønner det bare ikke. Bibelen har jo så mange ord om at man skal komme som man er, og at Gud lengter etter å få vise oss sin nåde. Gud vil at alle skal bli frelst. Men nå, når jeg selv vil tilbake og leve et skikkelig kristenliv, da er det som om alt bare er tom teori.
Jeg har forsøkt meg med en bibelleseplan. Da vet jeg alltid hva jeg skal lese. For tida er det fra profeten Jeremia. For et par dager siden leste jeg et ord som jeg ikke har kunnet få ut av tankene. Det stod om de falske profetene at de helbredet folkets skader som den enkleste sak.
Jeg kommer ikke bort fra at det er nettopp det jeg har gjort. Jeg har alltid ment at det ikke var snakk om at Gud enten ville eller ikke ville. For Gud ville alltid. Vanskeligheten lå hos mennesket. Hvor mange ganger har jeg ikke sagt: Hvis bare du vil, og sier ja til Jesus, da er saken i orden. Så enkelt er det. Men hvorfor er det så ikke det i mitt eget liv?
Når jeg hører den ene talen etter den andre og merker at predikanten forkynner ut fra min gamle tankegang, da drar jeg hjem og kjenner meg helt utenfor. Jeg har jo gjort alt det de sier, og likevel er det som om selve livet var dødt for meg.
Det underlige er at før jeg begynte å søke Gud på nytt, følte jeg meg ikke fortapt og hjelpeløs. Jeg visste godt at ikke alt var som det skulle være med meg. Men det uroet meg ikke. Jeg var jo en kristen, for jeg hadde gjort det man skal gjøre for å bli kristen. Jeg kunne umulig tenke meg at ikke jeg skulle være frelst.
Jeg visste godt at det var mye å utsette på meg. Først og fremst brukte jeg ikke nådemidlene som jeg skulle. Heller ikke vitnet jeg. Bønn var innskrenket til et minimum i mitt liv. Likevel var det aldri vanskelig for meg å lukke meg selv inn i himmelen. Jeg hadde det jo klart for meg at når alt kom til alt var det ikke vår fromhet og andakt som frelste oss.
Nå er jeg blitt mer nidkjær og ivrig enn noen gang før. Andre vil sikkert ikke si det om meg, for det gir seg ikke de samme utslag som før. Da nøt jeg å merke hvordan medkristne så opp til meg. Ja, jeg var faktisk et ideal for mange av kameratene mine. Slik er det ikke nå. Jeg kjenner så avgjort ingen trang til at andre skulle være som jeg, eller få vite hvordan det virkelig står til. Jeg kjenner meg helt elendig, blottet for sant kristenIiv. Jeg mangler både frimodighet og kraft og tro. I dag har jeg slett ikke visshet for at jeg er et Guds barn. Men jeg tror jeg skjønner Morten fullt ut. Det er et stort spørsmål om jeg i det hele tatt er en kristen.
Jeg setter alt inn på å være det — også overfor Birgit. På en måte er jeg nok mer overbærende med henne enn før. På den andre siden har jeg flere ganger fått oppleve at det hele ramlet sammen for meg som et korthus. Når jeg begynte å tro at jeg var i ferd med å forbedre meg, kom det plutselig situasjoner der jeg ikke greide å beherske meg. Jeg ble hissig og sa ting til henne som jeg aldri burde ha sagt — ting som slett ikke fremstiller meg som en ydmyk og selvoppofrende kristen. Det som det tok uker å bygge opp, styrtet i grus på få minutter.
Etterpå ber jeg Birgit om tilgivelse. Den gir hun meg, men jeg merker godt hvordan munnhuggeriet tærer på vårt forhold.
Birgit er kommet i en underlig apatisk tilstand. Ingen ting gjør det helt store inntrykk på henne lenger — bortsett fra raserianfallene mine. Når de bryter ut, blir hun hard som stein, eller begynner å gråte. Ellers er hun nesten konstant halvtrist.
3. desember
Ungene er vanskelige, og det har ikke blitt mindre av det dette siste året. Lederen for barnehagen sa det til Birgit da hun hentet dem i går. Hun spurte henne om vi hadde problemer i hjemmet.
Slik er det støtt. Så snart det er et eller annet galt med unger, så er det foreldrene det er noe i veien med. Birgit hadde forklart henne at vi nok hadde våre problemer som så mange andre, men hun syntes ikke det var annerledes nå enn det alltid hadde vært. — Det er også en måte å si det på.
Det er annerledes. Det er verre. Vi glir mer og mer fra hverandre. Birgit forstår meg ikke, og det kan jeg ikke skjønne. Jeg synes jeg fremstiller saken så tindrende klart for henne. Men hun har det akkurat som jeg hadde det før, og da er jo alt så liketil. Tanken om at jeg ikke skulle være en kristen, forekommer henne helt absurd.
Etter Birgits mening er det mange ting jeg ikke er, men en kristen er jeg nå likevel. Det skal ikke så mye til før Birgit kaller et menneske kristent. Jeg har på følelsen at hun mener at vil man være en kristen, så er man det også. Slik tenkte jeg selv for et halvt år siden. Nå tror jeg at mye av det som kalles kristendom, slett ikke er det.
Det er en ting jeg vanskelig kan tåle hos Birgit, og det er hennes bitterhet mot Gud. Jeg har tenkt på om den er reell. Eller er det bare noe hun sier fordi hun vet at hun rammer meg rett i hjertet når hun erklærer at det ikke nytter å be? Gud holder seg jo fullstendig taus. Ham er det umulig å vekke. Hun har begynt å gruble over om ikke det hele er bare fantasi og tom innbilning. Hvor mange ganger har hun ikke bedt om at det må gå bedre for oss i ekteskapet. Men det blir jo bare verre.
Jeg må gi henne rett i det siste, men det er jo ikke noe vi kan skylde på Gud. Vi kan da ikke gjøre ham ansvarlig for alt det dårlige, og selv ta æren for alt det gode. Birgit beskylder nå heller ikke Gud for at ikke vi to kan komme ut av det med hverandre. Men hun mener at om Gud virkeIig var så god og kjærlig og allmektig som vi alltid hører, så måtte han vise det i en situasjon som vår. Ja, hun krever det av ham om hun skal fortsette å tro på ham. Hvis ikke Gud nå griper inn, vil hun ikke ha mer med ham å gjøre.
Det er dette jeg ikke kan godta. Jeg kan godt forstå Birgit, for jeg mener det henger sammen med en måte å tenke seg Gud på som ikke var fremmed for meg tidligere. En vet liksom nøyaktig hvordan Gud må reagere. Det er som om man har satt ham i bås og er herre over ham. Han har værsågod å ordne opp, ellers får det konsekvenser for ham selv. Han mister en tilhenger.
Jeg spør meg selv: Kan et Guds barn virkelig ha en slik innstilling? For et par måneder siden hørte jeg en tale om Den fortapte sønn. Emnet for talen var: Trellesinn og barnesinn. Predikanten mente at det var den eldste sønnen som var den fortapte, fordi han hadde mistet barneforholdet til faren. Hos ham var det blitt til et trelleforhold. Han hadde fått et mistenksomt, kritisk og beregnende forhold til faren. Han mente at han hadde krav på noe, men at faren var døv overfor ham. Det var hjertet til denne sønnen det var noe galt med. Han syntes faren var hard og urimelig, som aldri gav ham noe. Men sannheten er jo at faren var god, det viste han overfor begge barna sine. Han var den samme mot dem. Men bare den ene var i stand til å motta farens godhet. Den andre ville derfor være evig utestengt fra faderhuset.
Jeg kjenner det slett ikke som om disse to er Birgit og meg. Jeg har ikke funnet hjem til noe faderhus, selv om jeg mer enn gjerne ville. Men nå lørdag hadde Birgit og jeg et nytt sammenstøt, og da kom hun igjen med denne anklagen sin mot Gud. Det fikk meg til å mene at predikantens dom rammet henne, og jeg tenkte at hun var en trell og ikke et barn av Gud.
Da jeg kom hjem søndag kveld, var Birgit gått til sengs. Jeg satte meg inn i stua og prøvde å lese litt i Bibelen. Litt her og litt der. Men jeg fant liksom ikke noe. Så forsøkte jeg å be, men det ville heller ikke lykkes. Til slutt ség en uhyggelig fornemmelse av håpløshet innover meg. Jeg fant verken ut eller inn av noen ting. Alle mine meninger forekom meg som tanker jeg hadde bygd opp. Nå kom sannheten, og jeg innså at det hele var et bedrag.
Det er klart at slikt avspeiles i ens humør. Det sprudler ikke just. Det ble ikke sagt mange ord mandag morgen.
Barna er vanskelige. Ja, de er helt ute av likevekt. Og så disse to som jeg er så glad i. Jeg kjenner meg mer og mer bundet til dem, og jeg kan merke at Birgit har det på samme måte. Det er nesten som om barna er blitt selve livsmeningen for oss begge. Jo mer Birgit og jeg glir fra hverandre, dess mer forsøker vi å knytte Charlotte og Henrik til oss.
Birgit føyer dem så lett. De har ikke godt av en slik slapp oppdragelse. Jeg har spurt henne om hun ikke ser at barna dirigerer henne. Hun sier at hun oppdrar dem så godt hun kan. Én ting vil hun minst av alt, og det er at oppveksten til barna skal bli preget av det dårlige forholdet som er oss i mellom. Hun vil ikke at de skal lide for det. At vi ikke kan få det til å leve skikkelig sammen, skal i alle fall ikke gå ut over dem.
Selv er jeg heller ikke konsekvent overfor barna. Før vi giftet oss, var jeg den fullkomne oppdrager. Det er bare ikke slik lenger.
Det hender jeg blir grepet av en slags angst for at barna våre skal vende kristendommen ryggen. De har jo sett innenfra hvordan det kan være. Jeg kan ikke fri meg fra en frykt for at de blir vaksinert mot kristendom i hjemmet vårt.
For noen dager siden fikk vi en ny konstruktør i firmaet. Han er fra Halden. Jeg fortalte ham at jeg for mange år siden kjente en kristen jente fra Halden. Jeg hadde møtt henne i en kristelig ungdomsforening. Han kjente henne også. De hadde ikke gått i samme klasse, men han visste hvem hun var.
Jeg vet ikke om det var ordene om en kristelig ungdomsforening som gjorde at han reagerte så sterkt. Han var ganske allergisk. Kristendom hadde han gjort seg helt ferdig med. Han kjente den fra vrangen, og var det noe her i verden som han helt sikkert ikke ville ha noe å gjøre med, så var det kristendom. Jeg måtte spørre hva han egentlig mente med det, for jeg kjente også mange kristne, og de var slett ikke så forferdelige. Han svarte: Hjemme hos oss var forholdene uutholdelige. Far og mor var troende, men de levde som hund og katt. Ved sin måte å være på mot hverandre lærte de meg å hate alt som heter kristendom.
Jeg svarte ikke noe på det. Ordene traff meg som piskeslag. Jeg tenkte 20-25 år fremover. Henrik var ferdig med utdannelsen sin. Han var kommet til en ny arbeidsplass og kom i snakk med en kollega om kristendom. Ville han si: Far og mor lærte meg å hate kristendommen. De kalte seg kristne, men forholdet mellom dem var uutholdelig.
Teksten er et utdrag fra boken «Blir jeg ikke bedre?», utgitt på Lunde Forlag. Den er utsolgt fra forlaget.
