Publisert

Blir jeg aldri bedre? (Del 5) En skjønnlitterær sommerlesning i 13 deler


Ca leselengde:
9 min

I løpet av sommeren publiserer vi Hans Erik Nissens bok "Blir jeg aldri bedre?". Dette er en skjønnlitterær bok hvor vi, gjennom dagboknotater, følger en manns reise både i kristenlivet og i ekteskapet. Boken bør leses kronologisk. Har du ikke lest de foregående kapitlene, anbefaler vi å finne dem under "serie" under (mobil) eller i margen til høyre (datamaskin) for dette kapittelet.

5. februar

En lang, lang vinternatt ligger bak meg. Det kjennes som om jeg er milevis fra mitt tidligere Iiv. Jeg var syk i sjelen og ble syk på kroppen. Jeg fikk en omgang med influensa. Jeg lå i flere dager med høy feber. Men sykdommen snudde seg, og jeg fikk besøk av Jesus. Det har forvandlet meg.

Jeg føler det som om jeg nå for første gang har fått se Jesus. Før har jeg nok hørt om ham, men nå ser jeg ham.

Jeg har visst at Jesus løser lenker, og jeg har trodd at fordi jeg visste det, så hadde han også løst mine. Men det var ikke tilfelle. Det vet jeg i dag. For nå har han løst dem. Nå vet jeg hva frihet er.

Hjertet er fylt av glede; ikke en overspent glede, men en stille, vidunderlig glede.

Jeg fryder meg over Jesus.

Før syntes jeg at Salmene i Bibelen kunne være vel høystemte. Nå synes jeg at de passer presis på min egen sjelstilstand. Jeg jubler over min frelses Gud.

Da feberen begynte å gå nedover, stod jeg opp for å finne en bok jeg kunne fordrive tida med. Øynene mine falt på Livets brød av Øivind Andersen.

Først kjente jeg bare dårlig samvittighet ved det, for jeg hadde lånt boken av Morten. Jeg fikk den av ham da jeg besøkte ham mens vi var på ferie. Han trodde den kunne bli til hjelp for meg. Da vi kom hjem, bladde jeg litt i den, men det ble ikke til noe mer. Så endte den på bokhylla. Siden har jeg glemt den.

Nå tenkte jeg at jeg fikk lese den, og se til å få levert den tilbake. Men hva har ikke denne boken betydd for meg?

Da jeg så gjennom innholdsfortegnelsen, tenkte jeg at jeg stort sett var bra orientert om de emnene boken tok opp. Det var tre avsnitt jeg syntes hørtes interessante ut: Faren ved penger, Hvorfor taler Jesus i lignelser? og Åndsdåp og åndsfylde. Disse avsnittene leste jeg først. Så tok jeg fatt på hele boken.

Før jeg visste av det, var jeg inne i et oppgjør med meg selv.

Jeg ble nemlig klar over at jeg slett ikke riktig visste hva frelsende tro var. Før jeg begynte å lese, stod dette for meg som noe selvinnlysende som enhver kristen kunne svare på. Om noen hadde sagt til meg at det var troen det var noe i veien med i livet mitt, ville jeg helt sikkert ha protestert. De kunne nevne hva som helst som det store problem i livet mitt; ja, at jeg slett ikke var en kristen. Likevel visste jeg nå hva kristendom var.

Men jeg tok feil.

Før oppfattet jeg troen først og fremst som en viljesak. Jeg gav meg over til Jesus på vinterleiren, og kjente en stor befrielse ved å gjøre det. Jeg tok den befrielsen for å være det samme som frelsesvisshet, og så begynte jeg å leve som en kristen. I ungdomsforeningen har jeg vært med på å gjøre flere til kristne i samme betydning som jeg selv var det. Jeg skjønner nå at jeg selv har hørt til den skaren av mennesker som fulgte trofast etter Jesus mens han gikk her nede. De så det han gjorde og hørte det han sa. De undret seg over den myndigheten han hadde, og de var klar over at Jesus var enestående. Slekt og venner så på dem som Jesus-tilhengere. Men disipler ble de aldri.

De forlot Jesus, fordi de ikke kom frem til frelsende tro. Slik hadde det også vært med meg.

Det hadde rett og slett vært en felle for meg, at jeg hadde tilegnet meg så mye rent forstandsmessig. Jeg husker en kveld på et lite bedehus. Vi hadde vært der og sunget, og jeg hadde avlagt et vitnesbyrd om noe jeg kalte mitt livs motto: Av ham — ved ham — til ham. Jeg kunne merke at ordene slo igjennom, og på hjemveien sa Birgit til meg at det hadde vært fantastisk fint. Dette var før vi to hadde begynt å være sammen.

Boken Livets brød har vist meg at jeg har levd i egenrettferdighet. Da jeg støtte på dette ordet, måtte jeg undre meg litt over det. Egenrettferdighet er nemlig et ord jeg først og fremst forbinder med fariseerne på Jesu tid. Men at jeg, som kjente meg så elendig, kunne være egenrettferdig, det kunne jeg ikke forestille meg.

Men nå ser jeg at det er presis det jeg har vært i alle disse årene.

Da jeg gav meg over til Jesus på vinterleiren, gjorde jeg det et menneske skal gjøre for å bli en kristen. Senere dreide det seg om å leve som en kristen, og det mente jeg at jeg gjorde den tida jeg gikk i ungdomsforeningen.

I dag skjønner jeg at i hele den lange tida som er gått etter den kvelden på leiren, har jeg aldri riktig fått Jesus inn i mitt liv.

Men nå er Jesus kommet inn i meg slik at han er hele livsgrunnlaget for meg. Nå tror jeg på Jesus slik at jeg tenker og handler ut fra ham. Før var Jesus den som gav livet mitt mening, nå er han selv meningen.

Etter at jeg fikk dette syn for evangeliet, har jeg tenkt på Jesus hver dag. Jeg er nesten umettelig når det gjelder å lese om ham og det han har gjort. Det gir meg en vidunderlig glede å tenke på hva Jesus betyr hos Gud.

Bibellesningen min er blitt helt annerledes. Jeg synes at Bibelen stadig kommer tilbake til Jesus og det han er for oss. Jeg har nettopp lest Peters første brev. Det åttende og niende verset i første kapittel synger i mitt indre: «Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord; for dere når troens mål: frelse for sjelene.»

Disse ordene har jeg lest mange ganger. Gud har lagt Jesus inn i mitt hjerte. Det er liksom Ordet klinger sammen med det innerste i meg. Jeg kjenner det som om jeg er gjennomstrømmet av en himmelsk sang med et innhold jeg kan sammenfatte i to ord: Jesus alene.

Jo mer jeg leser om Jesus, dess gladere blir jeg. Og hver gang jeg nå møter et vers, spør jeg hva dette verset sier spesielt om ham. Før sa jeg at Jesus har gitt oss alt. Etter hvert ble det tomt å gjenta disse altomfattende ordene. Nå legger jeg merke til hva som står skrevet, og jeg tenker på hva som ligger i de enkelte uttrykkene.

I dag har jeg gått og tenkt på at Jesus gir barnerett, arverett og bønnerett. Flere ganger er det som om en stemme sier inni meg: Dette er ditt. Da kan jeg ikke la være å takke for at det virkelig er slik.

I går tenkte jeg på hvilke rettigheter jeg har som Guds barn. Jeg så meg selv i regnjakke og overtrekksbukse i silende regn på vei til en konkret arbeidsoppgave. Og jeg visste at her kjører et Guds barn, en som har alle de rettighetene som et barn av Gud har. Det er ikke småting!

Hver dag tar jeg imot Jesus i mitt hjerte. Det betyr ikke at jeg mener han forlater meg når jeg sover. Men Jesus er blitt et livsbehov for meg. Har jeg ikke Jesus, kan jeg ikke leve. Slik føler jeg det.

Å lese i Bibelen er som å vandre i en forunderlig verden. Jeg må tenke på reiseberetninger fra Israel. Året etter at Birgit og jeg ble gift, var vi en tur til Israel sammen. Fra den dagen turen var blitt bestemt, fikk bøker som fortalte om Israel, en helt ny betydning for meg. Jeg lånte og leste dem som mor og far hadde, så gikk jeg på biblioteket. Før hadde jeg også sett bilder fra Israel, men nå var det jo noe jeg selv skulle få oppleve. Derfor gjaldt det om å være orientert.

Jeg leser Bibelen som Guds kjærlighetserklæring til meg. Det jeg leser om, er mitt. Det er ikke bare noe jeg skal få se. Jeg er jo barn, og arver sammen med Jesus. Etter at bevisstheten om dette har fått makt i mitt sinn, ber jeg på en helt annen måte enn før.

Den første jeg fortalte noe til om dette, var Morten. Før jeg begynte på jobben igjen, sendte jeg ham et brev. Ble jeg litt skuffet over svaret hans? Kanskje ble jeg det.

Morten skrev at jeg frimodig skulle fortsette med å glede meg over Jesus, og la ham være den dype sammenhengen i mitt liv. Han skrev også at det jeg hadde opplevd, var ikke mindre enn revolusjonerende i mitt kristenliv.

Samtidig advarte han meg. Han bad meg ha det klart for meg at det ville komme dager da jeg nok skulle merke at det gamle menneske ikke var dødt i meg. Det ville reise seg på nytt i protest mot Jesus og livet i ham. Jeg ville få kjenne ulyst igjen, både til å be og lese og leve etter Guds vilje.

Men nå kunne jeg møte alt dette som en som kjente Jesus. Derfor kunne jeg takke for hans seier over det gamle menneske i meg. I fristelsens stund skulle jeg få henvise til at den kampen som raste i meg, var vunnet en gang for alle av Jesus. Midt i kampen kunne jeg glede meg over at jeg stadig eide alt i Jesus.

Jeg kan ikke si at jeg følte brevet fra Morten som noe illevarslende. Men ordene hans satte seg fast hos meg.


Teksten er et utdrag fra boken «Blir jeg ikke bedre?», utgitt på Lunde Forlag. Den er utsolgt fra forlaget.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
9 min
Ressurstype

  Livet

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Hans Erik Nissen.
  Hans Erik Nissen var gift med Benedicte og de hadde tre døtre. Han var utdannet teolog og prest i den danske kirke. Hans lengste tjeneste var som rektor på Luthersk Missions bibelskole i Hillerød i 33 år. Han døde 27. januar 2016.
   Ressurser av Hans Erik Nissen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.