I løpet av sommeren publiserer vi Hans Erik Nissens bok “Blir jeg aldri bedre?”. Dette er en skjønnlitterær bok hvor vi, gjennom dagboknotater, følger en manns reise både i kristenlivet og i ekteskapet. Boken bør leses kronologisk. Har du ikke lest de foregående kapitlene, anbefaler vi å finne dem under “serie” under (mobil) eller i margen til høyre (datamaskin) for dette kapittelet.
11. mars
Nå har jeg gjort opp.
Jeg tenkte ikke så mye over det i begynnelsen. Det kom så umerkelig. Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle komme til å kjenne en følelsesmessig binding til Rikke.
Når jeg nå ser tilbake på det, innser jeg hvordan satan spenner sine tråder.
Da jeg igjen begynte å gå regelmessig på møter, oppdaget jeg snart at folk la merke til meg. Jeg kom jo alene. Mange kjente både Birgit og meg, og de hadde ikke sett oss på lang tid. Nå ble det annerledes, men bare for min egen del.
Til å begynne med spurte de hvordan det stod til med Birgit. Jeg svarte at hun hadde det bra. Og når de spurte hvorfor hun ikke var med, svarte jeg at hun var trøtt, og heller ville være hjemme hos barna.
De avfant seg med situasjonen forbausende fort. Jeg hadde håpet at noen av dem ville ha invitert Birgit og meg hjem. Da tror jeg at Birgit ville ha blitt med. Hun ville ikke ha sagt nei til våre gamle venner. Men det var ingen som bad oss.
Jeg kunne godt merke at flere syntes synd på meg. De så på meg som en som var hardt rammet. Birgit var falt fra, og jeg måtte vandre veien alene.
På en måte var det vemmelig å være gjenstand for de andres oppmerksomhet på denne måten. Men jeg nøt det nok også. Det var noe i meg som satte pris på at de andre viste medfølelse. Det gav meg en fornemmelse av å være litt spesiell.
Det var nok flere av de gamle vennene våre som ikke riktig kunne takle situasjonen. De hilste hjertelig på meg. Men etter noen ganger merket jeg godt at de ikke riktig visste hva de skulle spørre om eller si. Derfor unngikk de meg mest mulig.
Men det var annerledes med Rikke. Jeg kjente henne godt fra ungdomsforeningen. Jeg syntes alltid at hun var en flink og frisk jente. Hun var et av de eksemplene jeg kunne vise til når jeg sa at de beste jentene ikke blir gift, mens hele hopen av jevne alminnelige jenter ikke har vanskelig for å finne seg en mann.
Det har aldri vært vanskelig for Rikke og meg å prate sammen. Kanskje kommer det av at vi aldri var forelsket i hverandre. Jeg har i alle fall aldri vært forelsket i henne. Rikke kjenner Birgit ut og inn fra tida i ungdomsforeningen. Hun spurte meg åpent og oppriktig, og jeg visste at det ikke var for at hun skulle få interessante nyheter å fortelle videre. Hun hadde sann, kristen omsorg. Slik hadde det også vært i ungdomsforeningen. Mens mange bare tenkte på seg selv, var det Rikke som syklet ut for å besøke dem som var blitt borte fra møtene noen ganger. Hun var alltid så redd for at kristne skulle gli bort.
Jeg kan huske at Rikke brukte akkurat det uttrykket, og jeg husker at jeg syntes det var så treffende. Denne faren lurte på så mange. Ganske umerkelig kom de sjeldnere og sjeldnere, uten at noen sa noe til det. Først godtok man at de ikke kom hver gang. Så avfant man seg med at de kom bare annenhver gang. Til slutt godtok man at de tross alt kom en gang i mellom. Derfra var det ikke langt til å akseptere at de ikke kom til møtene mer i det hele tatt. Man hadde tenkt seg at det ville ende slik.
Jeg er helt sikker på at Rikke bad både for Birgit, barna og meg. Hun var alltid av dem som bad personlig på bønnemøtene i Lyngbakkveien.
Mange av oss andre tydde mer eller mindre til standardvendinger når vi bad. Men det gjorde hun aldri. Man kunne merke på henne at hun hadde omsorg for andre mennesker.
Etter hvert gikk jeg og kjente på at jeg ikke lenger kunne bære min egen situasjon. Jeg måtte åpne meg for noen. Jeg spekulerte på hvem det skulle være. Hver gang stanset jeg ved Rikke. Jeg kjente vel på at det kanskje ikke var så klokt med sjelesorg mellom mann og kvinne. På den andre siden trodde jeg nok at det kunne gå bra. Jeg var jo gift, og Rikke var ikke hvem som helst. Hun var en kristen personlighet.
Det ble til timelange samtaler med Rikke i telefonen. Jeg må undre meg over hvordan det lot seg gjøre. Men det passet mange ganger slik at jeg kunne ringe til Rikke uten at Birgit visste det.
Jeg har nok nevnt for Birgit at jeg har truffet Rikke og snakket med henne. Jeg gjorde det et par ganger minst. Det var før vi begynte med de lange telefonsamtalene. Vi snakket sammen etter møtene. Det kunne alle se, og det var ikke noe påfallende ved det. Men jeg merket på Birgit at hun ikke likte det noe særlig. Jeg vet ikke om det var en eller annen form for sjalusi. Men jeg kan huske jeg tenkte at det i så fall var helt uberettiget. Hvis det var Rikke jeg ville ha hatt, kunne jeg jo ha fridd til henne, og det hadde jeg aldri gjort.
Uten at det lå noen dypere overveielse bak, bestemte jeg meg for ikke å nevne Rikke mer for Birgit. Jeg avtalte med Rikke at hun aldri måtte ringe til meg. Det var alltid jeg som skulle ringe til henne. Jeg forklarte henne at Birgit av og til kunne bli grepet av sjalusi, og det var ingen grunn til å gi henne noen anledning til det. Dette var Rikke helt enig i.
Når jeg ringte, sa hun gjerne at hun godt kunne ringe opp. Men hun sa ikke hvorfor hun hadde kommet på en slik tanke. Kanskje kom det av at jeg hadde fortalt henne at vi satt stramt i det økonomisk nå etter at Birgit var gått over i halv stilling. Men det kan også være at hun tenkte de store telefonregningene kunne gi Birgit en mistanke.
Bare en eneste kveld har det passet slik at vi kunne snakke sammen under fire øyne. Det var blitt bestemt at det skulle arrangeres en familie- og yngresleir. Til min store overraskelse ble jeg spurt om å være med og planlegge den. Det var første gangen man bad meg om noe. Jeg ville først si nei, men på den andre siden kjente jeg også lyst til å være med, og var glad for tilliten de viste meg. Jeg sa ja, og tenkte at jeg kanskje kunne få Birgit og barna med på leiren.
Rikke var også med i arrangementskomitéen. Komitémøtene ble holdt i ungdomssalen i bedehuset. Det var ved en slik anledning jeg snakket alene med Rikke.
De andre hadde det så travelt med å komme seg hjem. Rikke tilbød seg å vaske opp, og før jeg riktig visste ordet av det, stod hun og jeg der alene og snakket sammen.
Det ble sent før jeg kom hjem. Birgit kom med en bemerkning om det morgenen etter. Jeg svarte at en slik leir ikke planlegger seg selv.
Enda jeg nok har vært klar over at Rikke er noe utenom det vanlige, har jeg ikke kunnet la være å undres litt over henne. Jeg har sjelden møtt et menneske med slik klokskap og forståelse som henne. Gang på gang grep jeg meg i å tenke at om jeg i sin tid var blitt gift med Rikke, så var livet mitt blitt et helt annet. Jeg har til og med fantasert om hvordan det kunne ha vært. Det har kommet for meg tanker om det gode åndelige fellesskap vi kunne ha hatt, og hva vi kunne ha betydd for hverandre. Jeg kjente meg helt sikker på at Rikke ville ha blitt den støtten for meg som jeg trengte til.
At det skulle være noe galt i et slikt forhold til Rikke, har først gått opp for meg for alvor etter at Jesus kom inn i mitt liv. Tanken hadde nok streifet meg før også, men ikke med særlig tyngde. Men da jeg kom til tro på Jesus, og han fikk ta bolig i meg, følte jeg forholdet til Rikke som et betent sår.
Jeg har alltid vært klar over at man ikke skal drive hor. Og er det noe jeg har vært innstilt på at jeg ikke ville gjøre, så er det akkurat det. Jeg har ikke så mye som rørt Rikke.
Selvsagt har jeg visst at jeg som kristen også skulle ha et rent tankeliv. Det mente jeg også stort sett at jeg hadde. Ingen dårlig samvittighet har plaget meg på grunn av slikt.
Men Jesus har vist meg sannheten: Jeg hadde dannet meg en hel rekke forestillinger, og jeg hadde vært blind når det gjaldt å erkjenne min egen synd. Jesus har fått meg til å føle meg uren.
Jeg har lovet Birgit troskap inntil døden skiller oss ad. Likevel har jeg hatt en langt større fortrolighet til en annen kvinne enn til Birgit.
Jeg har latt en annen få se inn i mitt tankeliv, jeg har lagt mitt følelsesliv åpent for henne og lyttet oppmerksomt til hennes råd. Jeg har sluppet henne inn i mitt hjerte. Jeg har ment at hun ville ha vært en langt bedre kone for meg enn Birgit. Hva er vel dette annet enn sjelelig utroskap? Jeg har gjort noe forkastelig og usømmelig.
Det ble en hard kamp før jeg innrømmet overfor meg selv at det var slik. Jeg kjente jo alle unnskyldningene, og jeg holdt lange forsvarstaler for meg selv. Men Jesus vant.
Tyngst var det å få sagt det til Birgit. Jeg trodde lenge at jeg kunne unngå det. Hun visste jo ingen ting. Var det da ikke mest kjærlig bare å trekke seg stille ut av det fortrolige forholdet til Rikke? Jeg kunne jo bare ringe sjeldnere og sjeldnere og la det hele ebbe langsomt ut. Om jeg sa det til Birgit, kunne jeg skade kristendommens sak. Hun er jo alt på forhånd uforstående når det gjelder min omvendelse til tro på Jesus. Hun mener helst det dreier seg om usunt svermeri. På samme tid stiller hun krav til kristendommen min. Jeg merker at hun gjerne vil finne mine svake punkter — sikkert først og fremst for å unnskylde seg selv. Birgit mener at hun selv er en ganske vanlig kristen, og det plager henne å merke på meg at jeg ikke lenger er så sikker på at hun har grepet det egentlige. Om jeg nå fortalte henne om mitt forhold til Rikke, så ville jeg gi henne riktig gode kort på hånden til å stemple hele mitt kristenliv som løgn og hykleri.
Likevel kunne jeg ikke få fred. Det plaget meg dag og natt å ha syndet slik. Jeg er sikker på at det kom av at Sannheten var kommet inn i meg. Jesus lot meg ikke få ro. Jeg prøvde å lese og be, men kunne ikke samle mitt sinn. Det var noe som måtte gjøres opp.
Jeg valgte å si alt til Birgit som det var. Hun satt og så på meg uten et ord. Det var vanskelig å vite hva hun tenkte. Da jeg var ferdig, sa hun: «Du er en nedrig fyr. Mye hadde jeg trodd om deg, men ikke dette. Jeg har vel hatt bange anelser innimellom. Men hver gang har jeg raskt falt til ro i vissheten om å være gift med verdens mest trofaste ektemann. Nå må jeg åpenbart revidere min oppfatning.»
Jeg kjente meg som en hund som ikke tør å se sin herre i øynene. Jeg spurte om hun kunne tilgi meg. Hun svarte at det ble hun vel nødt til. Noe annet var det ikke å gjøre. Fortid lot seg ikke endre.
Jeg hadde håpet at når jeg kom og fortalte henne alt slik som det var, så skulle det røre henne litt. Men jeg tok feil.
Det kom som en sviende snert i mitt indre da jeg skulle sykle til møtet søndagen etter. Jeg var nesten ute av døra, og Birgit ropte etter meg: Hils Rikke!
Men jeg skulle ikke hilse henne. Jeg hadde sagt til Birgit at jeg ville skrive et brev til Rikke. Det gjorde jeg også, og jeg gikk ut i kjøkkenet for å la Birgit lese det. Det ville hun ikke. Hun sa det var imot hennes oppdragelse å lese andre folks brev.
Jeg hadde ellers formet brevet til Rikke med tanke på at Birgit skulle lese det. Jeg skrev at fortroligheten oss i mellom måtte ikke fortsette.
Jeg var blitt klar over at det fra min side var synd, og at jeg ville bryte radikalt med den. Det betydde at vi måtte innskrenke forholdet mellom oss til å hilse på hverandre og ikke noe mer. Jeg bad om et skriftlig svar på en slik måte at det ikke forpliktet meg til å svare igjen.
Rikke svarte omgående. Hun mente at det ikke hadde vært tale om noe galt. Hun hadde aldri hatt slike tanker, men når jeg følte det som jeg gjorde, måtte det bli slik jeg hadde sagt. Hun hadde bare tenkt å være til hjelp.
Siden har jeg ikke hatt noen kontakt med Rikke. Jeg unngår henne, og har en følelse av at det er gjensidig. Men jeg har ofte tenkt på at jeg var på vei mot avgrunnen sammen med henne. Under dekke av fromhetens og hjelpsomhetens fasade drev satan sitt spill med oss. Jeg brukte mitt ulykkelige ekteskap til å komme i forbindelse med henne. Hun på sin side lot forbønn og vilje til å hjelpe være det skalkeskjulet som dekket over at hun var inntatt i meg, og hadde en temmelig kjødelig innstilling. Jeg er nemlig helt sikker på at Rikke ikke skrev hele sannheten i avskjedsbrevet sitt.
Jeg håper Birgit tror det når jeg sier at det aldri har forekommet noe seksuelt mellom Rikke og meg. Hun utspør meg som den rene inkvisisjonsdommer. Hun vil vite om jeg aldri tenker på Rikke mer. Jeg har valgt å si sannheten, så jeg har vært nødt til å innrømme at hun ikke er helt ute av tankene mine. Hun kan dukke opp der, og hver gang må jeg ty til det forunderlige at Jesus har brutt syndens makt i mitt liv. Det hender Birgit spør om jeg ikke kan ha lyst til å ringe til Rikke. Det har jeg som regel ikke. Likevel kan nok ennå den tanken overfalle meg at det kunne ha vært godt å få snakke med Rikke. Men jeg har aldri gjort det. Jesus har vist meg at det er farlig å synde.
Det er aldri jeg som begynner å snakke om Rikke, og jeg vrir meg som en orm når Birgit gjør det. Jeg har merket at tankene hennes til stadighet kretser om dette spørsmålet. og jeg har måttet fortelle henne hva jeg har sagt til Rikke om Birgits måte å holde huset vårt på, om måten hun oppdrar ungene på, om hennes gudsforhold og hennes familie. Jeg må innrømme at det er lite hyggelig det jeg har sagt.
Jeg kjenner meg ganske opprørt når vi har vært gjennom slike samtaler, og jeg merker de er som ved på bitterhetens bål i Birgits sinn. Om og om igjen har jeg bedt om at vi nå må være ferdige med Rikke og mitt forhold til henne. Jeg har ropt til Gud om det, og jeg har sagt til Birgit at det ikke fører til noe godt. Vi snakker sjeldnere og sjeldnere om det, men vi er ikke ferdige med det ennå.
Hvorfor hører ikke Gud bønnene mine? Han vet jo bedre enn noen hvor dette er til skade for oss. Han kan jo så lett som noe fjerne alle disse tankene om Rikke fra Birgits sinn. Men han gjør det ikke. Det har undret meg.
Men jeg begynner å ane hvorfor. Gud vil lære meg noe om hvor fryktelig synden er. Jeg begynner å se en avgrunn i meg selv. Og jeg vet at er det en ting jeg må ha lært hvis jeg skal bli frelst, så er det dette at det er livsfarlig å synde. Det koster noe.
Etter at jeg la alle kort på bordet for Birgit, har jeg merket at det har kommet noe hardt og trossig over henne. Hun har liksom fått en makt i vårt samliv som hun utnytter. Hun er nå den rene, mens jeg står der med skammen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg sier til meg selv at det er til pass for meg at det har gått slik. Men på den andre siden synes jeg det er vondt for Birgit at hun skal ha denne holdningen. Det er til skade både for henne selv og for hele familien.
Jo, sannelig er det farlig å synde. Vil ekteskapet vårt holde? Jeg blir redd noen ganger. Den kvelden etter møtet i ungdomssalen drøftet jeg spørsmålet med Rikke. Hun spurte meg hvordan jeg så på det at fraskilte giftet seg igjen. Da kjente jeg at Rikke trødde meg for nær. Senere har jeg følt det rent vemmelig. Jeg er redd Rikkes spørsmål bevisst eller ubevisst var diktert av ønsket om at det en gang skulle bli oss to. Jeg minnes at jeg svarte noe slikt som at det under visse omstendigheter ikke var utelukket at de kunne gifte seg igjen.
I dag ser jeg ikke slik på det. Hvordan det så går, så vil jeg være sann og følge Guds ord i ett og alt. Og jeg kan ikke få noen annen mening ut av Guds ord enn at en som er skilt, ikke skal gifte seg igjen.
Teksten er et utdrag fra boken «Blir jeg ikke bedre?», utgitt på Lunde Forlag. Den er utsolgt fra forlaget.
