Publisert

Blir jeg aldri bedre? (Del 7) En skjønnlitterær sommerlesning i 13 deler


Ca leselengde:
9 min

I løpet av sommeren publiserer vi Hans Erik Nissens bok "Blir jeg aldri bedre?". Dette er en skjønnlitterær bok hvor vi, gjennom dagboknotater, følger en manns reise både i kristenlivet og i ekteskapet. Boken bør leses kronologisk. Har du ikke lest de foregående kapitlene, anbefaler vi å finne dem under "serie" under (mobil) eller i margen til høyre (datamaskin) for dette kapittelet.

23. april

Det er underlig hvordan min omvendelse har fått meg til å se annerledes på forholdet mellom Birgit og meg. Når jeg nå tenker på hvordan jeg vurderte vårt forhold før, går det opp for meg at jeg i en uhyggelig grad har vært den personifiserte egenrettferdighet.

Bak mange tanker om at det nok kunne være feil også hos meg selv, har min egenrettferdighet hele tida ligget på lur. Jeg mente helt bestemt at dersom bare Birgit var annerledes, så ville alt bli godt. I dag ser jeg det ikke slik. Mye ville nok ha vært lettere, og ekteskapet vårt ville sikkert ha vært bedre. Men alt ville ikke ha vært godt. For Birgit ville jo fremdeles ha vært gift med meg. Og hvem var ikke jeg?

Jeg har drømt om lykke. Og hva har jeg ment med det? En tilværelse der alle mine ønsker og behov ble tilfredsstilt. Jeg har ønsket et interessant liv, der jeg stadig fikk utvikle meg. Jeg ville gjerne ha venner rundt meg som kunne beundre meg. Først og fremst har jeg ønsket en kone som så et like stort lys i meg som min egen mor alltid gjorde.

Jeg ville ha en kone som kunne få tingene unna. Da falt det ikke så mye på meg selv. Hun skulle være en god oppdrager. Slik ville min del av oppgaven med å ta meg av barna bli lettere.

Det er skremmende å bli klar over i hvor høy grad alt har dreid seg om meg selv. Denne fortvilte egoismen som en ikke kan vaske av seg!

Ekteskapet har gitt min medfødte trang til selvmedlidenhet den beste grobunn. Jeg har riktig kunnet gå her og synes synd på meg selv og min vanskjebne. Jeg hadde det så fælt, så fælt.

Nå har jeg prøvd å se meg selv utenfra, og har stilt dette spørsmålet: Hvordan kan Birgit, som kvinne, ha følt det å være gift med en mann med mine egenskaper? Mens jeg hele tida har prøvd å glemme at denne egoistiske mannen var meg?

Det har ikke vært vanskelig å finne svaret. Stakkars henne! Samme hva hun sa eller — ja, hele hennes vesen — ble møtt av en mann som hadde seg selv i sentrum.

Likevel det ikke mest vondt å oppdage hvordan egoismens symptomer myldret frem overalt. Bevisstheten om at Jesus er i meg, fyller meg med smerte. Tenk hva han må finne seg i. Alt hos ham er som en dom inn i mitt liv. Han gav, han tjente, han elsket. Jeg derimot tar, lar meg tjene og synes jeg har mer eller mindre rett til å være lunken fordi Birgit er en dårlig hustru.

Nå har jeg begynt å feie for min egen dør. Ja, jeg gjør det hver eneste dag. Men samtidig synes jeg at det bare blir verre. Sprekkene i min sprukne ferniss viser at det er råttenskap under. Jeg er dømt.

Jeg har forsøkt å være så vennlig mot Birgit som jeg bare kan få det til. Det samme gjelder hjelpsomhet. Midt i det hele har jeg likevel følt at det virket kunstig. Det var bare apekattstreker, så lenge jeg likevel var som jeg er i mitt indre. Men her er boken Livets brød blitt til hjelp for meg enda en gang. Den har vist meg at jeg ikke skal være noe omvandrende dydsmønster. Jeg skal ikke puste meg opp til en godhet det ikke finnes dekning for. Det ville bare ende med at ballongen sprakk. Jeg må se i øynene at det ikke er det gamle mennesket i meg som skal dresseres og forbedres. Det skal tvert imot dø. Derimot skal Jesus vokse i meg, og det er noe ganske annet.

Etter at Herren gav meg syn for evangeliet, ser jeg nå mye av det jeg hørte og leste før, i et helt nytt lys. Jeg forstod det før også, men det gikk aldri helt opp for meg. Når jeg skulle leve som kristen, gled jeg umerkelig inn i et lov- og gjerningsforhold til Gud. Det er både sant og visst at min neste har bruk for mine gode gjerninger. Men Gud har åpnet øynene mine for at Jesus er den virkende kraft og hemmelighet bak all sann helliggjørelse.

Det er godt å holde dette klart for seg. Det er dette som hjelper meg her nede på hverdagsplanet. Ellers har tankene mine så lett for å fly ut i en høyere religiøs sfære uten særlig jordforbindelse.

Ta nå min hverdag her sammen med Birgit og ungene. Hvordan skal jeg bli mer hellig i den? Evangeliet har lært meg at det skjer når jeg tror på Jesus. Før ville jeg ha smilt av en slik påstand? Da holdt jeg troen på Jesus for å være noe indre, noe som ikke hadde mye med familien min å gjøre. Det var vanskelig for meg virkelig for alvor å regne med at det hadde noen stor betydning at jeg trodde på Jesus. I dag ser jeg at ingen ting er av større betydning enn akkurat det.

Før holdt jeg vel mer eller mindre den åndelige, usynlige virkeligheten for noe fjernt og lite håndgripelig. Nå vet jeg i alle fall at den rommer en hånd som griper meg. I denne virkelighet holder Herrens hånd fast om meg. Hva jeg kan gripe om med mine hender, er ingen ting sammenlignet med det.

Det avgjørende for meg er å bli i Jesus. Det betyr at jeg ikke bare må bli i de ordene der han forteller meg hvordan jeg skal leve. Jeg må også bli i de ordene han sier om seg selv. Jeg har begynt å tro på at det virker i mitt liv at jeg tenker på Jesus, leser om ham og ber til ham. Dette betyr ikke at jeg på en måte kan gå her og registrere mine egne fremskritt. Men Ordet om Jesus er likevel Guds dynamitt. Jeg sier til meg selv: Hold opp med alt strevet ditt. Det utretter likevel ingenting sammenlignet med evangeliet.

Birgit skjønner ikke hva som er skjedd med meg. Hun har nærmest reagert med å bli mer innesluttet. Hun er helt tydelig verken glad eller lykkelig.

Vi har færre sammenstøt. Jeg bebreider henne ikke så mye som før. Ja, jeg prøver å la det være helt, men av og til kan jeg ikke beherske meg. Det er ikke mye kjærlighet og varme mellom oss. Men jeg føler det som en lettelse at vi ikke har alle disse opprivende scenene mer. Birgit er også helt innstilt på at vi må unngå dem —i alle fall når barna er til stede. Det er de forresten hele tida stort sett, for vi får dem ikke i seng om kvelden. De sitter og henger foran fjernsynet.

Birgit kjente seg ille berørt da lederen for barnehagen spurte om vi hadde problemer hjemme. Jeg er sikker på at det er årsaken til at tonen fra hennes side er blitt en annen.

For et par kvelder siden fortalte hun at lederen for barnehagen hadde sagt at det nå gikk bedre med ungene våre. Jeg merket godt at hun hadde tenkt på hvordan hun skulle få sagt det. Det kom liksom så lett henkastet. Jeg måtte vel ikke tro at dette var noe hun tilla så stor betydning. Men det er ingen tvil om at hun var blitt meget glad for det. Ellers ville hun ikke ha sagt det.

Jeg ble glad selv også. Men jeg prøvde å beherske gleden, fordi jeg hadde en følelse av at det ville ha irritert Birgit om jeg hadde kommet med altfor begeistrede utbrudd.

Flere ganger har jeg måttet tenke på at avstanden mellom det himmelske og det jordiske liksom er blitt mindre. Jeg finner en åndelig parallell til mye av det jeg opplever. Jeg tror at på samme vis som Birgits og min væremåte gjenspeiler seg hos barna, er det med mitt forhold som et Guds barn. Når jeg lar forholdet mellom Gud og Jesus få virke i mitt sinn, blir jeg en annen.

Hvor ofte har ikke Birgit og jeg holdt lange formaningstaler for barna om å være rolige og oppføre seg skikkelig. Det har bare hatt kortvarig virkning. Eller det har vært ganske nytteløst. Men da de ikke lenger var vitne til strid og spetakkel mellom foreldrene sine, så skjedde det som ordene våre ikke var i stand til å utrette.

Jeg kjenner meg igjen i barna. Jeg har ment at jeg først og fremst måtte ta lovens ord alvorlig for å kunne leve slik Gud ville. Men jeg kunne ikke få det til. Jeg gikk trøtt, og det var nesten som om Guds bud gjorde meg aggressiv. Jeg kunne merke på meg selv at jeg ble mer og mer irritabel jo mer jeg kjempet med å ikke bli det.

Det har vært til ufattelig stor hjelp for meg å se at helliggjørelse er et spørsmål om å ta Jesus og evangeliet på alvor. Når jeg lever med sinnet rettet mot Jesus, kommer han til å prege meg på samme måte som Birgit og jeg preger våre egne unger.

Jeg tror dette gjelder også i forholdet mellom oss to. Hvor ofte har vi ikke fremhevet det som vi var misfornøyde med hos hverandre. Når jeg begynte, sa Birgit at hvis jeg trodde jeg selv var fullkommen, så kunne hun godt fortelle meg noe annet. Og var det hun som startet med å anklage, så svarte jeg noe lignende. Vi har også forsøkt å inngå avtaler om at vi hver for oss skulle forbedre oss. Slike forsøk har aldri blitt langvarige. Den eneste måten jeg kan forandre Birgit på, er å bli en annen selv.

Det har jeg prøvd på, og jeg prøver på det hver dag. Jeg gjør det ved å bli i Jesus.


Teksten er et utdrag fra boken «Blir jeg ikke bedre?», utgitt på Lunde Forlag. Den er utsolgt fra forlaget.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
9 min
Ressurstype

  Livet

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Hans Erik Nissen.
  Hans Erik Nissen var gift med Benedicte og de hadde tre døtre. Han var utdannet teolog og prest i den danske kirke. Hans lengste tjeneste var som rektor på Luthersk Missions bibelskole i Hillerød i 33 år. Han døde 27. januar 2016.
   Ressurser av Hans Erik Nissen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.