I løpet av sommeren publiserer vi Hans Erik Nissens bok “Blir jeg aldri bedre?”. Dette er en skjønnlitterær bok hvor vi, gjennom dagboknotater, følger en manns reise både i kristenlivet og i ekteskapet. Boken bør leses kronologisk. Har du ikke lest de foregående kapitlene, anbefaler vi å finne dem under “serie” under (mobil) eller i margen til høyre (datamaskin) for dette kapittelet.
7. september
For en weekend!
Jeg er i perlehumør. Det kom fem barn på barneforeningen, foruten våre egne to.
Jeg hadde skrevet en innbydelse og fikk den mangfoldiggjort på kontoret. Da jeg spurte om jeg kunne få låne duplikatoren, spurte sjefen om jeg skulle på fest igjen snart. Jeg har lånt den før for å trykke festsanger. Siste gang var da svigermor fylte 65. Jeg forklarte at det gjaldt noe annet denne gangen. Jeg ville begynne med en barneforening hjemme i kjelleren. Han smilte og spurte om jeg skulle til å misjonere. Men så la han til at han syntes det var flott at noen ville gjøre noe for barn og unge. Det kunne sårt trenges i våre dager da det forekom så mye hærverk mange steder.
Jeg hadde tenkt nøye over hvordan jeg skulle få delt ut innbydelsene. Det enkleste ville være å legge dem i postkassene. Da kunne jeg få Henrik til å hjelpe meg. På den andre siden ville det nok virke bedre om jeg ringte på og gav innbydelsen personlig.
Men jeg må innrømme at jeg plages ganske forferdelig av menneskefrykt. Det kjentes både ubehagelig og ydmykende å skulle gå med innbydelser personlig. I kvartalene der vi ikke bodde selv, ville det kanskje gå bra. Men jeg kunne ikke riktig forsone meg med bevisstheten om at naboene ville se på meg som en religiøs fanatiker.
Jeg måtte legge det hele frem for Gud. Det var uhyggelig å tenke på at jeg som hadde fått alt av Gud, likevel skammet meg for noe så lite som å gi naboene en personlig innbydelse. Den jo ikke engang dem selv, men barna deres. Jeg måtte si til Gud at han visste alt om meg. Han visste hvor feig jeg var, og hvor ømskinnet jeg var når det gjaldt mitt eget rykte. Ja, at jeg for å verne om det, ikke ville ha mitt navn nevnt sammen med hans, og det på tross av at Jesus bodde i meg. Jeg kjenner meg ussel og uverdig overfor Gud. Men jeg må være sann og si alt som det er til ham.
Samtidig hadde jeg det klart for meg at alt det jeg mangler, må jeg ta imot fra Jesus. Ja, at jeg eier det før jeg ber om det. Derfor må jeg takke for at Jesus tok på seg også den synden som kommer til uttrykk gjennom min mangel på frimodighet. Han, som verken kjente menneskefrykt eller personsanseelse, har gitt meg samme fryktløshet — uansett hva jeg synes eller føler.
Det gikk i grunnen mye bedre enn jeg hadde forestilt meg. De fleste var vennlige. Bare et par steder lot de meg forstå at de ikke brydde seg om at barna skulle delta i noe slikt. De var imot religiøs indoktrinering.
Jeg kjente meg uendelig lettet og glad da jeg kom hjem. Fem barn utenfra er nesten mer enn jeg hadde regnet med. Nå vil jeg takke Gud for hver eneste en av dem og be for dem. Jeg vil virkelig gå inn for barneforeningen. Den er Guds kall til meg, og jeg vil gjøre hva jeg kan i denne tjenesten.
16. november
Hvorfor skulle nå dette også hende?
Jeg hadde så smått begynt å håpe på at de redselsfulle oppgjørene mellom Birgit og meg skulle være forbi. Men nå har jeg fått lære noe annet.
Jeg kjenner det som om en stormbølge av ondskap hadde bygget seg opp, og at det skulle svært lite til for at den veltet inn over oss. Det begynte med at Birgit kom med en hentydning om at jeg nok trodde det var mer kristelig å dra av sted på møte enn å tilbringe en søndagskveld hjemme. Det kunne nå vel greie seg at vi gikk i kirken om søndagene. Etter at barneforeningen var kommet i gang, syntes Birgit at weekendene ikke var annet enn gudstjenester og møter.
Jeg greide ikke å svelge det. For det første hadde vi ikke vært i kirken den søndagen, fordi Birgit kjente seg helt nedkjørt og måtte få sove ut. For det andre hadde hun jo selv sagt at hun var enig i at vi skulle begynne med barneforening i kjelleren vår.
Det ene ordet tok det andre. Hun lot meg forstå at etter hennes mening hadde vi aldri vært så langt fra hverandre som nå. Ja, hun hadde vært nødt til å spørre seg selv om det ikke var best at vi gikk hver til vårt.
Jeg ble rasende. Jeg syntes helt avgjort at det hadde skjedd en forandring i mitt eget forhold til Birgit. Jeg syntes at jeg hadde forbedret meg og var blitt mer hjelpsom og forståelsesfull. Jeg hadde jo holdt opp med å bebreide henne både for det ene og det andre. Og så var resultatet likevel at hun mente vi hadde det verre enn noen gang.
Jeg ble hissig, og gav henne grei beskjed om at hun var det mest utakknemlige menneske jeg kjente. Og selv om hun flyttet fra meg og sammen med en annen, så flyttet hun aldri fra hovedproblemet sitt: seg selv. Samme hvor hun kom, så ville hun overføre vanskelighetene sine på andre.
Da Birgit reiste seg og kom bort til meg, grep jeg fatt om armene hennes og ristet henne. Jeg slo ikke, men senere kunne jeg se blå merker.
Så gikk jeg ut. Jeg tok bussen og begynte å kjøre mot byen. Men jeg hadde ingen lyst til å gå på møte. Jeg kjørte noen stoppesteder for langt og tok veien utover mot Bygdø. Jeg kjente det godt bare å gå og gå. Til å begynne med arbeidet tankene febrilsk, men etter hvert ble jeg så trøtt at jeg ikke kunne tenke en tanke mer.
Da jeg kom hjem, hadde Birgit lagt sengetøyet mitt ned i stua. Det ble ikke mye søvn den natten. Neste morgen ble det ikke vekslet mange ord mellom oss. Om kvelden fikk jeg sagt unnskyld. Jeg prøvde å få i gang en samtale mellom oss, men det lyktes ikke. Birgit var ganske usedvanlig kort, og sa ingen ting som røpet hva hun tenkte.
Denne tausheten til Birgit er virkelig en byrde for meg. Men jeg tar den som en velfortjent straff. Noe annet hadde jeg ikke fortjent. Jeg tror Gud lar meg smake følgene av synd, for at jeg skal bli redd for å synde.
Hvorfor kan jeg ikke bli god her inne? Jeg som så gjerne vil være det. Hvorfor blir jeg aldri kvitt dette gamle? Hvorfor skal synden martre meg og pine min sjel?
Jeg har lett i Bibelen for å finne et svar, og jeg har funnet det i det syvende kapitlet i Romerbrevet. Jeg kan skrive under på hvert eneste ord i dette kapitlet. Hvis forholdene lå til rette for det, så er det ikke den synd til som jeg ikke kunne begå. Så gjennomsyret av synd kjenner jeg meg.
Når jeg ikke har greid å beherske meg i forholdet til Birgit, hvordan skulle jeg da klare det i andre sammenhenger? Det finnes ingen ting jeg har satset så mye på å klare, som nettopp det å ikke forløpe meg overfor Birgit. Og så er det akkurat det jeg har gjort. I åttende kapittel i Romerbrevet står det at «vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vårt legeme blir fridd ut». Det er nettopp det jeg gjør. Tenk å kunne bli utfridd fra all denne elendigheten.
Jeg har måttet spørre meg selv hva årsaken kunne være til at jeg nå falt slik igjen. En gang hørte jeg en eller annen si i et vitnesbyrd at selv som kristne kunne vi ikke annet enn å synde. Det var ikke til å unngå. Det opprørte meg, og det gjør det stadig. Det kan da ikke være riktig at en kristen ikke kan la være å synde. Jeg kan aldri slå meg til ro med at det skulle være slik.
Jeg har glemt hvor, men jeg leste en gang at Jesus ikke bare hadde sonet synden. Med sitt offer på Golgata hadde han samtidig brutt syndens makt. En kristen er ikke lenger nødt til å synde.
Hvorfor faller jeg da i synd selv? Jeg skjønner det ikke riktig. Kan grunnen være egenrettferdighet? Uten å være klar over det, har jeg gått og vært hovmodig over at jeg, i motsetning til så mange andre kristne, virkelig hadde fått syn for evangeliet. Jeg er redd for at jeg var i ferd med å gli inn i en slags rettroenhet. Min egen innsikt i evangeliet holdt på å bli hjernens sak i langt større grad enn hjertets sak.
Jeg visste hvordan det skulle være. Jeg hadde opplevd det selv. Men var Jesus fortsatt Livets brød for meg? Jeg er redd for at han ikke var det i samme grad som før. Derfor levde jeg ikke med sinn og tanke rettet mot Jesus. Derfor mottok jeg ikke alt fra ham. Når fristelsen kom, var det det gamle menneske som turet frem i all sin ondskap og med all sin hardhet.
Jeg har begynt å forstå at ikke noe er så vanskelig for en kristen som å leve i evangeliet. Før, da jeg ikke ante hva det hele dreide seg om, så jeg på dette som det letteste av alt. Men nå, etter at jeg har fått smak på evangeliet og friheten og forløsningen i Jesus, er det blitt til et nødrop hos meg: Herre, bevar meg i evangeliet. Bevar meg i det som Kristus har gjort for meg. Bevar meg i Kristi seier. Jeg kan jo ikke bevare meg selv. Du, og bare du kan gjøre det!
Teksten er et utdrag fra boken «Blir jeg ikke bedre?», utgitt på Lunde Forlag. Den er utsolgt fra forlaget.
