Publisert

Blir jeg aldri bedre? (Del 1) En skjønnlitterær sommerlesning i 13 deler


Ca leselengde:
15 min

I løpet av sommeren publiserer vi Hans Erik Nissens bok "Blir jeg aldri bedre?". Dette er en skjønnlitterær bok hvor vi, gjennom dagboknotater, følger en manns reise både i kristenlivet og i ekteskapet. 

22. juni

Nå må jeg passe meg så jeg ikke bråker for mye. Uff for et rot på kjøkkenet! Slik var det ikke hjemme hos mor. Rart så ulike kvinner kan være. Mor holdt alltid pinlig orden. Det kan man neimen ikke beskylde Birgit for.

Men nå skal det smake med en kopp kaffe!

Det varer nok ikke lenge før Henrik våkner. Han vekker Charlotte omgående, og så er freden forbi. Kunne nå bare Birgit få en time ekstra, så var det fint. Hun trenger det. Jeg får prøve å få ungene til å være litt rolige i dag.

Vi skal ikke reise før ved tolvtida. Det var dumt at jeg ikke fikk sitteplasser på første tog. Hvorfor kan jeg aldri lære å bestille i god tid?

Det får så være; det skal i alle fall gjøre godt med tre ukers ferie. Vi trenger det virkelig. Men hvorfor måtte den begynne med en krangel? Med munnhuggeri? Jo, jeg kjenner nok alle forklaringene: Vi er overarbeidet. Vi har sagt farvel til vår faste døgnrytme. Barna er forventningsfulle og spente, så de er heller ikke helt seg selv.

Sannheten er at vi krangler både tidt og ofte. Men hvorfor? Er det brustne illusjoner?

Alt er blitt annerledes enn vi hadde tenkt oss! Vi skulle ha det ideelle ekteskap. Det skulle ikke bli slik som i våre barndomshjem. Vi hadde også noen kamerater med ekteskap vi aldeles ikke ville kopiere.

Det gikk fint de første ukene. Men etter hvert kunne vi ikke lenger leve opp til idealene.

Jeg må nesten smile av det, skjønt vårt forhold faktisk ikke er til å more seg over. Vi var vel litt naive? Jeg skulle bli en forbilledlig husfar etter luthersk mønster. Vi begynte med å stå opp i god tid, så vi ikke skulle få det for travelt om morgenen. Jeg leste en andakt og bad, og når vi gikk hjemmefra, var kjøkkenet ryddet og sengene oppredd. Alt var i skjønneste orden.

Men nå! Ikke for det, rotet kunne ha vært verre enn i dag. Det hadde det ofte vært.

Jeg får heller se til å få vasket opp. Birgit bad meg om det i går. Imens ville hun pakke, reparere litt barnetøy og så ringe til sin mor.

Jeg skulle også smøre nisten vår. Det var jo rett og slett dumt. Det hadde vært bedre å gjøre det i dag. Men hun mente at så var det gjort, og at det ble nok å gjøre i dag i alle fall.

Birgit er en helt utrolig arbeidsgiver. Det er pussig å se hvordan også Henrik har lært seg til å ta det hele ganske rolig. Han sier ja, men fortsetter uanfektet med det han selv har satt seg fore.

Det er man nesten nødt til. Ellers blir det til at man hopper og danser for Birgit hele dagen.

Flott å stå her og se ut på en veltrimmet hage! Vi kunne ikke ha forlatt den slik den så ut. Velforeningen ville ha klaget. Hvor mange ganger har jeg ikke satt meg fore å holde hagen i orden. Slik den tar seg ut nå, er det neimen ikke vanskelig å holde fast ved det gode forsett.

Og så jeg da, som forsikret Birgit at fikk vi først vår egen hage, så skulle hun nok få se at jeg hadde hageinteresse. Hjemme var arbeidet i hagen noe av det verste jeg visste. Det hendte at mor beordret oss uti hagen, men ikke ofte. Vi Ødela for mye, mente hun. Og det var det nok noe i. Vi gikk helt bevisst ganske hardhendt til verks. Det gjaldt å ikke bli betrodd for mye av jobben.

Tenk, i kveld går jeg atter i min barndoms hage! Det høres helt romantisk ut. Men som alt har vokst siden sist! Flere av trærne er blitt altfor store. De burde ha vært ryddet unna for lenge siden. Men mor steller hagen med samme omhu som før. Hun er et arbeidsjern. Tenk å ha alle oss her hjemme i fjorten dager! Det krever sannelig noe. Birgit hadde ikke orket det.

Hvorfor fortsetter jeg med denne ulykksalige sammenligningen mellom Birgit og mor? Like sikkert som natt følger dag, ender det alltid med skjenning og gråt. Birgit tåler det ganske enkelt ikke. Som nå i går. Jeg hadde strevd i hagen helt til solen gikk ned, og jeg var så sliten at jeg til slutt nesten ikke kunne se. Denne kveken tar helt knekken på meg.

Så kommer jeg inn. Oppvasken står der enda. Det er småsnusket overalt. Riktignok er barna kommet i seng, men Birgit sitter der og syr knapper i noe tøy etter å ha snakket med moren og søsteren i telefonen, jeg vet ikke hvor lenge! Jeg har fortalt henne at hun ruinerer oss om hun ikke slutter med disse meterlange telefonsamtalene. Men hva har det nyttet? Da hun så minte meg om oppvasken, ble jeg rasende.

Først hjelpe Henrik og Charlotte med klær og frokost, så av sted med dem til barnehagen, så på arbeid hele dagen. Og så alle de avtalene, alt det som måtte være i orden for at firmaet ikke skulle gå i stå. Det var et press uten like. Så hente bilen etter oljeskift og smøring. Og så kjøre etter tøyet som hadde vært til rensing. På toppen av det hele en halv arbeidsdag i hagen. Er det så rart om det er vanskelig å beherske seg når en blir minnet om oppvasken?

Jeg er helt sikker på at mor ville ha gjort unna både oppvask, rydding og matpakker. Men for Birgit er det helt uoverkommelig. Det ligner jo heller ingen ting å sette seg til å sy knapper i barnetøyet kvelden før vi skal på ferie. Hjemme hos mor ble slikt ordnet litt etter litt. Jeg så aldri min mor sitte og sy siste kvelden før en ferietur.

Da så Birgit svarte at hun ikke ville at hennes dyktige svigermor skulle synes altfor mye synd på sin stakkars sønn, kunne jeg ikke styre meg lenger. Birgit har slett ingen grunn til å komme med hentydninger verken til det ene eller det andre. Far og mor har alltid behandlet henne særdeles hensynsfullt. Men når mor vil hjelpe henne, oppfatter hun det alltid som kritikk. Mor mener det slett ikke slik. Jeg kunne selvsagt latt være å gjenta for Birgit at hun lider av en uhyggelig mindreverdighetsfølelse, og at det får henne til å tro at alt det andre sier og gjør, er skjult kritikk av henne selv.

For en uhyggelig måte å begynne en ferie på!

Jeg tror at Birgit elsker disse opprivende scenene. Da jeg kjørte hjem i går, sa jeg til meg selv: Nå får du passe på så dere ikke begynner å krangle igjen. Erfaringen har lært meg at det hender bare så altfor ofte. Ikke minst i feriene. Jeg prøver jo å hjelpe til så mye som mulig. Men det er tydelig ikke nok.

Jeg holder det visst ikke ut lenger. Nå vel, det nytter ikke å spekulere over dette til stadighet. Kunne vi nå bare få en god ferie. Friske impulser er ikke å forakte. Jeg gleder meg til å dra ned til elva og fiske sammen med Henrik. Jeg vet om alle de gode plassene. Hva vil vel Henrik si når han ser meg hale i land noen store ørreter? Så steker vi dem og har dem til kvelds.

Det er merkelig hvordan en glemmer alt annet når en fisker. En er aldeles oppslukt. Gå langs elva en fin sommerdag, høre fuglene synge og se sola speile seg i vannet, for ikke å snakke om ørretvakene i sivkanten. Det er livet.

Det var underlig at jeg skulle møte Jakob på jernbanestasjonen i Lillehammer. Vi måtte vente en stund på bussen. Ungene ville absolutt inn på kafeteriaen og kjøpe brus, og Birgit hadde ikke noe imot å følge dem. Jeg nøt å rusle rundt litt og trekke frisk luft. Og så gikk jeg meg rett på Jakob. Det var som et pust fra gamle, fjerne tider å få en prat med ham. Rart hvordan en slik samtale kan etterlate en med en følelse av vemod, av glede og lengsel — og med et lite lysstreif, et håp om at alt kanskje kunne bli slik det en gang var.

Jeg husker første gangen jeg møtte Jakob. Jeg var en slik målbevisst, men noe usikker landsens student som skulle utdanne meg til ingeniør ved høyskolen i Trondheim. Jeg hadde hørt om en forening av unge som hadde samlingssted i kjelleren hos en som het Fredriksen i Lyngbakkveien 7. Jeg studerte kartet over Trondheim og omland. Så syklet jeg av sted, og jeg kjente meg temmelig beklemt idet jeg svingte inn hageporten og ringte på.

Så var det nå ikke så ille likevel. Ungdommene var vant til å se nye ansikter, og det var faktisk flere av dem som slo av en liten prat med meg. De spurte hvor jeg var fra og hva jeg gjorde, og de sa det var hyggelig å se meg der.

Grunnen til at jeg husker Jakob fra den kvelden, var brillene hans. Store, sirkelrunde, røkfargede glass i stålinnfatning. Jeg undret meg litt over det. Av en eller annen grunn hadde jeg alltid oppfattet slike briller som verdslige. Jeg tenkte at Jakob måtte være en underlig selvopptatt og litt nevrotisk type siden han gikk med slike briller. Men hva med det — i Guds menighet var det vel plass til den slags også.

Lite ante jeg den gangen at denne ungdomsforeningen skulle bli halve livet for meg. Vi hadde et helt fantastisk fellesskap. Vi samtalte om alt muIig, og var det noen som hadde et eller annet problem, kunne de bare komme frem med det. Vi hjalp hverandre gjennom vanskelighetene. Det var helt naturlig at vi bad for hverandre. Vi kjente det som vi ble båret.

Jeg tror ikke om meg selv at jeg er et spesielt stemningsmenneske. Likevel må jeg innrømme at jeg ble revet med når vi var ute og sang. Og det var vi kveld etter kveld. Det gikk nok ut over studiene, men hvor vidunderlig kjente vi det ikke når vi kjørte hjem på frostklare vinterkvelder. Praten gikk livlig i bilene. Vi var som en stor familie.

Vi merket at folk ble glade over at vi kom, og over den friske sangen vår. Vi kom som et friskt pust inn i mange forsamlinger. Folk gledet seg over at det virkelig fantes en slik ungdomsforening i studentmiljøet i Trondheim. Gjennom sang og vitnesbyrd viste vi at kristendommens dager ennå ikke var talte.

Det kan godt være at vi av og til var litt strenge i våre vitnesbyrd, når vi stod overfor eldre misjonsfolk og ville vekke dem til nytt liv og ny innsats. Men de sa aldri noe om det til oss.

Vi fikk flere oppfordringer om å komme og spille og synge og vitne enn vi kunne overkomme. Vi sa til hverandre at dette var et uttrykk for at folk tross alt ville høre sannheten.

Og hva fikk vi ikke gjort med kjelleren i Lyngbakkveien som base! Vi kjørte rundt i nabolaget og enda lenger. Overalt der vi så unge mennesker i flokk, stanset vi og inviterte dem til uformelle samvær over en kopp kaffe. Vi fikk mange samtaler. Vel var det bare et par stykker som bet på kroken, men det var mange som sa til oss at de aldri hadde visst at kristendom kunne være slik. De hadde alltid forestilt seg den som noe trist og mørkt. Slett ikke hadde de trodd at det kunne være noe for unge mennesker. Men nå måtte de revidere denne oppfatningen.

Det gjorde alltid et sterkt inntrykk når vi fortalte dem om det utadrettede arbeidet vi stod i gjennom sangen vår. Rart å sitte her på bussen og minnes dette.

Det er mange år nå siden jeg var med i ungdomsforeningen. Jakob fortalte at så vidt han hadde hørt, var foreningen skrumpet inn. Venneflokken minket etter som flere og flere forlot Trondheim og tok seg jobber andre steder. Mange av oss havnet i Oslo-området. Da Birgit og jeg ble gift og flyttet til Oslo, kunne vi søke sammen med gode, gamle venner fra Lyngbakkveien. En ny forening var i gang i Oslo. Neimen om vi ville svikte den. Ikke om vi fikk unger å ta oss av heller, skulle det hindre oss. Vi snakket med noen av de andre som også var gift, og vi ordnet med felles barnepass under møtene. Men det kom aldri til å fungere helt bra.

Så lenge vi ikke hadde barn selv, var vi trofaste. Da vi fikk Henrik, begynte vi å slappe av, og da Birgit ventet Charlotte, var hun mye dårlig. Hun sa at jeg bare måtte dra av sted alene. Jeg gjorde det noen ganger, men Birgit var som regel i dårlig humør når jeg kom hjem. Hun mente vi holdt på å gli fra hverandre, og at vi nesten aldri snakket sammen mer. Jeg må innrømme at når det skulle være slik, ble jeg heller hjemme.

Den første tida vi var gift, var vi ofte sammen med venner fra ungdomsforeningen. Det var spennende å komme på besøk til hverandre. Når Birgit og jeg etterpå drøftet oss imellom hvem som hadde det koseligst hjemme hos seg, ble vi alltid enige om at det var vi.

Vi fikk mye spennende mat. Det ble budt på flere slag sjeldne retter. Til å begynne med brydde jeg meg ikke så mye om det. Men litt etter litt lærte jeg å sette pris på den fremmedartede maten og de sjeldne krydderne. Det ble nesten som en konkurranse mellom oss. Hvem kunne finne på det mest spennende? Hele lørdagen gikk med til å forberede en slik kveld, og det var heller ikke så helt billig.

Nå ser vi aldri disse vennene mer. Hver for oss har vi nok med å klare våre egne forpliktelser. Med de avdragene Birgit og jeg må ut med for rekkehuset vårt, har vi ganske enkelt ikke råd til slike fester. Vi har heller ikke energi til det. Når vi kommer hjem med to unger etter hver vår travle åtte timers arbeidsdag, har vi ikke overskudd til å tenke på gjester.

Lørdag og søndag går med til vasking, rydding og rengjøring. Det hender vi har besøk av foreldrene våre og søsken, men det er heller ikke ofte.

Det er merkelig å tenke på at mange av oss som en gang var så aktive og sang og vitnet for andre, er blitt så sløve i dag. Vi går av og til i kirken, og vi prøver å delta på den månedlige familiegudstjenesten. Men det er også alt.

Når jeg nå tenker på hvor ofte vi sa at uten bønn og bibellesning kan en kristen ikke leve, må jeg riktig undre meg over hvor liten plass dette har i våre liv i dag. Jeg prøver å lese et andaktsstykke hver dag, og vi ber Gud om å velsigne oss og våre kjære. Vi synger et vers med barna og ber Fadervår. Mer blir det ikke. Jeg skulle gjerne ha lest noen kristne bøker. Men når jeg først er ferdig med alt det jeg er nødt til å ta meg av, så er lysten forsvunnet. Jeg, som alltid hadde så mange innvendinger mot fjernsynet, sitter nå foran skjermen kveld etter kveld. Det er avslappende å la seg underholde på den måten.

Det er milevidt mellom den dagen jeg første gang svingte inn porten til Lyngbakkveien, og det liv jeg lever i dag. Det er klart at noe hører ungdomstida til. Men hvorfor har det gått slik med oss? De fleste vi var sammen med den gangen, har havnet i denne merkelige, lunkne likegyldigheten.


Teksten er et utdrag fra boken «Blir jeg ikke bedre?», utgitt på Lunde Forlag. Den er utsolgt fra forlaget.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
15 min
Ressurstype

  Livet

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Hans Erik Nissen.
  Hans Erik Nissen var gift med Benedicte og de hadde tre døtre. Han var utdannet teolog og prest i den danske kirke. Hans lengste tjeneste var som rektor på Luthersk Missions bibelskole i Hillerød i 33 år. Han døde 27. januar 2016.
   Ressurser av Hans Erik Nissen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.