Denne teksten er et utdrag fra boken De helliges samfunn. Boken kan bestilles her.
Det er umulig å få snø og is til å bli varme så lenge de er snø og is. Like umulig er det å tvinge seg selv til å elske Gud og sin neste så lenge ikke hjertet har blitt forvandlet slik at det elsker av seg selv.
Man kan ikke tvinges til å elske. Man kan tvinge seg til å snakke og leve på en bestemt måte. Men man kan ikke tvinge hjertet til å elske det som det ikke vil. Derfor er det dårskap å forkynne kjærlighet for et menneske som enda ikke er født på nytt.
… fordi kjødets attrå er fiendskap mot Gud – for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. Rom. 8:7
All kjærlighet til Gud som man tror at man har før man har blitt født på nytt, er innbilt kjærlighet. Den er egennyttig og begrenset. Du elsker Gud bare så lenge som han sier og gjør det som behager deg. Men hvis han setter deg på prøve eller befaler deg noe som du ikke har lyst til, knurrer du mot ham, og beskylder ham for å være streng og krevende. Heller ikke elsker du din neste som deg selv. Du er alltid ivrigere etter å gjøre ditt eget beste enn hans. Slik er menneskehjertet av naturen. Det gjelder oss alle – uten unntak.
Han har først elsket oss
Men hvordan får man da et nytt hjerte som virkelig elsker? Du får aldri den rette kjærligheten til Gud før han har fått vist deg så mye kjærlighet at hjertet ditt har smeltet av hans kjærlighets glød. Du kan ikke begynne med å gi ham kjærlighet. Du må begynne med å ta imot hans. «I dette er kjærligheten», sier Johannes,
ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 1. Joh. 4:10
Og Jesus sier:
Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere. Joh. 15:16
Den kjærligheten som kan forvandle ditt indre menneske, er den som gir seg uttrykk i Guds nåde mot deg, og som gir deg syndenes forlatelse og barnerett hos Gud. Det var den kjærligheten Jesus snakket om da han besøkte fariseeren Simon. En kvinne som hadde levd et syndig liv, kom inn. Hun falt ned for Jesu føtter, vætte dem med tårene sine og tørket dem med håret. Fariseerne var overrasket og opprørt. Men Jesus tok henne i forsvar og forklarte det som hendte:
En som lånte ut penger, hadde to skyldnere; den ene skyldte ham fem hundre penninger, og den andre femti; da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da elske ham mest? Simon svarte: Jeg tenker: Den han ettergav mest. Da sa han til ham: Du dømte rett … Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket meget … Luk. 7:37-50
Det er dette også Paulus hentyder til når han sier:
Men loven kom til for at fallet skulle bli stort, men hvor synden ble stor, ble nåden enda større. Rom. 5:20
Jo mer loven får makt over samvittigheten, desto mer får man kjenne til synden. Og jo mer man kjenner til synden, desto større føler man at nåden er når synden blir tilgitt. Og jo mer nåde du får, desto større blir din kjærlighet, glede og takknemlighet.
Gud, som befalte oss å elske vår uvenn, og på den måten «samle glødende kull på hans hode», gjør det samme mot oss. Han beseirer oss med den overstrømmende nådens «glødende kull». Og først når det får skje, kan vi elske ham igjen. Først da blir hjertet vårt så forvandlet at vi elsker vår neste med en helt ny kjærlighet. «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den hellige Ånd .. .»
Men denne kjærligheten til vår neste er av to slag: Peter snakker om at
i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle. 2. Pet. 1:7
