Her kommer noen ord fra en teknologiglad mann som opplever en gryende teknologiskepsis i livet. Jeg synes det er fantastisk med mulighetene, gledene og læringen som nettet gir oss. På mange måter har smarttelefonen gjort livet enklere. Samtidig fører også nettet de mørke sidene av menneskeheten inn i stua vår. Og smarttelefonen har «sniksparklet igjen livets små pustehull», som bloggen NRKbeta en gang skrev det.
Skjermfrie perioder
Det er på tide å ta sterkere til orde for skjermfrie perioder og soner i livet. Det kan være en uke i året, en helg i måneden eller en dag i uka. Det kan være tidspunkt på døgnet eller områder i huset. Poenget er at vi trenger å ta grep som mennesker – og som kristne – for å bli sjef i egen skjermbruk. Fordi mine tre viktigste relasjoner fortjener det.
Hvert år har jeg en skjermfri uke, sammen med alle som er med på kampanjen Familie & Medier arrangerer. Og vanligvis skjer det samme hos meg hvert år. Jeg kjeder meg, blir litt rastløs, men samtidig kjenner jeg at det gjør meg godt.
Jeg er ikke alene om å trenge skjermfrie perioder. I en hverdag der vi i gjennomsnitt bruker over seks timer på forskjellige skjermaktiviteter og sjekker mobilen hvert sjette minutt, trenger vi å gjenfinne livets små, analoge pustehull. Ikke minst er det tre viktige relasjoner som nyter godt av at hjerne og hjerte har noen dagers fri fra skjermene vi omgir oss med.
1 For det første handler det om relasjonen til oss selv, der man altfor lett tyr til de digitale distraksjonene for å unngå å se seg selv i ansiktet. En krangel kan glemmes gjennom flukten inn i de digitale stimuli. Samlivsproblemer løses med pornografi. Det usikre selvbildet løses gjennom en statusoppdatering som skaffer likes. Og rastløsheten, en følge av den hurtige livsstilen som hindrer røttene å hente næring fra de dypere kildene, møtes ikke gjennom å ta et analogt hvileskjær, men ved å fortsette det digitale løpet.
Skjermfrie perioder blir da noe vi trenger å gjennomføre for å møte oss selv igjen, hvor ubehagelig det enn er. For i andre enden kan man komme ut som et mer helt menneske.
2 For det andre handler det om relasjonen til våre medmennesker. Det første vi mister når øynene våre er festet på skjermer, er blikkontakten. Det neste som forsvinner, er oppmerksomheten og tilstedeværelsen, og dermed forståelsen av hvordan andre mennesker har det. Dersom denne tilstanden griper for dypt inn i dagliglivet, vil relasjonene til menneskene vi omgås, bli skadelidende. Det er svært trist om historien viser oss at vi sviktet de viktigste menneskene rundt oss til fordel for en skjerm. Med ganske enkle, men kanskje krevende, grep kan vi igjen løfte blikket og se inn i andres ansikt med oppmerksomhet og tilstedeværelse – og viktige relasjoner ivaretas og styrkes.
3 For det tredje handler det om vår relasjon til Gud. Han blander seg ikke inn i ropene som kjemper om vår oppmerksomhet. Han ønsker å lede oss inn i stillheten, der vi er til stede i oss selv – og der vil han hviske sitt levende og livgivende budskap til oss. Derfor trenger vi å lære oss å stenge døren for de digitale distraksjonene, hvor nyttige, morsomme eller spennende de enn er, og være stille hos Gud. Og når vi lar andre røster bli stille, kan vi høre Gud snakke inn i våre liv – ord med liv, kjærlighet og kall til omvendelse og etterfølgelse.
I stillhet og i tillit skal deres styrke være, sier Gud i Jes 30:15.
Ikke la dommen over israelsfolket bli dommen over våre liv også, der Gud fortsetter: «Men dere ville ikke.» Vi vil! Og vi er villige til å ta de nødvendige skrittene for å skape rom for stillhet og den viktigste relasjonen i vårt liv: som Guds barn.
Velkommen til å bli med på en livsstil med flere skjermfrie soner og perioder! For noen av oss begynner det med en årlig skjermfri uke.
