I en tid preget av stress, det å være vellykket og digitale relasjoner, er det lett å unngå dypere og ærlige samtaler om livets utfordringer. Likevel viser erfaringer fra hverdag og tjeneste at nettopp disse samtalene kan bygge åpenhet, tillit og fellesskap. Denne artikkelen utforsker hvordan vi, inspirert av Jesus og Bibelen, kan lære å lytte empatisk og møte hverandre med respekt – noe som er mer relevant enn noensinne i et samfunn der mange bærer på tunge byrder alene.
Jesus som forbilde i møte med hverandre
Jesus er et forbilde for meg når det gjelder å møte medmennesker med anerkjennelse og respekt. Det er både riktig og viktig å gjøre det. Alle har et grunnleggende behov for å bli sett og hørt, slik er det å være menneske. Så er det slik at hverdagen vår byr på både oppturer og nedturer, medgang og motgang. Livet er ikke alltid lett å leve. Enkelte ting har vi kontroll over, men det aller meste som kan prege hverdagen vår, ligger utenfor vår rekkevidde.
Når noe vanskelig inntreffer, ønsker vi fortsatt å bli sett, hørt og forstått. Kroppen reagerer alltid på det som skjer rundt oss og med oss. En reaksjon er noe som oppstår, uten at vi nødvendigvis kan kontrollere det. Litt som i naturfag og kjemi på skolen. Der blander man to stoffer, og plutselig ryker det eller smeller det, avhengig av hvilke stoffer vi blander sammen. Vi får en reaksjon, noe som bare skjer.
Reaksjoner på motgang
Vi mennesker blir preget av motgang, vanskeligheter og kriser. Det er naturlig. Så er vi alle unike og forskjellige fra hverandre. Derfor vil vi kunne reagerer ulikt, selv om vi opplever det samme. I kriser øker ofte behovet for å bli sett, hørt og forstått. I en krise står liksom flere og større ting på spill i livet. Det er flere ting vi vil at andre skal forstå kan være utfordrende for oss.
Vanskelige opplevelser er ofte utfordrende å snakke om. Kjipe ting er vanskeligere å sette ord på enn kjekke ting. Det er også mer utfordrende å høre om utfordringer enn gode ting. Dermed kan det skje at den som opplever noe vanskelig, tier stille fordi det er tungt å uttrykke seg. Og den som kunne ha hjulpet, unngår temaet fordi det gjelder noe som er vanskelig å høre og snakke om.
Samfunnets press og individualisme
Vi lever i en travel tid med mye fokus på prestasjoner på alle områder. Tiden vi lever i er individualistisk. Vi vil absolutt ikke bry andre med våre egne tanker og bekymringer. Da kan vi oppleve at det ikke finnes en plass å gå til, med det kjipe og det utfordrende. Alternativet blir ofte at vi bærer alt selv, og føler at vi burde skjerpe oss og ta oss sammen. Det legger stein til byrden.
Guds ord som motkultur
Men Guds ord oppfordrer oss til å være en motkultur til samfunnet. Vi skal ikke skikke oss lik denne verden. I stedet skal vi la tankene og sinnet forvandles, slik at vi kan dømme hva som er godt, til behag for Gud og til gagn for vår neste. Vi er oppfordret til å elske hverandre i gjerning, ord, sannhet og oppriktighet. Vi skal tale det som veileder og oppmuntrer, og si det som er sant om livet. Vi får lov til å bære hverandres byrder.
Vi skal ikke bare ha øye for vårt eget beste, men også de andres gagn. Vi skal ha omsorg for hverandre, sette mot i de mismodige, hjelpe de svake og vise tålmodighet mot alle. Tenk hvis alle fellesskap og vennskap var preget av disse oppfordringene. Det ville vært bra. Samtidig er sannheten at vi likevel vil oppleve utfordrende ting i livene våre. Ingen er helt skånet for det som er vondt og ondt.
«Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige» (Kol 3:12)
Erfaringer som feltprest
Jeg har jobbet flere år som feltprest. Gjennom jobben har det blitt mange ærlige samtaler med soldater om liv, død, vanskelige familiesituasjoner, relasjoner, svik, utroskap, sykdom, selvmordstanker, konflikter og annet livet kan by på. Mange samtaler handlet også om positive ting, og at enkelte forhold etter hvert ble lettere å forholde seg til. Men veldig mange av samtalene dreide seg om at livet kunne være utfordrende, vanskelig og urettferdig.
Min erfaring er at jeg oftest ikke kunne løse problemet. Jeg ble målløs i møte med hva noen hadde gjennomgått. Jeg følte meg som Jobs venner i Bibelen, som bare satt der uten å si et ord, fordi de så at Jobs smerte var så stor. Jeg kunne føle på hjelpeløshet i møte med andres hjelpeløshet. Da var det viktig å lytte. Ofte verken kan eller skal vi løse problemet, men bare lytte til den andre. Det er jo det vi har et grunnleggende behov for, ikke at noen skal foreslå hvordan de selv ville løst problemet.
Hvis vi anerkjenner og respekterer at det er utfordrende for den andre, gir vi opplevelsen av å være sett, hørt og forstått – akkurat det vi trenger. Jeg kunne aldri si: «Jeg skjønner akkurat hvordan du har det», det ville vært løgn. Men jeg kunne alltid forstå og anerkjenne at den jeg snakket med, syntes livet var utfordrende.
Empatisk lytting
Det har vært viktig for meg å lytte empatisk. Det handler om aktiv lytting: Vise at du lytter og får med deg det som formidles av ord og følelser. Vær til stede i samtalen, uten forstyrrelser. Ha et åpent kroppsspråk, blikkontakt og still relevante, åpne spørsmål. Eller så kan du gjenfortelle det den andre har sagt. Det kan virke mye å huske, men oppsummert handler det om å vise at du er til stede, at du ser og hører den du snakker med. Det skaper ro, tillit, trygghet og rom for en ærlig samtale.
Empatisk lytting betyr at samtalen dreier seg om den du snakker med. Både empati og sympati betyr medfølelse, men det er likevel forskjell på begrepene. «Pati» kommer fra det greske ordet «pathos», som betyr følelse eller lidelse. «Sym» betyr «sammen med». Sympati handler om å føle sammen med den andre, at vi føler på det samme som den andre. Ordet «sym» finner vi også i ordet symfoniorkester. Der spiller alle instrumentene et samspill på ett og samme musikkstykke. Sympati er ekte medfølelse, i ordets rette forstand, og det er viktig. Likevel holder jeg en knapp på vise empati. «Em» betyr i. Empati er å være i den andres følelse eller lidelse. Sympatien sier: «Jeg føler også på det du føler på.» Empatien sier: «Jeg kan forstå hvordan du føler det.»
«Vis samme medfølelse mot dine medmennesker som deres Far i himmelen gjør, han som har medfølelse med alle.» (Luk 6:36)
Lyttingens kraft
Lytting endrer ikke det som har skjedd, men det kan endre hvordan det oppleves å forholde seg til det som har skjedd. Alle kan lytte og anerkjenne andres opplevelser. Som empatiske lyttere åpner vi rommet for ærlige samtaler – et rom vi alle har behov for. Ærlighet krever at man må være personlig og gjøre seg sårbar. Da blir det viktig å skape dette tillitsfulle rommet. For å få det til kan vi øve bevisst, på å være empatiske lyttere i møte med andre.
Gud som den ultimate lytter
Jeg synes det er fantastisk hvordan Gud beskrives i Bibelen. Hvis vi ikke har noen å gå til med det vanskelige, har vi en allmektig Gud og kjærlig far som alltid ser og hører. I Bibelen kalles Gud den som ser og har sett meg. Mange i Bibelen vitner om at Gud hører oss og vender øret til oss.
Vi er sosiale skapninger. Jeg tror vi er skapt til ærlige og fortrolige fellesskap med hverandre og Gud. Disse fellesskapene er noe vi trenger. La oss derfor ha den ærlige, fortrolige og vanskelige samtalen med Gud og hverandre. Gi rom for den vanskelige, fortrolige og ærlige samtalen. Vi er kalt til å elske og oppmuntre hverandre, og tale sant til hverandre.
Oppfordring og inspirasjon
I Forsvaret har jeg undervist og lagt opp til refleksjon om «den vanskelige samtalen». Mitt oppsummerende ønske er at vi vender litt på hvordan vi tenker om «den vanskelige samtalen». La oss heller se på den som en god og viktig samtale om det vanskelige. La oss inspireres av Jobs venner, før de prøvde å forstå og komme med alle slags forklaringer på Jobs lidelser. La oss øve oss på å være til stede sammen med hverandre og lytte empatisk, uten å gi svar eller løsninger.
Vi har et forbilde i Kristus. Han hadde tid til den enkelte. Han lyttet til andres nød. Han fikk medynk med fremmede. Han møtte behov uten fordømmelse. Han forkynte at vi skal ta oss av hverandre.
«Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2:2-5)
«Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud.» (2. Kor 1:2-4)
