”All you need is love” sang The Beatles for 40 år siden og fengslet en hel verden. Ikke bare med denne sangen, men med en rekke sanger hvor ikke minst kjærligheten er et gjennomgangstema. Som i det meste av popmusikken. For det er kjærligheten med stor K som de fleste drømmer om.
Det kulturelle bakteppe
Det er drømmen: Den store, besettende, berusende kjærligheten som kan forandre alt og gi livet det herligste innhold. Men vi har alle sett det: Den stormende forelskelsen varte ikke så lenge, men ble etter kort tid avløst av helt andre følelser. Og hvor mange har ikke opplevd at forelskelsen førte en på ville veier, for så å bli avløst av helt andre følelser? Bibelen forteller oss et tragisk eksempel på dette. Davids sønn Amnon er ”rent syk” av lengsel etter sin søster Tamar. Han voldtar henne. Så står det:
Men etterpå ble Amnon fylt av et brennende hat til henne. Han hatet henne sterkere enn han før hadde elsket henne 2.Sam 13:15
Er den stormende forelskelsen virkelig kjærlighet med stor K? Nei! Og nå kommer nyere forskning oss til unnsetning, vi som alltid har sagt at kjærlighet er noe mer og noe dypere enn forelskelse. Psykologer har nemlig funnet ut at den berusende forelskelsen sjelden varer mer enn 2 år. Det kan virke som det er umulig for mennesket å gå med slike følelser for samme person i lengre periode enn ca. 2 år.
Og forskere advarer mot den blindhet som ofte hefter ved forelskelsen: Forelskelsen er en deilig galskap som ruser oss og blinder oss til å tro at den utvalgte er ens sjelefrende. Vi blir euforiske, tyngekraften opphører og saftene suser, sier Dr. philos Turid Suzanne Berg-Nielsen ved NTNU. Og så blir hennes konklusjon:
Det er galskap å gifte seg forelsket! Vent til du får baktanker, for det er først da du ser hele personen. Vi går da ikke på boligvisning når vi er ruset, sier hun (Dagbladet 02.09.06.)
Vår tid dyrker forelskelsen, øyeblikket, den berusende del av det vi kaller kjærlighet. Men fordi det er blitt slik, går det dessverre så fort over styr med så mange. Gud kaller oss til troskap mot ektefellen vår, enten den som skal bli min, eller den som er blitt min. Dagens mennesker, derimot, prøver fortvilet å være tro mot forelskelsen, den romantiske bit av kjærligheten. Og når den så ebber ut- går man fra hverandre:
Et sted mellom 16.45 og 16.55 sluttet Edvin Strand å elske sin kone. Hun hadde skrudd opp blusset på gasskomfyren, fylt tekjelen med nytt vann fra springen, sønnen var kommet hjem fra barnehagen, nyhetene på radio hadde begynt, og så elsket han henne ikke mer. Det var torsdag 18.januar 2004 og ingenting var det samme.
Slik skriver Jens M. Johansson om Edvin Strand i sin prisbelønte bok ”Trøst”. Forfatteren ville skrive om den største frykten han har, sier han (Dagbladet 11.09.04). Her har vi igjen et spesielt godt eksempel på det kulturelle landskap som vi befinner oss i. Det man vil fastholde er kjærligheten som følelse, beruselse, det er den emosjonelle siden av kjærligheten som står i fokus.
Forpliktelsen i forhold til den andre, uansett følelser, er mindre framme. Satt på spissen kan vi si: Dagens mennesker vil være trofaste mot forelskelsen, følelsen, romantikken. For Bibelen er det troskapen mot personen jeg gir mitt løfte til som er det grunnleggende. Det 6.bud taler ikke om følelser, men om paktstroskap.
Det sjette bud: Vern om ekteskapet som Guds ordning
Det 6.bud er en del av vår etiske grunnlov. Gud gir folket De Ti Bud og setter dermed et vern om samlivet mellom mann og hustru. Jesus og apostlene understreker budets gyldighet for oss. I NT brukes to forskjellige greske ord når det tales om brudd på Guds vilje på det seksuelle område.
Det ene er porneia som vi kjenner igjen i begrepet porno/pornografisk. Det betyr hor/utukt, og dekker alle slags seksuelle forbindelser før og utenfor ekteskapet. Det oversettes gjerne med å drive hor.
Det andre verbet er moikjeia som betyr ekteskapsbrudd, i betydningen å ha et seksuelt forhold til én som allerede er gift eller forlovet. Oversettelsen av det 6.bud har variert mellom ”ikke bryte ekteskapet” og ” ikke drive hor”. I Matt 15:1-20 er Jesus i diskusjon med fariseerne om Guds bud. Når han skal konkretisere brudd på budene nevner han så i v.19 både ekteskapsbrudd (moikjeia) og hor (porneia) og lærer oss at begge deler er brudd på Guds hellige vilje. I Jesu tolkning av budene dekker derfor det 6.bud begge deler. Du skal verken bryte ut av eget ekteskap, eller inn i en annens. I tillegg må vi få med oss at NT konsekvent avviser homoseksuelt samliv. Dette kommer jeg tilbake til.
Vi kan sette opp følgende punkter for å tydeliggjøre de bibelske normer for seksuelt samliv.
- Det seksuelle samliv hører hjemme i det heterofile, monogame ekteskap.
- En er kalt til et liv i seksuell avholdenhet så lenge en ikke er gift.
- En skal være trofast mot den som er blitt ens ektefelle, inntil døden skiller en.
- La meg få utdype hvert av disse punktene.
Det seksuelle samliv hører hjemme i det heterofile, monogame ekteskap..
Vi kjenner alle til den voldsomme debatten som pågår om homoseksuelle forhold. Mange ønsker å gjøre homofile partnerskap likestilt med det heterofile ekteskap. Men for oss som vil lyde Bibelens likefremme ord, er det hevet over tvil at Den Hellige Skrift er totalt avvisende til en slik samlivsform. Viktige skriftsteder i denne sammenheng er Rom 1:24-27; 1.Kor 6:9 og 1.Tim 1:10. Dette er i pakt med de forbud vi finner i Moseloven, slik vi kan lese det i 3.Mos 18:22 og 20:13. Legg merke til at Rom 1:26 omtaler lesbiske forhold, mens de andre stedene nevner menn. Begge deler er brudd på Guds hellige vilje, fordi det seksuelle samliv skal være heterofilt, ikke homofilt.
Guds ordning innebærer også monogami, ikke polygami. Selv om vi finner eksempler på polygami i GT, så er det åpenbart at Guds egentlige skaperordning er monogamiet. Øverstepresten og kongen skulle ifølge loven være monogame (3.Mos 21:13; 5.Mos 17:17). Og i skapelsesberetningen, i 1.Mos 2:24 står det at de (underforstått de to) skal være ett. Dette tas opp i Jesu undervisning i Matt 19:5 hvor han uttrykkelig sier de to (på gresk: oi duo ). Paulus forutsetter det monogame ekteskap når han skriver at enhver mann skal ha sin egen kone (ikke koner ; 1.Kor 7:2 ). Likeså er kravene til ledere om å være ”én kvinnes mann” og ”én manns hustru” et uttrykk for at han tenker monogamt (1.Tim3:2.12; Tit 1:6; 1.Tim 5:9)
Vi kan altså konkludere med dette: Rammen for det fulle seksuelle samliv er det heterofile, monogame ekteskap. Seksuelt samliv utenfor denne ramme er i strid med Guds vilje og et brudd på det 6.bud.
En er kalt til seksuell avholdenhet så lenge ikke en er gift.
Det seksuelle samliv hører hjemme i ekteskapet. En annen måte å si det på kan være denne: Du skal være seksuelt trofast mot den som skal bli din og ikke gi din kropp til noen andre. Dette er et kall til seksuell renhet, til avholdenhet før ekteskapet. Det er to-tre skriftsteder som tydeliggjør dette for oss. I 1.Tess 4:3-8 lærer Herrens apostel oss at veien inn i ekteskapet går langs renhetens vei, ikke i sanselig begjær. Man skal vinne seg en hustru i hellighet og ære. Det skal mye fantasi til for å tro at seksuelt samliv før ekteskapet ikke rammes av disse ord. Poenget er vel nettopp dette: På veien fram mot ekteskap skal vi lære hverandre å kjenne på en sann og avklarende måte.
Hvis man kobler inn det seksuelle samliv i en slik fase foregriper man det som hører ekteskapet til. Og det seksuelle vil ha en tendens til å fortrenge oppmerksomheten om de trekk ved den andre som er viktigere å bedømme enn det seksuelle, når en skal vurdere forutsetningene for ekteskap. Det seksuelle flytter fokus. Det skapes en følelsesmessig binding til den andre som ikke er udelt positiv i en førekteskapelig fase.
I 1.Kor 7:9 sier Paulus at de som ikke makter å leve seksuelt avholdende, skal gifte seg, For det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær. Den ugifte stand innebærer altså seksuell avholdenhet. Dermed er også det moderne samboerskapet umulig, sett i bibelsk lys. For samboerskap innebærer samliv, uten det løfte og den forpliktelse som hører ekteskapet til. Derfor kan ikke den som vil være en kristen, være samboer.
Når noen innvender at Bibelen ikke sier noe bindende om hvordan ekteskap skal inngås, og at man derfor kan se på samboerskapet som et slags ekteskap, da spør jeg: Hvorfor vil de da ikke gifte seg? Her blir alltid samboere svar skyldig. Det viser seg at man ikke vil inn på det løfte og den forpliktelse som hører ekteskapet til. Dessuten: Når vår lovgiving har en definisjon på hvem som er gift og hvem som ikke er gift, og når vi kalles til å lyde øvrigheten (Rom 13) og følge landets lover - så sant de ikke bryter med Guds vilje- da må den som vil være en kristen forholde seg til dette og ikke kalle samboerskap for ekteskap.
Ellers kan vi merke oss den realisme som ligger i Paulus ord i 1.Kor 7:9, når han taler om å brenne av begjær. Slik vil det altså gjerne være når man er forelsket, og svaret på dette er ekteskapet, ikke samboerskapet. Hvis man da ikke bevisst velger å leve enslig. (For en grundigere drøfting av samboerskapet anbefaler jeg Sverre Bøes artikkel om dette emnet.)
Et tredje sted som viser oss at den ugifte stand innebærer seksuelle avholdenhet, er 2.Kor 11:2. Paulus sier at han vil føre menigheten fram for Kristus som en ”ren jomfru”. Tanken er jo den at menigheten i den nåværende fase er ”forlovet” med Kristus. Den fulle forening finner sted når Kristus kommer igjen. Fram mot ”bryllupet” skal så menigheten leve rent, som en jomfru. Dette er jo et bilde. Men det er et bilde som avspeiler det bibelske syn på hvordan man skal leve før ekteskapet: i renhet.
En skal være trofast mot sin ektefelle inntil døden skiller en.
Bibelen kjenner godt til de hete, romantiske og erotiske følelsene. Høysangen og Ords 5:18- 19 er sterke eksempler på dette. Men Bibelen dyrker ikke disse følelsene, slik vår tid gjør. Gud binder oss til vår ektefelle i troskap, i gode og onde dager. Jesus lærer oss at det er Gud som binder de to sammen når de gifter seg. De skal være ett, og ikke skille seg. Ekteskapet er en pakt for Guds åsyn. Rosenius sier det så fint et sted:
Du skal si: Der er den mann Gud har gitt meg. Der er den kvinne Gud har gitt meg. For Herren Jesus sier at det er Gud som sammenføyer.
Dette er det sterkeste fundament for ekteskapet og for troskap mot det 6.bud, vissheten om at vigselsmannen handler på Guds vegne og at Gud er den egentlige ”sammenføyer”. Følelsene vil variere, romantikken komme og gå; det vil være gode og onde dager. Men den ektefelle som du en gang ble bundet til, skal du være trofast mot.
Luthers katekismeforklaring og dagens utfordringer
Luthers forklaring til det 6.bud lyder slik:
Vi skal frykte og elske Gud, så vi lever rent og sømmelig i tanker, ord og gjerninger. Ektefolk skal elske å ære hverandre.
Uttrykket som er oversatt ”rent og sømmelig” gjengir de tyske ordene ”keusch” og ”züchtig”, og er blitt gjengitt noe forskjellig i norske katekismeutgaver. Det nærmeste vi vel kommer på norsk er kyskhet og selvtukt, ord som er lite brukt. Men disse ord får i sterkere grad fram kallet til renhet og varsomhet i forhold til det annet kjønn enn det de norske oversettelsene makter. For det står så mye på spill! Vi trenger å tale mer åpent om de fristelser som den moderne nakenhetskultur utsetter oss for. Vi trenger også å tale mer åpent om en sømmelig påkledning, særlig blant kvinner. Det er for liten bevissthet rundt dette, dessverre.
Vi må også snakke realistisk om de fristelser og farer som det moderne arbeidsliv representerer. Menn og kvinner jobber mer og tettere sammen enn noen gang før i historien. Kurs og konferanser gir grobunn for gale følelser, hvis en ikke vokter sitt liv. Det er et stort behov for åpen og konkret veiledning om disse spørsmål i dag. For la oss legge oss apostelens ord på sinne:
Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som tåpelige mennesker, men som kloke Ef 5:15.
