Publisert

En julefortelling Hva kan hjelpe Madeleine i en vanskelig jul?


Ca leselengde:
7 min

Snøen falt tett fra den mørke himmelen. Meteorologene hadde lovet en stjerneklar kveld, men foreløpig så det ut til at spådommene deres måtte arkiveres i permen med navnet «feilslåtte værvarslinger» (dersom de nå hadde en slik perm). Snøfnuggene var ikke bare store, men de hadde smeltet sammen med flere andre slik at snøen lavet ned og raskt la seg som en hvit, kald lue over den unge kvinnen som hastet gjennom kveldsmørket. Hun hadde kaffe-sort hår, forutsatt at kaffen var sterk, og gikk med et litt senket hode og fremskutte skuldrer. Under hennes mørke tøysko i størrelse 36½ knirket snøen på den svært tilfredsstillende måten for den som er glad i snø. Men kvinnen satte ikke pris på snøkrystallene som fylte luften og laget lyd under skoene hennes.

Madeleine, som den snødekte kvinnen het, var på vei hjem fra skolen. Raskeste vei gikk gjennom en park med asfalterte gangveier og stolte eiketrær. Det var ikke mange dager igjen til julaften og de få menneskene hun traff på sin vandring hadde det travelt med å komme seg til julekonserter, gavehandel, husarbeid, eller de likte rett og slett ikke snøen. Travle mennesker var snodige, syntes hun. De prøver å gi et vennlig blikk, men samtidig sier hele ansiktet: «Ikke forstyrr meg! Jeg har viktigere ting å gjøre enn å bruke tid på deg.» Madeleine fikk flere slike blikk mens hun gikk. Det var ikke så rart siden hennes snødekte hode formidlet akkurat det samme.

Snart var det jul igjen. Hun sukket. Var det en sammenheng med snøen? Eller var det kanskje slik at hun ikke likte snø fordi det alltid var snø når det var jul? For hva var poenget med en høytid som skapte travle mennesker som kjøpte forhåndsbestilte gaver til slektninger som hadde nok penger til å kjøpe dem selv? Hvorfor snakket man om herlige dager sammen med familie når hun ikke kunne huske en eneste jul uten krangling, sårende blikk, dytting og overdreven alkoholbruk? Likevel fortsatte hun å skuffe seg selv. Hun lovet seg selv, hvert år, å ikke bli lurt med i klassekameratenes og samfunnets forventninger til høytiden som inntraff nøyaktig hvert eneste år. Men hun klarte det ikke. Hun hadde høye forventninger, men satt alltid igjen med en like tom følelse mot slutten av desember. Hvorfor var det ingen som kunne innfri hennes forventinger og ønsker, for én gangs skyld? Madeleine sparket demonstrativt i snøen med venstre tøysko, som hadde begynt å bli våt. Venstre stortå, med naboer, ville snart bli kalde.

Hadde det ikke vært for at hun stoppet et øyeblikk for å børste vekk snøen fra hodet, hadde hun sikkert ikke sett mannen og lyset under en stor eik, tretten meter til høyre for den snødekte gangveien. Det var en bålpanne på tre bein med et friskt bål. To små, lave benker med reinsdyrskinn sto på hver sin side av pannen. En eldre mann, etter kroppsholdningen å dømme, satt på den ene benken og flyttet på en vedkubbe med en noe mindre kubbe. Hun skulle til å gå videre da han så opp og møtte blikket hennes. Det var ikke et travelt blikk. Han smilte forsiktig, men ikke beskjedent, til henne, akkurat som bestefar hadde gjort da hun var liten.  Hun skulle til å gå videre en andre gang, men roen i mannens blikk og likhetstrekkene til bestefaren fikk henne til å nøle. Gjennom det tette snøfallet så hun mannen vinke til henne, og før hennes nylig så snødekte hode hadde tatt avgjørelsen, hadde beina begynt å gå i lyset og bålpannens retning.

«Vil du sitte?» sa han og pekte med åpen hånd mot den ledige benken.

«Takk, jeg har egentlig ikke tid,» sa Madeleine og satte seg likevel ned.

«Du ser kald ut!»

«Litt,» svarte Madeleine og strøk hendene over reinsdyrskinnet, «men jeg er snart hjemme.»

I lyset fra ilden så hun at hennes antakelser om mannes alder hadde vært korrekt. Rynkene i pannen og ved siden av øynene var dype. Når han åpnet munnen så hun at det manglet en tann i underkjeven. Men skjegget var velstelt og iøynefallende. Det hadde passet godt i et moteblad for herrer.

«Du ser kald ut!» sa han igjen.

«Ja, du sa det,» sa hun samtidig som tanken om at mannen kanskje var begynt å bli dement, streifet forbi.

Han humret fornøyd for seg selv, som om han hadde skjønt hva hun tenkte, og så på henne igjen med milde, vennlige øyner. «Du ser kald og frossen ut på innsiden!»

Madeleine rykket nervøst noen reinsdyrhår fra skinnet og lot de falle til bakken. «Jeg liker ikke snø og … ikke jul.»

«Hvorfor ikke?»

«Fordi den skuffer meg.»

«Er julen en person?»

«Nei, men folkene jeg feirer julen sammen med lever ikke opp til forventningene mine.»

«Er forventningene dine for høye?» sa mannen med det moteriktige skjegget. Han flyttet en vedkubbe noen centimeter nærmere midten av bålet.

«Kanskje,» svarte Madeleine og rørte med tungespissen ved piercingen i leppa. Moren hennes hadde tydelig vist at hun ikke likte den, men hadde aldri sagt noe. «Men de er realistiske. Jeg forventer vennlighet, omsorg og overraskelser fra familien min og at vi kan ha det fint sammen.»

«Jeg skjønner,» sa mannen, som ikke hadde noe snø på hodet. «Du ønsker deg en god jul, med andre ord?»

«Det stemmer!» sa Madeleine, men var ikke imponert over mannens konklusjonsevne.

«Kan jeg få stille deg et personlig spørsmål?»

Madeleine nikket, og passet på å riste av seg enda mer nyfallen snø fra håret.

«Hva gjør du for å innfri forventningene til familien din og mennesker rundt deg? Er du opptatt av at andre skal ha en god jul?»

Madeleine så raskt opp på mannen. Spørsmålet han hadde stilt var banalt, men samtidig så treffende. Hun kunne ikke skryte av å være noen stor julegledespreder. Som regel pleide hun å sitte innesluttet i seg selv i sofaen og telle skuffelser. Hvor blind hadde hun ikke vært for de hun hadde rundt seg. Hun nikket til mannen, selv om hun ikke hadde svart på hans spørsmål.

«Noen ganger opplever vi julen som en vakkert innpakket gave, med sløyfer, kort og glinsende papir. Men når vi åpner den er den tom.»

Begge to satt tause og så dypt inn i ilden på leting etter svar. Plutselig begynte mannen å nynne dempet. Men så stoppet han brått.

«Synger du?» spurte Madeleine og smilte.

«Nei, jeg kom bare til å tenke på en enkel sang som min far pleide å synge for meg når jeg var barn. Men jeg kan ikke synge og har ikke tenkt å skjemme meg ut.» Han så bort mot gangveien hvor en mann og en kvinne hastet forbi.

«Hva handler sangen om?»

«Jeg husker ikke versene, men refrenget gikk slik: Men jul uten Jesus har liten verdi. Det blir som en pakke med ingenting i. For innhold er viktig, du tenker helt riktig. Det blir ingen jul uten Jesus..»

Madeleine kikket på klokken sin og spratt opp fra benken. Hun måtte hjem.

«Takk for samtalen og varmen!» sa hun og børstet enda en gang snøen vekk fra hodet.

«Husk at Jesus gir julen mening uansett hvor mange skuffelser du måtte møte,» sa mannen stille, «og at du kan gi andre en god jul.» Han bøyde seg fram og åpnet sekken sin. Han trakk fram en strikket lue som så ut til å være hentet fra et moteblad for damer. «Denne er til deg! God jul! Jeg håper den vil gi deg litt varme.»

«Strikker du?»

«Nei, egentlig ikke,» sa han og blunket vennlig.

Madeleine takket og skyndet seg av sted. Fjorten meter fra bålpannen kom hun på at hun ikke visste hva mannen het og bestemte seg for å gå tilbake. Men da hun snudde seg var han sporløst borte med sekk, bålpanne og benker. Hun fortsatte forbauset det siste stykket hjem. Hadde møtet med mannen bare skjedd i fantasien hennes?

Det hadde sluttet å snø og himmelen var klar. Aftenstjernen lyste klart mot henne. Meteorologene hadde altså fortsatt hederen i behold. En kirkeklokke klemtet innbydende noen hundre meter bort. På hodet hadde hun ikke en hvit lue av snø, men en ekte lue, og hun var varm – på innsiden.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
7 min
Ressurstype

  Livet

Emne

  Jul

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Josef Birgersson.
  Josef er svensk, men har bodd de siste årene i Norge. Han er gift med Miriam og har tre barn. Han jobber som lærer på Val vgs, og har tidligere vært lærer på Fjellheim Bibelskole.
   Ressurser av Josef Birgersson
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.