Et menneskes relasjon med Gud er et sentralt tema for evangelisk kristendom. En frelsende relasjon med Herren er det eneste som egentlig betyr noe. Det er et spørsmål om evigheten. Hvis et menneske tar imot frelsen anser vi det for å være det beste som kan skje med dette mennesket. Derfor driver vi misjon.
I motsatt ende av skalaen er det verste vi kan tenke oss at mennesker bryter med troen og forlater Gud. Ekstra vondt er det når de som bryter med troen er noen vi elsker høyt. Smerten over at de kan gå glipp av livet og evigheten med Gud kan oppleves uutholdelig og vanskelig å bære.
Men vi trenger aldri, aldri å gi opp dem som forlater Gud og bryter med troen. Vi kan dessuten vise vår kjærlighet til dem ved å respektere valget deres og «la dem gå». Gud viser sin kjærlighet nettopp slik.
Kan kjærlighetens Gud gi slipp på mennesker?
Noe av kjærlighetens vesen består i at man oppsøker den man elsker. Man søker fellesskap med han eller henne, til og med når det koster mer enn man tror at man er i stand til å gi.
Kanskje fins det en grense for hvor mye kjærligheten mellom mennesker kan gi eller holde ut.
Guds kjærlighet til oss er av en annen karakter. Den flyter som en utømmelig kilde og overøser oss med langt mer enn det som er nødvendig. Å leve i og la seg fylle av denne strømmen er det som gir livene vår mening. Vi er skapt for å være objekter for denne enorme kjærligheten og ethvert annet liv blir fattig i sammenlikning.
Derfor kan det være vanskelig å forstå at en kjærlig Gud kan tillate mennesker å stige ut av den elven av velsignelse han har tiltenkt oss. Det synes ikke å samsvare at Gud lar oss leve et liv i åndelig livløshet dersom han samtidig elsker oss og dermed ønsker at vi skal kunne ha det best tenkelige livet.
Burde ikke en god og kjærlig Gud sørge for at alle har det så godt som de potensielt kan? Kan det være mulig for kjærlighetens Gud å gi slipp på dem han elsker? Og kan det være mulig for oss?
...only know you love her when you let her go...
Artisten Passenger gav i 2012 ut albumet «All the little lights». Albumet inneholder sangen «Let her go» som har mer enn 687 millioner avspillinger på Spotify. Passenger synger i refenget at: «...you only know you love her when you let her go». Det virker som han påstår at ekte kjærlighet kjennetegnes ved at man er villig til å gi opp forholdet man har til noen man elsker.
Det kan framstå som en sliten klisjé men teksten i sangen spiller på tanken om at man opplever noe som ekte først når man mister det. Kontrasten til å ha noe blir så så sterk at tapet blir en reell erfaring. Man trenger lys og kjærlighet hele tiden, men opplever sterkest at man har disse behovene når de ikke fylles. Dermed kan man stå i fare for å ta disse livsviktige tingene for gitt når man har dem.
Mangel på kjærlighet gjør vondt og det regnes som et stort offer dersom man er villig til å tåle et slik savn på vegne av noen andre. Det beundringverdige synes å være at man ofrer noe selv for at det skal komme den elskede til gode. Kan Passenger ha rett i at kjærlighet kjennetegnes ved å gi opp dem man elsker?
Kjærligheten utholder alt
Apostelen Paulus omtaler kjærligheten i 1. Kor 13, som ofte kalles for Kjærlighetens høysang. Det er vanskelig å anta hvor mange «avspillinger» denne sangen har, men den topper trolig «Let her go» med god margin.
Paulus skriver i vers 4 at «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.». I vers 7 fortsetter han med: «Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.» Dette gir et bilde av en kjærlighet som aldri gir opp, men kan gi i det uendelige til den som elskes. Et av kjennetegnene på en slik kjærlighet er altså en uutslokkelig vilje til å gi av seg selv til den man elsker. En slik kjærlighet har Gud til oss mennesker og den er forbildet på den kjærligheten vi skal ha til hverandre. Den kommer mest konkret til uttrykk ved at Kristus gir seg selv og sitt liv for alle mennesker.
Er kjærlighet å alltid gjøre det beste for noen andre?
I vers 5 hevder Paulus at: «Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.». Kjærligheten han hyller søker ikke sitt eget, men det som er best for andre. Dette ligger noe i Passengers klisjé om å berømme villigheten til å utholde smerten ved å gi slipp på noen. I hvert fall hvis hensikten med å la dem gå er at det skal være til beste for dem.
I relasjoner mellom mennesker vil det kanskje noen ganger være bedre for dem vi elsker at de holder seg på en viss avstand fra oss. Men kan dette gjelde for menneskets relasjon med Gud? Menneskets er jo skapt til å være i en relasjon med Herren. Alt annet må være et dårligere alternativ. Hvis et menneske forlater Gud kan tilværelsen som følger dermed ikke være til det beste for dette mennesket. Hvordan kan Gud være kjærlighetens Gud hvis han tillater at mennesker velger ham bort? Hvordan kan han tillate at vi velger noe som bare er «nest best» eller «godt nok for oss» når han vet at vi kunne fått noe bedre hos ham?
Forutsetningen for at man lar noen gå på grunnlag av ekte kjærlighet skulle jo være at dette bruddet skal være det beste alternativet for den andre. Eller er det kanskje ikke det?
Kjærligheten har sin glede i sannheten
Muligens fins det andre kjennetegn vi skal lete etter på sann kjærlighet. I forholdet til Gud virker det som om kjærligheten blant annet kommer til syne ved at han tillater mennesker å gjøre noe som ikke er det beste alternativet for dem. I vers 6 står det om kjærligheten at: «Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.».
Sannheten er et sentralt element i kjærligheten fra Gud til mennesker. Han som er kjærlighet vil bare kunne glede seg i en relasjon som er basert på sannhet. Relasjonen må bygge på en ekte tillit til han som er Sannheten. Den oppstår ved at han forteller mennesket sannheten om seg selv. Hvis dette budskapet forkastes tvinger ikke Gud noen til å stole på ham. En slik tvang er en urett kjærligheten ikke vil kunne glede seg i. Dersom troen og tilliten ikke er til stede anerkjenner sannhetens Gud dette. Han respekterer ethvert menneskes valg dersom de ikke ønsker å ha en relasjon med ham.
Respekten og kjærligheten er ikke knyttet til at valget må være til det «rette» eller «det beste» for hvert enkelt menneske. Det er ikke gyldigheten av valget som respekteres, men personen som tar beslutningen.
Respekt
Igjen er Gud et forbilde for oss. Å anerkjenne og respektere andre menneskers valg om å ikke tro handler ikke om at vi må beundre eller støtte opp om grunnlaget for valget deres. Dersom man møter argumenter for å bryte med troen kan trolig enkelte av dem vurderes som gode mens andre kan vurderes som dårlige.
Respekt handler ikke om å late som om dårlige argumenter er gode bare fordi vi skal være «tolerante» ovenfor andres meninger. Respekt og toleranse handler tvert imot om å tillate andre å ha meninger og ta valg man selv er uenig i. Når Gud respekterer menneskers valg fortjener de at vi gjør det samme.
En fornuftig vurdering?
Dessuten kan grunnlaget for å forkaste troen ofte være solid og gjennomtenkt. Et resonnement for å bryte med troen kan anerkjennes som forståelig og fornuftig på tross av at vi selv kanskje blir påvirket annerledes av akkurat de samme argumentene. En person kan ha gjort en riktig og god vurdering av alle sine argumenter og erfaringer før han eller hun på dette grunnlaget bryter med troen.
At man anerkjenner dette betyr ikke at man ser på valget som riktig i seg selv. Man ser heller ikke nødvendigvis på valget som noe som er «til det beste» for personen. Anerkjennelsen består i å beskrive personen som rasjonell på tross av vår uenighet. Dermed viser vi forståelse for ham eller henne.
Sorg er en riktig reaksjon
En slik annerkjennelse av andre er ikke et enkelt forbilde å følge. Det påvirker jo følelsene våre når mennesker vi elsker bryter med troen. Men selv om smerten oppleves vanskelig er den en god og ekte respons på det vi opplever.
Det er et faresignal dersom vi ikke lar oss påvirke emosjonelt når mennesker vi elsker forlater Gud. Hvis vi ikke blir påvirket kan man spørre seg om vi virkelig bryr oss om dem eller om vi er på vei over i en tro på at alle meninger og overbevisninger er like mye verdt. En slik holdning er ikke mulig å forene med en kjærlighet som har sin glede i sannheten.
Vi tror sannheten er at et menneske som forkaster troen samtidig forkaster livet – det beste livet som vedkommende kunne hatt. Denne personen er uendelig verdifullt for Gud og det kan ikke tenkes noe verre enn at han eller hun går fortapt.
Men det er nettopp fordi Gud verdsetter dette mennesket så høyt at han lar valget være avgjørende. Han tar på seg byrden med å utholde tapet og sorgen det medfører å gi slipp. Sorg er en riktig reaksjon på at noen forkaster troen. I møte med dem som bryter med troen er vi ærlige dersom vi viser hvordan valget påfører oss smerte. Det er et uttrykk for den kjærligheten vi har til dem.
Gud er trofast
At vi kan vise sorg og tørre å gi slipp på mennesker betyr likevel ikke at vi skal gi dem opp. Igjen er Gud forbildet for oss. I Esekiel 16 skildres forholdet mellom Jerusalem og Herren. Kapitlet viser hvordan Herren er trofast på tross av at folket forkaster ham gang på gang.
Herren har tatt seg av folket i dets hjelpeløshet og vist det stor kjærlighet, likevel er de utro og driver hor med andre guder. Dette vekker stor harme og sjalusi hos Herren. Men etter oppgjøret med folket gir han i vers 62-63 et løfte om tilgivelse:
Når jeg oppretter min pakt med deg, da skal du kjenne at jeg er Herren. Så skal du huske det og skamme deg, du skal aldri mer åpne munnen av skam, når jeg tilgir deg alt du har gjort, sier Herren Gud. Esek 16:62-63
Jerusalems utroskap skildres med sterke bilder. Man forstår at Herren elsker Jerusalem høyt når han er villig til å tilgi en slik form for utroskap. Det er et eksempel på hvordan hans kjærlighet utholder alt. Hvis han er villig til å tilgi Jerusalems grove avgudsdyrkelse, så er han også villig til å gi tilgivelse til dem som forkaster ham i vår tid. Vi kan stole på at den nye pakten han har opprettet gjelder for mennesker også i dag.
Å gi slipp betyr ikke at man gir opp
Dessverre er det en smertelig realitet av selv om vi kan stole på løftet fra Gud, så er det ikke dermed sikkert at de vi elsker ønsker å vende tilbake til dette løftet. Byrden ved å la dem gå uten samtidig å gi dem opp kan være tung å bære. Det at sorgen er en riktig og sann reaksjon som viser vår kjærlighet til dem, gjør den jo ikke mindre reell. Snarere tvert imot.
En falsk sorg kunne man kanskje håpe å bli kvitt gjennom veiledning og sjelesorg. Men en sann og ekte sorg er noe man derimot må forholde seg til, kanskje resten av livet. Denne emosjonelle belastningen er noe vi kanskje ikke blir kvitt. Gud deler denne byrden sammen med oss og sørger over dem som forlater ham. Men han deler ikke ansvaret for at sorgen rammer oss i utgangspunktet. Dette ansvaret bærer han alene fordi han tillater at mennesker kan ha et slikt valg. Ansvaret ligger også på den enkelte som velger å forlate Herren.
Dette er det ikke opp til oss å bære, det er umulig for oss. Man kan spørre seg hvorfor Gud tillater et slik valg og hvorfor han gir slipp på akkurat de menneskene vi elsker. Svaret blir at han gjør det fordi det ikke bare er vi som elsker dem. Han elsker dem også. Mye mer enn vi er i stand til å begripe. Han lar dem gå, men han gir dem aldri opp. Hvis vi elsker dem kan vi gjøre det samme.
