Mange tenker om livet at det jeg har er mitt og jeg kan forvalte og gjøre med det som jeg vil. Det er min fortjeneste, mine evner, min dyktighet og mitt strev som er årsaken til min kapital. Ingen skal derfor blande seg inn i hvordan jeg bruker MITT.
Hvem har gitt oss evnene? Hvem har fortjent å bli født i Norge? Det er Gud som står bak alle ting. Han skaper liv og gir evner. Du og jeg har fått et spesielt ansvar med å forvalte det vi har fått. Jo mer å forvalte, desto større ansvar.
I Luk 12:15-21 taler Jesus i en lignelse om å ta seg i vare for havesyken. Der advarer han disiplene mot å samle seg en formue på denne jorda, noe som skal gi trygghet i «dårligere tider». Det fortelles her om en dyktig mann med gode evner. De som begynner som denne mannen, blir ofte opptatt av å skape og samle for å nyte. Ja, i denne lignelsen kaller Jesus den rike mann for en dåre som har brukt hele sitt liv for å øke sin formue og kapital.
Er ikke det jeg har mitt, og kan jeg ikke gjøre som jeg vil med det?
Nei, vårt liv, evner, anlegg, utrustning, det vi eier og har, er alt underlagt den vi tjener. Hvem er det vi tjener, og hvem bestemmer i livet? Er det vi eller Jesus?
I sitt første brev til korinterne bruker Paulus et sterkt uttrykk for en kristens forhold til Kristus. Han sier at vi som er blitt frigjort i Kristus er blitt «Kristi trell». (1 Kor 7:22)
Det betyr på en måte at ved å bli en kristen har en gitt fra seg herredømmet over livet og hvordan en skal forvalte det vi har fått. Vi tilhører en annen med alt en eier. Det er å tenke «kristelig» om vårt forvalteransvar. Dette er motsatsen til den sterke individualistiske tanken som preger vårt samfunn.
Mammon er et gammelt uttrykk og betyr: «jordisk gods eller en tankegang som setter materiell rikdom høyt.» (Wikipedia)
En kristen som setter mammon høyt, taper velsignelsen i livet, ja han kan også tape selve gudslivet. I Matt 6 står det:
Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon. Matt 6:24
De fleste av oss som leser denne artikkelen er svært rike i verdens målestokk. Mange har en god jobb, god økonomi og har stor frihet på det materielle området. Det betyr at vi har fått et stort ansvar ved å forvalte det vi får låne den tiden vi er her på jord.
Når det gjelder arbeid, sier Bibelen i Ef 4:28 at vi skal arbeide for å ha noe å gi til de som trenger det. En rett kristelig tanke er å spør Gud i sitt lønnkammer: Hvordan vil du jeg skal bruke det jeg har fått i livet? Da kan det hende vi får noen uventede bønnesvar.
Det er ikke slik at en kristen bør tenke at når jeg gir tiende beholder jeg resten selv. Nei, alt tilhører Herren, men jeg har fått låne noe en tid og har et forvalteransvar.
Hvordan skal vi tenke kristelig om penger og pengebruk?
Vi bruker et uttrykk som er hentet fra GT, «et land som flyter av melk og honning». I begynnelsen av 1900-tallet var Norge et av de fattigste landene i Europa. Nå er vi blant de rikeste i verden. Vi som bor her, lever i et land som flyter av melk og honning.
Da ligger advarselen til oss som det gjorde for Israelsfolket i den gamle pakt.
Når du kan ete og blir mett og bygger gode hus og bor i dem, og ditt storfe og ditt småfe økes, og ditt sølv og ditt gull økes, og all din eiendom økes – vokt deg at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. 5 Mos 8:12-14
Jeg er av den oppfatning at risikoen er stor for at vi glemmer Herren i vår velstand. Vi kan holde fast på kristne grunnverdier og teorier, men i det praktiske liv kan «mammon» ha fått makten.
For at vi ikke skal glemme Herren i velstanden, tror jeg det er viktig at hver enkelt av oss spør Gud konkret hva han vil vi skal bruke pengene til.
Da er det ikke sikkert at vi, ut ifra vår inntekt, kjøper den dyreste leiligheten. Heller ikke kjøper vi det fineste huset vi har råd til og bilen blir kanskje en rimeligere type enn vi hadde tenkt. Har vi egentlig bruk for de klærne en tenker å kjøpe. Bør vi bruke mindre penger på restaurant, kafe, reiser og ferie?
Når en tenker slik gjennom livet er det ikke sikkert vi får ro til å kjøpe det vi har lyst på, selv om en har råd til det.
Det er fint når et menneske som lever med Gud blir minnet om å ikke bruke et angitt pengebeløp på seg selv, men får en konkret påminnelse om at de skal gis til noen som trenger de. Jeg har vært i kontakt med flere mennesker som har gitt avkall på noe for å gi til noen som trenger pengene mer enn de. Det har vært en rikdom for meg i livet å få møte disse menneskene.
Kanskje får vi velsignelsen av å gi 50.000 til en enslig mor som trenger det eller noen titusen til noen en ikke kjenner? Altså vi forsaker noe for å kunne gi til andre som trenger det.
Det er på den måten vi gjør oss til venn med den urettferdige mammon som der står om i Luk 16:9.
Dette betyr ikke at vi melder oss ut av samfunnet, blir en asket, men at en ved Guds nåde får tenke kristelig om det vi har fått. Der ligger det en velsignelse, en skatt som du kan få grave frem og gjøre deg bruk av.
Skal en få leve i dette og bli til velsignelse må vi ha et sinn og et hjerte som er grepet av evangeliet.
Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite. Luk 7:47
Når en elsker Jesus får det praktiske konsekvenser i livet, også i forhold til penger.
En viktig påminnelse fra Bibelen til slutt:
For vi minnes de ordene Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å få. Apg 20:35
