En kristen i møte med ikke-kristne.
Jeg jobber som lærer ved en offentlig skole. Hver eneste dag, i undervisningssituasjoner, på lærerværelset og ellers i samhandling med elever og kollegaer blir jeg stilt på valg. Hvordan skal jeg som kristen, og som ønsker å ha Bibelen som rettesnor for mitt liv, forholde meg til det som blir sagt eller gjort av ulike mennesker i ulike situasjoner. Jeg ønsker i det følgende å skissere opp to ytterpunkter ved hjelp av det metaforiske bildet av piggsvinet og svampen. Deretter skal vi se om vi kan finne en bibelsk fundert balanse imellom disse to ytterpunktene.
Svampen
Svampen tar opp i seg alt som er rundt seg. Senker man en svamp ned i en bøtte med vann så blir svampen full av vann. Personlig opplever jeg det som en utfordring å være tydelig, men samtidig mild og kjærlig i mine ulike møter med mennesker som ikke tror på Jesus. En svamp vil typisk ende opp med å prioritere kjærligheten, og tydeligheten og sannheten blir på en måte lagt til siden.
Til dette kan man spørre seg: hvilken kjærlighet er egentlig en kjærlighet uten sannhet? Vel, man ender fort opp i en form for mellommenneskelig godhet, som ikke er mer enn nettopp det. Som kristne skal vi være gode, vennlige, hjelpsomme, ydmyke, overbærende. Likefult; uten sannhet som ramme for dette så vil man bli en konturløs kristen. Da blir man lett en kristen som verden godt kan trykke til sitt bryst, akkurat som en svamp som tar opp i seg alt som er rundt seg.
Verden vil ikke kunne se forskjell på en kristen og en ikke-kristen når sannheten forsvinner som konstituerende ramme for den kristne livsførsel og livsanskuelse. Det blir en form for misforstått kjærlighet, hvor man utydeliggjør bibelens konkrete budskap til den som ikke er kristen.
Piggsvinet
Det andre ytterpunktet er piggsvinet. Dersom piggsvinet skal gå i forsvar eller blir truet på noen måte, så ruller det seg sammen og piggene står rett ut. I møte med utfordringene av å være tydelig og kjærlig samtidig, så vil piggsvinet først og fremst velge tydelighet. Kjærligheten kan for bli lagt til side for sannhetens skyld.
Vi kan vende om på spørsmålet ovenfor og spørre hvilken sannheten er egentlig en sannhet uten kjærlighet? Det som er sikkert er at det er en hard og kald sannhet. I møte med ikke-kristne så vil man bli opplevd som et piggsvin, altså en som andre stikker seg på. Sannheten blir brukt som et slagvåpen og dermed ikke slik som den var tenkt, til å peke på Kristus.
Den ikke-kristne vil nok få se de ytre rammene av et kristenliv, men selve innholdet og drivkraften, livet i Kristus, vil være skjult.
Det er viktig å påpeke at det som skisseres ovenfor er ytterpunkter og spissformuleringer, men likevel så ser jeg til stadighet at disse ytterpunktene gjør seg gjeldende i mitt eget liv.
Sannhet og kjærlighet
Hvordan balansere dette? Hvordan leve i dette balansepunktet mellom sannhet og kjærlighet?
I Matteus 7:1 leser vi:
Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!
I boken ”Grunnsannheter til frelse” refererer Øivind Andersen til et sitat vedrørende dette verset:
“Det synes å skaffe de troende en vanskelighet og verden en lettelse” (J. J. Jansen).
Ved første øyekast kan man kanskje si seg enig i dette sitatet, men hva betyr egentlig dette verset fra Matteus 7:1?
Dette verset er ikke advarsel mot å påpeke synd i andres liv, men en advarsel mot å bruke Guds bud som mål på andre, uten at en også lar det ramme en selv. Den kristne som bruker samme mål på seg selv som på andre, som lar sannheten, Guds ord og bud, også være rådende over eget liv, vil ikke være dømmende. Tvert i mot, den som ser sitt eget liv i Guds lys kan ikke annet enn å erkjenne seg evig fortapt uten Kristus.
Med en slik erkjennelse kan ikke sannheten lengre bli brukt som et slagvåpen og kjærligheten kan heller ikke være uten sannhet. Ved å stille seg selv under sannheten, får man se sin egentlige stilling og man ser at det er kjærlig å formidle dette til ikke-kristne også.
Noen ganger betyr det å formidle sannheten til ikke-kristne at man må tiltale synd i deres liv. Dersom du som kristen lever ditt liv under Guds ord, skal du ikke være redd for at du er dømmende eller ukjærlig om du er tydelig på hva som er sant og ikke.
Skuespillet
Det andre vi må peke på i denne sammenheng er hykleriet, det åndelige skuespillet.
Vi tar oss en tur til et marked i det gamle Romerriket. Vi stopper opp ved en krukkehandler. Det er et stort og flott utvalg av håndlagde krukker. Foran utstillingen av krukkene står det et skilt med påskriften ”Sine cera”. Fra disse to ordene har vi det engelske ordet sincere, som betyr oppriktig eller ærlig, men her på markedet så betyr det: uten voks.
Utspekulerte selgere som opplevde at det ble sprekker i krukkene sine fylte sprekkene med voks, slik at de så helt fine ut. Den beste måten for kunden å avsløre dette på var ved å holde krukken opp mot sollyset.
Hvordan er det for meg, prøver jeg å dekke til mine sprekker? Tåler mitt liv å bli løftet opp til sollyset, eller vil jeg da bli avslørt? Lever jeg helt og oppriktig fremfor Gud, eller har jeg noe å skjule? Den som bruker sannheten som et slagvåpen i møte med andre trenger selv å bli avslørt av sannheten.
Vi trenger å være åpne og ærlige om våre feil, også i møte ikke-kristne. Den som er opptatt av å skjule sine sprekker kommer fort i forsvarsposisjon. Vi kan med fordel droppe maskene våre og heller være åpne og ærlige om våre svakheter og feil. Det er jo tross alt på grunn av min synd at jeg trenger Jesus – så hvorfor strever jeg så hardt for å skjule den egentlige grunnen til at jeg trenger Jesus i møte med ikke-kristne?
Dersom jeg er åpen og ærlig overfor Gud og mennesker om mine sprekker, vil heller ikke sannheten jeg formidler være kald og hard, men den vil kunne spores til sitt opphav, til Jesus Kristus.
