Hva gjør det med troen på Gud og gudsbildet når livsveien går gjennom beksvart mørke eller livet går i tusen knas? Hvordan kan vi snakke sant om livet og Gud på en måte som gjør at også vi som strever med mørke og lidelse kan oppleve oss rommet av Gud?
Da gudsbildet knustes
Selv strevde jeg i mange år med angst og depresjon. Med god hjelp klarte jeg etter hvert å komme meg opp av den verste hengemyra, for så å oppleve noen år senere at livet gikk i tusen knas da Steinar, min kjære ektemann, høsten 2019 tok sitt eget liv.
Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å si noe om hvordan mine livserfaringer har påvirket gudsbildet mitt, var jeg ikke i tvil om at dette var noe jeg ville si ja til. For jeg har selv savnet så inderlig en slik stemme i kristne miljø, og jeg synes journalisten Erling Rimehaug beskrev veldig godt litt av hvordan det kan føles i en kommentar i Vårt Land tidligere i år (7.1.21):
Jeg har denne julen ofte tenkt på de som ikke ser noe lys i mørketida. Som ikke synes det hjelper å tenne lys, fordi mørket er så mye større. Jeg vet at de finnes. Men de har ikke latt høre fra seg. Jeg vet at slikt er vanskelig å snakke om. Alle andre snakker jo om hvordan det hjelper å tenne lys. Hvis jeg ikke synes det, så viser det at det er noe alvorlig feil med meg. Det føles galt å ødelegge lysfesten med mitt mørke. Bedre å tie stille, å ikke la det synes. Det er ikke alltid slik at det hjelper å tenne lys. Det finnes mørke som ikke lar seg fordrive verken av levende lys eller sanger om lyset som kommer. At det ikke føles lov til å si at du ikke ser noe lys i mørket, gjør det enda vanskeligere å ha det slik.
Mine erfaringer både med tanke på depresjon og det at Steinar døde førte til at mine gudsbilder gikk i tusen knas. Jeg klarte ikke lenger å få det bildet av Gud jeg hadde inni meg, det jeg var blitt opplært til, og ting jeg hadde hørt fra talerstolen, til å stemme overens med mine egne livserfaringer.
Det gjorde fryktelig vondt. For jeg ønsket jo å være en kristen. Jeg ønsket å ha et nært og trygt forhold til Gud, og i stedet føltes det som om jeg hadde mistet også Gud når jeg hadde trengt ham som mest.
Jeg følte meg som en togvogn som var forlatt på et sidespor både i livet generelt og som kristen, mens andre, tilsynelatende mer vellykkede mennesker raste forbi meg på det «riktige» sporet. Gud føltes taus og fullstendig fraværende, og jeg strevde med å finne mening i det som ble sagt fra talerstolen. Hadde Gud glemt meg? Brydde han seg ikke om meg lenger?
Når vi ber, og ikke får
Vi er opplært til «Be, så skal du få» – i alle fall hvis det vi ber om er til Guds vilje. Men hva skal vi tenke og tro når vi likevel opplever at bønnesvaret uteblir?
I tida etter at Steinar døde var det mange som sa at de ba for meg. Jeg forstod at det var ment som omsorg, så jeg smilte og sa takk, men inni meg var jeg rasende på Gud og klarte overhode ikke å finne noen støtte og trøst i ham. Hvilken hjelp var det i at mennesker rundt meg ba? Hvorfor skulle Gud plutselig begynne å bry seg nå? Jeg hadde jo også bedt – jeg hadde tryglet Gud om at Steinar måtte få hjelp da han sank dypere og dypere ned i depresjonen. For Steinar ville ikke dø. Han ønsket hjelp. Vi opplevde imidlertid at hjelpeapparatet i stor grad var fraværende og at det ble tatt fatale feilvalg. Hvor var Gud da?
Vi er også opplært til at Gud passer på oss. Da jeg var liten, fikk vi ofte små bildekort med bibelske motiv på i gave på barnelag og søndagsskolen. Et av de vanlige motivene var engelen som passer på barna som leker ved kanten av stupet eller på andre farefulle steder. Det er slik vi ønsker å forestille oss at livet er, at det er en engel som alltid er der ved sida vår og passer på oss. Det gir oss trygghet.
Men hva da med de foreldrene som opplever at barnet ikke forhindres fra å falle utenfor stupet og skader seg eller kanskje til og med dør – er ikke engelen der da? Ble Gud eller engelen opptatt med noe annet og viktigere så de ikke fikk med seg hva som skjedde før det var for sent?
Jeg mener ikke å si at Bibelens ord om bønn og englevakt er feil. Jeg tror fremdeles på begge deler. Men jeg tror de gudsbildene mange av oss har vokst opp med trenger noen flere nyanser eller dybder for å kunne tåle et møte med livets tyngre utfordringer.
Å pusle sammen gudsbildet på nytt
På en påske-retreat for mange år siden traff jeg en prest som etterpå fulgte meg som en god mentor og sjelesørger både gjennom de mange årene med depresjon, og da jeg flere år senere mistet Steinar. En mann med mye livserfaring, som våget å snakke sant om livet og som tålte alle mine spørsmål og vanskelige følelser i forhold til Gud.
Han tålte å høre på mine sårede, fortvilte og sinte følelser uten å hverken fordømme, prøve å snakke meg til fornuft eller forsvare Gud for å gjenskape det knuste gudsbildet. Han lyttet, tok meg på alvor og var ærlig på at heller ikke han hadde alle svarene. Han hjalp meg å plukke opp noen av bitene fra det knuste gudsbildet og sette dem sammen på en litt annen måte – fremdeles innenfor rammene av Guds Ord.
Slike personer er utrolig viktige. Jeg har møtt så altfor mange personer som har endt opp med å kaste Gud ut av livet sitt fordi de ikke fikk det bildet som ble tegnet av Gud fra talerstolen til å stemme overens med sine egne smertefulle livserfaringer.
Det urettferdige livet
Steinar traff jeg i 2012, og vi giftet oss året etter. De årene jeg fikk sammen med ham var for meg de beste årene av mitt liv. Jeg elsket Steinar, og jeg elsket det livet vi hadde sammen. Så ble det bare så altfor kort.
På det som skulle vært Steinars 45-årsdag satt jeg i møte med begravelsesbyrået og måtte bestemme meg for hvor jeg ville han skulle gravlegges og måtte svare på spørsmål som jeg ikke hadde trodd jeg ville bli nødt å ta stilling til før veldig mange år fram i tid. Det føltes veldig feil og fullstendig surrealistisk, og da jeg stod der ved grava hans på begravelsesdagen, føltes det som om jeg gravla ikke bare den mannen jeg elsket, men også livet mitt.
Jeg var knust – og jeg var rasende på Gud for at han hadde tatt Steinar i fra meg. For det var slik jeg følte det – at det var Gud som tok Steinar i fra meg. At Gud svikta da Steinar hadde trengt ham som mest.
Samtidig har jeg vel hele tida tenkt at Steinars død ikke kunne være noe Gud hadde planlagt eller hadde en mening med. Jeg tror ikke at Steinars død var en del av Guds planlagte vei for ham eller oss som stod nært ham. Jeg tenker heller at det var en del av livets vei. Livet er til tider veldig urettferdig, og så lenge vi er en del av livet på denne jorda, vil urettferdigheten, lidelsen og sykdommen kunne ramme oss som kristne på samme måte som den rammer mennesker som ikke tror.
En medlidende Gud
Hvis vi går tilbake til bildet med engelen som passer på de to barna som leker ved kanten av stupet, tror jeg ikke at engelen eller Gud glemte Steinar eller ikke passet godt nok på. Jeg tror at Gud var der hele tida, både hos Steinar og meg, I det som skjedde – selv om ingen av oss kjente på det da.
Jeg tror at Gud var der sammen med Steinar den natta han døde. Denne presten som fulgte meg, snakket ofte om «den medlidende Gud» – den Gud som ikke alltid kan fjerne smerten og det vonde, men som alltid er med gjennom det og lider sammen med oss.
Det var et bilde av Gud som jeg i mange år har syntes det var veldig vanskelig å akseptere, for jeg ville så gjerne at det skulle vært annerledes. Jeg fikk det ikke til å gå opp at Gud elsket meg og hørte bønnene mine – og at depresjonen og mørket jeg levde i over flere år fortsatte å være like mørkt, at Steinar tross mine bønner ikke fikk den hjelpen han hadde trengt.
Men de siste månedene har jeg tenkt litt på den siste tida Steinar levde, på hvor tøft det var å se smerten hans og ikke kunne gjøre noe for å ta den bort. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å være der sammen med ham og love ham at jeg ville være der for ham hele veien.
Kanskje er det dette den medlidende Gud handler om? Han kan ikke alltid ta bort smerten, men han vil være der sammen med oss gjennom alt. Gud skal en dag fjerne all lidelsen, men den dagen er ikke kommet ennå, og inntil den dagen kommer kan han ikke gjøre annet enn å lide sammen med oss.
De som blir liggende igjen
Samtidig så vet vi jo også at Gud av og til griper inn, at under og helbredelser skjer. Og det er kanskje noe av det jeg synes er aller vanskeligst å forstå – hvorfor velger Gud å gripe inn i den situasjonen, men ikke i min? Hvorfor hans – og ikke hennes?
Da Jesus en gang kom gående forbi Betesda-dammen i Jerusalem, lå det en mengde syke mennesker der, men Jesus helbredet ikke alle. Nei, han plukker ut én mann som han helbreder.
Når talere snakker om denne teksten, er det ofte denne ene mannen som trekkes fram. Men i fjor kom jeg over en andakt av Jarle Skullerud, synodeformann i Frikirken, med overskriften «Alt kan ikke fikses». Det er den første andakten jeg har hørt som i stedet for å trekke fram «suksess-historiene» med lykkelig slutt fra Bibelen, pekte på bl.a. de mange syke som ble liggende igjen der ved Betesda-dammen.
For meg var det en andakt som gjorde utrolig godt. Han holdt ikke opp et glansbilde jeg ikke var i nærheten av å kunne identifisere meg med. Han var ærlig på at livet ikke alltid blir slik vi skulle ønske – heller ikke for Guds barn. Jeg følte meg inkludert, og ikke så annerledes, tror jeg.
Jeg kan veldig godt forstå at det, for en forkynner, er mye lettere å snakke om Guds nærvær i livene våre enn å si noe om det å oppleve at Gud er fullstendig fraværende. Men faktum er jo at det også i Bibelen er mange personer som gir uttrykk for at de opplever Gud som fraværende og taus. Kanskje burde vi våge å holde fram dette perspektivet litt oftere, selv om det er vanskelig, det kan utfordre gudsbildene våre og vi ikke har alle svarene. For dette er jo også en del av livet til veldig mange av oss. Vi trenger å få malt gudsbilder som kan romme også de vanskelige og tunge livserfaringene.
Guds omsorgsfulle hender
I den siste tida har jeg også grublet litt på hvordan vi faktisk kan kjenne Guds omsorg for oss, i hvilken form Guds omsorg opptrer rent konkret i våre liv.
I tida etter Steinars død var det noen som sa at de håpte jeg merket at det var mange som ba for meg og at jeg kjente Guds omsorg for meg. Jeg må innrømme at akkurat da var jeg ikke i nærheten av å kjenne på noe slikt, for da var livet bare vondt.
Nå tenker jeg at det kanskje først og fremst er gjennom møter med andre menneskers omtanke og godhet at jeg kan øyne litt av Guds omsorg for meg, gjennom mennesker som har sett meg, lyttet til meg, hjulpet meg med praktiske ting, stilt opp når jeg trengte det. «Bær hverandres byrder» skriver Paulus i Galaterbrevet. Jesus vandrer ikke lenger omkring her nede på jorda, så kanskje er det vi som må være Jesu omsorgsfulle hender, øyne og ører på jord for hverandre.
Det skrikende Guds barn
Hvordan ser mitt gudsbilde ut i dag? For flere år siden, mens jeg var deprimert, tegnet jeg et gudsbilde slik jeg skulle ønske at Gud kunne oppleves for meg, som en motsats til det mer utrygge gudsbildet jeg egentlig satt med. Jeg tegnet et lite barn som lå og sov i Guds hender og skrev inn noen av de vakreste kjærlighetserklæringene fra Gud som jeg kjente til fra Bibelen. Et trygt og godt gudsbilde som kunne fortelle meg at Gud virkelig elsket meg.
Når jeg nå i etterkant har sett på bildet, har det slått meg at de aller fleste ville synes at et lite, sovende barn er vakkert og dyrebart. Men hva om jeg byttet ut det sovende, lille barnet med et rasende barn eller en opprørsk ungdom med masse spørsmål og anklager. Ville Gud da trekke hendene sine eller kjærlighetserklæringene bort?
For meg har det tatt tid å komme dithen at jeg nå kan våge å stole på at Gud faktisk både tåler og elsker hele meg – også raseriet og anklagene mine, spørsmålene og de mørke tankene. Jeg trenger ikke å forstå alt, trenger ikke å tenke at følelsene mine er feil, at jeg ikke burde vært sint på Gud, at jeg burde vært mer takknemlig, burde ha følt slik eller slik.
Jeg kan få hvile der i Guds hender – selv når jeg er sint og ikke forstår. Jeg kan få legge fra meg den slitsomme følelsen av at jeg burde følt eller tenkt noe annet. Jeg trenger ikke streve for å bli en annen eller bedre utgave av meg selv for å ha en plass i Guds hender.
Det er fremdeles mange ting med Gud jeg synes det er vanskelig å forstå. Gudsbildet mitt mangler fremdeles mange biter, og det vil det alltid gjøre. Kanskje kommer det noen flere biter på plass etter hvert, men helt komplett og fullkomment vil det bildet ikke bli før jeg kan møte Gud selv i himmelen.
Og selv om mine gudsbilder ble knust i aldri så mange biter, så var det likevel aldri GUD som knustes. Vi synger i en salme at «Gud er Gud om alle land lå øde. Gud er Gud om alle mann var døde», og jeg har tenkt at Gud er jammen Gud om alle mine gudsbilder knuses også…
Jeg tror det beste bildet på mitt gudsforhold både da jeg slet med depresjon, og i tida etter at Steinar døde, er et skrikende barn som ikke får viljen sin og er rasende, dypt fornærmet og gråter over det han eller hun opplever som dypt urettferdig fra foreldrenes side.
Men på samme måte som et skrikende barn som løftes opp av mor eller far etter hvert kan falle til ro, kanskje i ren utmattelse etter å ha rast og skreket ei stund, også kan finne hvile og trøst i mors eller fars armer, kjennes det som at også jeg etter hvert har falt litt mer til ro.
Jeg kom over et uttrykk av teologen og filosofen Søren Kirkegaard som jeg synes var veldig godt – «å falle til ro i gåten». Det er vel kanskje litt der jeg er nå. Jeg forstår ikke alt, jeg kan ikke forklare lidelsens problem, jeg forstår ikke hvorfor noen opplever å få bønnesvar og andre ikke. Men jeg prøver å tenke at det er greit å ikke forstå alt, at jeg kan finne hvile der i Guds armer likevel – og vite at han rommer hele meg.
Men om jeg i den tyngste natt må føle
at selve troens grunn blir knust til skår,
la noe i mitt vesens dyp ha visshet
om at et Faderhjerte alltid slår.
(Svein Ellingsen)
Steinar Olsen, som Anne Kari var gift med, var foross.no sin tekniske medarbeider fra oppstarten og fram til sin død. Minneordet kan leses her.
