Publisert

Får jeg fare herfra i fred? Kristi blod taler sterkere


Ca leselengde:
7 min

I Lukasevangeliets andre kapittel møter vi Simeon, som holder til i Guds tempel i Jerusalem. Etter at han har fått holde Jesus i armene sine utbryter han «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred». Hva er det som kreves for at et menneske, i likhet med Simeon, skal få reise fra dette livet i fred?

Fred i møte med døden kommer ikke av å være mett av dage eller at man føler seg klar for å slippe bort fra sykdom eller lidelse. Spørsmålet om fred må begynne hos Gud. Hvordan ser han på meg når jeg dør? Jo tidligere dette spørsmålet blir alvorlig for deg, jo bedre er det. Ikke bare fordi man kan dø ung, men også for at man skal kunne være trygg med å dø når tiden er inne, og også være trygg med å leve.

Hindringer for fred

Hvis fred med Gud begynner med å spørre hvordan Gud ser på meg, er likegyldighet overfor Guds ord det første hinderet for fred. Den klassiske sjelesorgen legger vekt på å komme inn under Ordets hørelse, å få en lyttende måte å forholde seg til Guds ord på, som opplyser meg om min stilling foran Gud. Den som møter Gud i Skriftens ord, merker snart hvordan Gud er og hva han vil med et menneske.

Hinder nummer to for fred med Gud er å filtrere Guds ord etter egne preferanser. Jeg forbeholder meg retten til å bryte mot enkelte bud og stiller da min egen vilje over Guds. I evigheten skjer imidlertid kun Guds vilje, og ikke min. Derfor begynner Guds Ånd allerede her i dette livet å føre meg inn under hans vilje.

Nå begynner det å bli varmt under beina våre. Guds vilje er uforanderlig, umulig å bestikke, den konfronterer min egenvilje og jeg må stille meg spørsmålet: Hva vil jeg egentlig? Gud spør om mine tanker, motiver og begjær. Han gransker mitt hjerte.

Her kan jeg møte et tredje hinder, om jeg nøyer meg med en ytre rettferdighet som mennesker kan se, men neglisjerer hva Gud ser etter og spør etter. Gjentatte ganger advarte Jesus mot å polere utsiden men forsømme innsiden.

Guds Ånd arbeider med hindrene allerede før vi ligger på det siste, men for enkelte mennesker er det først dødens nærhet og evighetens alvor som vekker innsikten om at de ikke har fred med Gud.

I Bo Giertz’ sjelesørgeriske roman Steingrunnen finner vi et talende eksempel. Akkurat når den gamle Johannes i Børsebo ligger for døden, vekkes samvittigheten og han anfektes av tanker han tidligere har holdt hemmelig og begjær han har klart å holde skjult under overflaten av mangeårig kirkegang. På dødsleiet innser Johannes at Gud har sett alt sammen og han forskrekkes av tanken på å møte den hellige Gud. Han kjenner på kroppen det som står i Hebreerbrevet, at «Guds ord er levende og virksomt … og dømmer hjertets tanker og råd.» (Hebr 4:12)

Veier til fred

Johannes blir ledet til fred av en troende søster som retter blikket hans bort fra seg selv og mot Jesus. Hun hjelper ham med å se Guds lam, som bærer bort verdens synd (Joh 1:29). Løfter fra Gud gir Johannes ro og gjør ham beredt til å møte Gud og evigheten om kort tid.

På den ene siden dømte Guds ord Johannes’ tanker og råd på en sånn måte at det ble klart for ham hva Gud så hos ham. På den andre siden ga Guds ord fred gjennom løftene om at også alt det vemmelige i hjertets dyp er forsonet av Jesus, Guds lam. Når vi søker fred i Skriftens lys, gir Guds Ånd både en større selverkjennelse og en større «Jesuserkjennelse». Dette er Guds verk i loven og evangeliet. Loven gir veiledning til kristenlivet, men ikke fred, for loven spør etter våre hjerters tanker og råd. Loven gir ufred, for våre begjær lar seg ikke korrigere uten videre.

Paulus erfarte også dette. Før sin omvendelse anså han seg selv for å være ulastelig etter loven (Fil 3:6), men etter å ha vandret lenge med Jesus, hadde et annet selvbilde vokst fram: «Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg.» (Rom 7:15).

Når Guds Ånd når hjertets mørkeste dyp, forsvinner freden – den freden vi har skapt for oss selv. Det eneste som kan berge deg da, er den freden som bare Jesus kan gi. Paulus spurte om hvem som kunne frelse ham fra dette dødens legeme (Rom 7:25) og svaret stod klart for ham: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom 8:1)

Når Guds Ånd leder til en slik «gjennomsiktighet» for Gud, har lovens trussel blitt avvæpnet, også på dødsleiet. Jeg kan bekrefte alt det som loven så anklagende peker på og som samvittigheten kan bli følsom for akkurat når jeg skal dø. Guds Ånd har imidlertid fått vise meg Jesus og gitt meg visshet om at han har tatt fordømmelsen for alt som har herjet i dette dødens legeme.

Anfektelser

De som har fått fred med Gud kan oppleve å rammes av anfektelser i livet. Vi kan faktisk regne med at de vil komme. Sånn ser det ut til å ha vært for Paulus. I et av de siste brevene Paulus skrev, kan vi lese at han fremdeles var plaget av fortiden sin som spotter, forfølger og voldsmann (1 Tim 1:13). Minnene av gamle synder man har begått kan bli til anfektelser, men Guds Ånd søker å gjøre frelsens grunn enda dypere for den plagede. I denne sammenhengen skriver Paulus de berømte ordene, at han var den største av alle syndere som Jesus kom til verden for å frelse (v 15).

Et annet eksempel på anfektelse ut fra Paulus’ eget liv var «tornen i kjødet» (2 Kor 12:7). Det er uklart for oss hva denne tornen var, men den ydmyket Paulus og «tvang» ham til å leve av Kristi nåde alene, som i seg selv er fredens sikre fundament i møte med døden.

Den røde tråden

Hva betyr det at jeg får leve av nåde? I møte med Guds ord betyr det å ha øye for en av Bibelens virkelig røde tråder, blodet. Et talende bibelvers er Hebreerbrevet 12:24 der det står at vi har «kommet til mellommannen for en ny pakt, og til bestenkningens blod som taler bedre enn Abels blod». Dette er en merkelig henvisning, men det er et veldig sjelesørgerisk bibelvers og det sammenfatter hva nåden er og hvordan nåden gir fred.

Gud konfronterte Kain med at den drepte Abels blod ropte til Gud fra jorden (1 Mos 4:10). Abels blod tryglet om rettferdighet. Men Jesu blod roper høyere, eller som Hebreerbrevets forfatter skriver, Jesu blod taler bedre (på svensk: starkare). Jesu blod trygler om nåde. Ikke for at nåde skal gå for rett og at Guds lov og rettferdighet skulle bli satt ut av spill, men for at nåde gjennom Jesu blod er rett.

Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Jes 53:5

Guds lov har alltid rett i sine anklager, men syndere har rett når de henviser Gud til hans egne løfter om nåde, til blodet som taler bedre og sterkere. Å leve av nåde betyr derfor også at jeg får leve av nattverden, et kraftfullt middel som Jesus har gitt oss for å hjelpe oss hjem i fred når tiden er inne. Jesus knyttet også et løfte om sitt blods nærvær til nattverdsvinen. Når vi anfektes gjennom livet og i møte med døden, har vi en pålitelig tilflukt i nattverden. Du og jeg har fått Guds ord og sakrament til å leve av nåde, for Kristi blod taler sterkere! Og i de ordene finner vi fred.


Artikkelen er opprinnelig publisert i det svenske magasinet Till Liv og er oversatt av Silje Kiil.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
7 min
Ressurstype

  Livet

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Jakob Appell.
  Jakob Appell er prest i Immanuelförsamlingen (Missionsprovinsens menighet i Göteborg) och lærer på Församlingsfakulteten. Han har også vært bibelskolerektor og reisleder til Israel. Jakob er gift med Ingrid og de har fire barn.
   Ressurser av Jakob Appell
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.