Hvis du skal oppsummere året under overskriften «slik har mitt andaktsliv vært i år», hvordan ville det sett ut? Jeg kjenner mange frimodige kristne, men har et bestemt inntrykk av at mange helst ville slippe å svare utførlig på et slikt spørsmål. Få områder er bedre egnet til å skape dårlig samvittighet!
Nå er det ikke slik at Bibelen har klare formaninger for nøyaktig hvordan bønnen og Bibelen skal få plass i hverdagen. Men vi kommer ikke unna en del klare ord. Når Jesus lærer disiplene om bønn i Bergprekenen begynner han med «når dere ber». Altså ikke om dere ber, men når. I Salme 1 lærer vi at den mann er salig som «grunner på hans ord dag og natt» (Salme 1:1-2), Salme 119 vies i sin helhet til vårt forhold til Ordet, Jesus trakk seg stadig tilbake for å be (Luk 5:16), Paulus lærer oss at vi alltid skal be (1. Tess 5:17) og Jesus gjentok 5. Mos 8:3 når han ble fristet av djevelen i Matt 4:4:
Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut fra Guds munn.
Det blir vanskelig å forsvare et normalt kristenliv uten å regelmessig å ha med Bibelen og bønnen å gjøre med disse ordene foran oss.
Samlesekken «andaktsliv»
Bare for å ta det før vi fortsetter; Andaktsliv, stilletid, tid med Gud, «min stund», Bibel og bønn og sikkert flere uttrykk dekker det vi her vil omtale som én sak. Det handler om dedikert tid med et innhold som dreier seg om vårt forhold til vår Herre og frelser Jesus Kristus. Akkurat hvordan denne tiden disponeres er naturligvis ikke likegyldig. Det finnes mer eller mindre sunne og bibelske måter å forholde seg til dette på. Men vi nøyer oss her med å si at det vil inneholde både Bibelen og bønn.
På samme måte som vi i vårt fysiske liv puster inn og ut, og gjør det absolutt hele vårt levende liv her på jorden, består også vårt åndelige liv av en slik pusterytme. Vi puster inn hans ord, som han først har pustet ut (2. Tim 3:16). Vi puster ut i bønnen, som blir vår respons. Inn med oksygenet, livet må komme utenfra både i det fysiske og åndelige livet, og ut med karbondioksidet, syndene vi bekjenner, klagen, tilbedelsen og bønnen. Vi trenger begge deler i et levende liv, både fysisk og åndelig.
Nytt år, ny sti?
Uansett hvordan andaktslivet ditt har vært i året vi har bak oss representerer inngangen til det nye året en glitrende anledning til å legge inn en god åndelig vane. Gjør det!
Det kan sammenlignes med å gå opp en ny sti. Hvor lang tid det tar for en sti å bli til? Det kommer an på terrenget. Men jo flere ganger du går på samme sted og jo bedre du er til å gå nøyaktig samme rute, jo raskere blir en sti til. Enhver turgåer vet at det er betydelige krefter å spare om man kan velge å gå på sti fremfor i terrenget. Det gjelder både fysisk og mentalt. Å slippe å tenke på hvor man skal, men heller bare følge stien, er en stor del av det.
Mye fungerer likt når en ny åndelig vane skal legges inn.
Om man skal gå opp en helt ny sti i et terreng uten spor fra før av, eller kanskje enda verre – om terrenget har flere spor allerede, men ingen av dem leder dit du ønsker, kreves det innsats og bevissthet i begynnelsen. I tillegg til å gå den nye stien gjentatte ganger, nok til at det faktisk etableres en sti i det nye tråkket, må du i tillegg gå på nøyaktig samme sted hver gang og til enhver tid være bevisst på å ikke gli over i allerede opptråkkede spor. De vil være lettere å følge, men leder ikke til målet.
Synlig merking av det nye tråkket vil være en hjelp i starten. Gradvis vil stiens effekt komme. Du vil bruke mindre og mindre krefter på å orientere deg, bruke mindre fokus på å holde deg på stien og kan stadfeste at du kommer frem med gradvis mindre innsats og bevissthet. Omgivelsene og opplevelsen underveis kan få større oppmerksomhet.
Poenget i andaktslivet vil ikke være mindre innsats og bevissthet, mer om det til slutt, men det vil være et poeng å etablere det å gjøre det uten større viljeinnsats enn nødvendig. At det blir en del av den ordinære hverdagen, like naturlig som tannpussen på kvelden. Få av oss trenger å mobilisere viljestyrke for å gjennomføre den, det er blitt en del av vanen hver kveld.
Når nye vaner med bibellesning og bønn skal legges inn er det mye praktisk hjelp å hente i vanen. En liten begynnelse som viser seg å vare ved er tusen ganger mer verdt enn all verdens avanserte åndelige øvelser og programmer som for de fleste av oss kun fungerer de første dagene når overskuddet og inspirasjonen fortsatt er til stede. En liten vinkelendring vil over lang nok tid få store konsekvenser.
Formativt
Stian Kilde Aarebrot kom i 2018 ut med boka Kunsten å forme livet, plastisk teologi. Tittelen gjør det verdt å stille noen spørsmål og det er sider ved boka som absolutt har godt av det, men i denne sammenhengen er det interessant å ta med seg et av hans hovedanliggender. Saken er at det vi gjør med kroppen vår, gjentatte ganger og gjerne på samme tid hver gang, gjør noe med oss. Det påvirker tanken vår og det har kraft i seg til å forme oss som mennesker. Da blir det svært relevant å snakke om åndelige vaner og åndelig disiplin.
For en kristen vil det å elske Herren av hele sitt hjerte, all sin kraft og all sin forstand være noe hele livet rettes inn mot. Dette gjelder naturligvis for store livsvalg som ikke gjøres så ofte, men vel så viktig blir de enkle ting i hverdagen. Ved å lese Bibelen hver dag forteller du deg selv at dette har prioritet i livet mitt, om så det er snakk om kun fem vers daglig. Begynn og avslutt dagen med Herrens bønn og du rammer inn dagen med å be hans rike komme, tilgi deg all din skyld og verne fra alt ondt. I seg selv er det ikke rare ordene, men gjentatt gjennom et helt liv blir det formativt. Ordene former livet ditt. Nye stier blir etablert og leder igjen og igjen til målet.
Evangeliet bærer
Selv kan jeg vitne om vanens kraft når det gjelder bibellesning og bønn. Ja, det ligger en fare i at det kan bli noe statisk og tanketomt over det. Men hadde jeg overlatt mitt bønneliv og bibellesning til de gangene jeg var inspirert nok og hadde viljestyrke til å skyve andre og mer fristende ting bort… hadde aldri denne teksten vært skrevet. Nei, det blir å overlate noe altfor viktig til å mislykkes.
Med alt dette sagt er det en annen fare med å betone vanen vi skal ta med til slutt. Uten å ta bort noe godt som allerede er sagt om vaner og betydningen av å etablere de gode, kan det skape et inntrykk av at sterke og vitale kristenliv er forbeholdt de med over snittet god ordenssans. Slikt er for de disiplinerte og strukturerte! Og aller helst for A-mennesker, for de har nokså lett for å ta unna slikt på morgenen, uansett hvor tidlig alt annet måtte finne på å begynne om dagen. Klokka kan da bare stilles noen minutter tidligere!
Vel, er det kanskje derfor Bibelen aldri gir noen klare ord på akkurat hvordan dette skal gjøres? Riktignok har vi noen ord på at det skjer på morgenen (Mark 1:35), men det er ikke gjennomgående nok til at vi ser mønsteret for oss alle. Vi har sett at vi skal ha et aktivt andaktsliv, men når, hvordan og hvor blir opp til den enkelte å finne ut.
Med det sagt passer det godt å lande i hensikten med det hele. Det er viktig å si at en kristen er et menneske som har et forhold til Bibelen og som ber, men viktigere er det å si at det er et menneske som har fått et levende forhold til Jesus Kristus! Han som er himmelens og jordens skaper, som har kommet inn i sitt eget skaperverk for å frelse en hel menneskehet og for å frelse deg da han tok våre synder på seg og ble reist opp fra de døde. Fra Bibelen får vi troen på ham og med bønnen blir vårt forhold en toveiskommunikasjon. Alt dette i en relasjon til en levende Gud! Ikke en lære, en kraft eller noe annet upersonlig «annet».
Nettopp relasjonen til din Herre og frelser er det du inviteres til hver dag i andaktsstunden. La det bli en prioritet å etablere en god vane for det kommende året. Ikke for vanens egen del og ikke fordi du ved å «klare det» får mer av hans kjærlighet eller velsignelse, men fordi han gjennom tiden i Ordet og i bønnen stadig vil styrke deg i troen og forme og lede deg gjennom livet.
Godt nytt vaneår!
