Hvorfor har vi krig i en verden som er skapt av Gud? Og kan jeg som kristen være soldat?
Dette var noen av mange spørsmål som kvernet i hodet da jeg satt på flyet for å møte opp til førstegangstjeneste. Jeg var en gjennomsnittsrekrutt på mange måter, i slutten av tenårene, ferdig med videregående og fått meg kjæreste. Men på en måte skilte jeg meg ut, jeg var kristen og trodde på Jesus. Jeg hørte fra venner og familie før jeg dro at «du må bare legge Bibelen på nattbordet første dagen, slik at du viser hva du står for».
Jeg feiget ut på første hinder. Da jeg kom inn på seksmannsrommet og møtte de fem medsoldatene jeg de neste månedene skulle lære å kjenne og bli glad i, gjorde jeg ingenting. Jeg følte meg litt som Peter når hanen gol, og slukøret tok jeg røykpakken og tuslet utenfor, jeg følte meg kald på flere nivå.
Men etter hvert som dagene i forsvaret gikk, fant jeg min plass og begynte og bli kjent med medsoldatene mine. Det gikk ikke lenge før en av dem spurte: «Er du slik kristelig du, siden du ikke banner?». Vipps var katten utav sekken, det jeg hadde bekymret meg for i lange tider var ute i det åpne, og det av en sleivkommentar fra en god kar fra Nord-Norge. Jeg nikket bekreftende og snakket fortsatte uten at det ble kommentert noe mer.
Og akkurat dette beskriver noe av det fine med å være en del forsvaret for min del, nettopp sammensetningen av mange personer, med ulik bakgrunn, oppvekst, utdanning, religion og interesser som var samlet for et felles mål. Nemlig å forsvare det vi hadde kjært.
Etter hvert som tiden gikk, fikk en del av oss spørsmål om vi kunne delta i internasjonale operasjoner. Norge var en del av en større forsvarsallianse og hadde forpliktelser utover sine landegrenser. Jeg syntes det hørtes spennende ut, «tenk og få være med og gjøre en jobb som virkelig betyr noe for andre».
Men ganske kjapt kom flere spørsmål opp som jeg måtte ta stilling til. Kan jeg som kristen være soldat? Og det i et annet land? Det var et spørsmål som kvernet lenge, og det hender enda, den dag i dag, at jeg lurer på om jeg konkluderte riktig. Men for meg ble det god hjelp og skille mellom det vi kaller en angrepskrig og det vi kaller en forsvarskrig.
Ordene i seg selv er jo forholdsvis selvforklarende, men om vi tar utgangspunkt i andre verdenskrig, drev Tyskland det vi kaller angrepskrig, de er den aktive part, mens de som ble angrepet, drev det vi kaller forsvarskrig, den passive part, altså de forsvarte seg.
Det å drive angrepskrig ser jeg som utfordrende. Ser vi historisk, er det forbausende ofte slik at den angripende part i krigen har fått en forestilling om at ulike mennesker har ulik verdi, eller at et fiendskap over tid har ført til et hat og bitterhet som gjør at man ønsker sin motpart lidelse og død. Dette blir farlig når man får personer på ledernivå som over tid får dyrke disse synene, og det fører i ytterste konsekvens til krig.
Begge disse utgangspunktetene ovenfor krasjer med vår Bibels prinsipp «om at man skal elske sin neste som seg selv» og «gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg». Og det var her jeg følte vi som kristne må stå opp for våre medmennesker, selv når det fører til at vi blir part i en krig. For ifølge Bibelen er alle mennesker, uavhengig hvem du er, hva du gjør, eller hvor du kommer fra, skapt i Guds bilde og unikt. Derfor så jeg det som viktig at akkurat jeg, som er kristen, var med i fredsbevarende operasjoner.
Som soldat er hverdagen betydelig annerledes enn den du og jeg som lever i Norge i dag opplever. Og et av spørsmålene jeg oftest fikk når jeg kom tilbake fra endt tjeneste var: har du drept noen? For meg ble dette spørsmålet en sørgelig påminnelse av hvor godt vi har hatt det i Norge og hvor fjern vår hverdag her er fra den hverdag man har som soldat i krig og den brutale hverdagen mange mennesker som lever i krigsområdet opplever på kroppen hver dag.
For krig handler faktisk om liv og død. Mennesker, voksne som barn, menn som kvinner, rike som fattige, blir drept og kaos, lidelse og smerte følger etter. Så hvordan kan vi som kristne hjelpe til i dette? Jeg føler at jeg som en enkel soldat er feil person til å svare på dette. Men én ting vet jeg, alle mennesker er unike skapninger skapt i Guds bilde og vi som kristne har en gudegitt oppgave i å være lys og et gjenskinn av Gud. Vi skal fremme disse verdiene og jobbe aktivt for fred og hjelpe dem som er i nød. For den dagen man begynner å skyte og kulene flyr, taper alle.
