Publisert

Hvorfor ble jeg homofil? Må jeg alltid være det? 1/2 Om homofili, årsaker og kirkesvikt


Ca leselengde:
15 min

Dette er del en av to der del 2 handler om kilder til gjenopprettelse.

I mange tiår har jeg hatt samtaler med mennesker som har homofile følelser, og de siste tjue årene vært involvert i sjelesorgarbeid med fokus på relasjoner, sexavhengighet, kjønnsidentitet, gudsbilde m.m. Dette skjedde særlig innen Living Waters, som jeg ledet i 13 år. 

Ved deltakelse i rundt 25 internasjonale konferanser med terapeuter og teologer, til tider med egne bidrag, har jeg hatt det privilegium å få svært mange venner med homofil bakgrunn, som jeg vil karakterisere som noen av de fineste, mest sensitive og tenkende, verbalt sterke og kreative jeg kjenner.

Jeg har samtidig stilt meg selv et tabubelagt spørsmål: Hvorfor tiltrekkes noen mot det samme kjønn? Svarene er mange. Jeg har imidlertid oppdaget et mønster. 

Gud skapte seksualiteten

Først vil jeg hevde at syndefallet har rammet all seksualitet, uten unntak. Heteroseksualiteten kan derfor være like kaotisk som annen form for seksualitet. Samtidig må det understrekes at selve seksualitetens vesen er gitt av Gud. Og kan ifølge Andrew Comiskey (hovedleder for Living Waters) defineres som det fysiske behov for ikke å være alene.

Det finnes ikke en enkelt årsak bak den homofile dreining av følelses- og seksuallivet. I tillegg til de store teologisk-åndelige grunner (som syndefallet), er det et samspill av mange årsaker og faktorer. Disse inkluderer psykologiske, sosiale, kulturelle, kjønnsideologiske, biologiske og muligens hormonelle grunner. Den enkeltes personlige (mer eller mindre) bevisste valg i livet er også en side av bildet hos en del.

Men er ikke våre homofile medmennesker «født sånn»? Den jødekristne psykiater dr. Jeffrey B. Satinover, som jeg traff i England for en del år siden, har gjennomgått diskusjonen grundig og sier at dersom homoseksualitet skulle ha en biologisk eller en genetisk forklaring, kan genene utgjøre maksimalt 10-25% av årsakskomplekset for vår seksuelle identitet. Seksualiteten er alt for komplisert til å reduseres til et gen eller til biologi.

En som vet hva dette handler om uttrykte seg slik: Det som gjør meg mest sint, er at samfunnet, psykologien og homoverdenen forteller meg at jeg er født til å begjære andre gutter. Homofili dreier seg etter manges syn i stor grad om lengsler forårsaket av mangelfulle relasjoner og bekreftelse. Jeg sier ikke at dette gjelder alle, men vi registrerer et relasjons- og bekreftelsestap hos svært mange. Tematikken kan deles i tre:

A) Behovet for bekreftelse og kjærlighet fra samme kjønn

Homoseksualitet handler på ingen måte bare om sex, men om legitime behov som blir erotisert. Homoseksuelle følelser har, etter det vi har observert, sin basis i et ikke-seksuelt behov og har sammenheng med bånd og relasjoner som ikke er blitt etablert i barndommen. Eksempelvis: En far kan avvise sin sønn, være fraværende, passiv, eller verbalt og emosjonelt misbrukende eller endog mobbete og fiendtlig, i stedet for å være konstruktiv, varm, støttende og bekreftende.

Faren evnet ikke å inkludere og bekrefte gutten i sin verden, kanskje pga. guttens «feminine» eller «svake» trekk. Min far kastrerte meg med blikket sitt, forteller Mario Bergner, en ypperlig terapeut, prest og tidligere homofil, som jeg har møtt noen ganger, og er forfatter av boka ”Kjærlighetens gjenopprettelse” (Kairos forlag).

Et annet eksempel: En mor er passiv, fjern og underkuet i forhold til far. Eller motsatt; kontrollerende, ukjærlig og dominerende, noe som kan skape kjærlighetshunger, eller forakt og avstand. Dette hemmer jentas vilje til kjønnsidentifisering med mor, og dermed undertrykket lengsel etter feminin kjærlighet og kroppskontakt.

Tap og svikt her – både for en gutt og en jente - kan skape et vakuum for legitime og emosjonelle behov i ungdomstid og voksen alder, og lengsler som kan bli seksualisert, særlig når hormonene bruser i pubertetsalderen.

Gutter har et biologisk driv til å bli menn. Dersom dette drivet forstyrres, vil vår biologi ”naturlig” nok forsøke å gjenopprette det udekkede kjærlighetsbehovet. Men mange gjør det på en «skeiv» måte og forsøker å fylle tapet gjennom seksuelle relasjoner.

Noe som kan være særlig utslagsgivende i retning av homoseksuelle følelser, er når et barn ”kobler seg fra” og bygger opp en indre mur av selvbeskyttelse (”defensive detachment”) overfor far, brødre og den maskuline verden, en verden de opplever som truende. Det maskuline/mannlige blir dermed ikke internalisert i gutten. Det legitime behov for samkjønnskjærlighet og bekreftelse som undertrykkes bak barnets forsvarsmur, kan i senere uttrykke seg på en seksuell måte.

Svært mange har avlagt en indre ed som barn, det kan være en gutt overfor sin far, eller ei jente overfor sin mor, som sa til seg selv: Jeg skal aldri bli som han/henne. Dermed stenger barnet ute ikke bare det negative, men også det gode, selve maskuliniteten eller femininiteten i den aktuelle forelderen. Disse negative reaksjoner kan så projiseres på andre menn/kvinner. Men lengselen er der. Og lengselen etter det gode i det samme kjønn blir i mange tilfeller erotisert.

NB! Det er ikke nødvendigvis foreldrenes ansvar – objektivt sett – at en gutt eller jente utvikler en homofil orientering. Et barn kan i sin sensitivitet tolke foreldrene på en gal måte. I samme familie kan to gutter med samme oppdragelse erfare ulike utslag.

En vedvarende usikkerhet og mangel på aksept fra venner og jevnaldrende av samme kjønn kan forsterke de undertrykte behovene og drive gutten og jenta i retning av likekjønnede relasjoner. Noen gutter trekker seg inn i den feminine verden og ser på de maskuline aktiviteter både med engstelse og beundring. De blir det vi kaller «vindus-titter-gutter» og begynner å lengte etter å bli som de andre, kanskje særlig en spesiell gutt i gjengen.

Ambivalens, det vil si motstridende følelser, som bekreftelse-sårethet, kjærlighet-hat, er typisk for mange som strever med homofile følelser. Den maskuline verden som i første omgang oppleves truende og sårende, kan i kjønnsmoden alder bli erotisert. Vi søker sex hos den som er annerledes enn oss, som har noe vi mangler. Den nederlandske terapeuten G. Aardweeg mener at jevnaldrende har en særlig betydning med henhold til forstyrrelse av kjønnsidentitet. Et synspunkt som har mye for seg.

Innenfor denne forståelsesrammen forutsettes det at det maskuline/feminine i mennesket – altså det kjønnsmessige genus (eng. gender) – er mer enn bare en sosial konstruksjon. Men noe dypere i vår person. Genus (gender) er heller ikke identisk med det mannlige og kvinnelige kjønn. Begge kjønn har begge disse dimensjoner i seg, tilpasset det enkeltes kjønns karakter. Jeg vil si at dette er dimensjoner i selve gudsbildet, og som avspeiler seg i mennesket.

B) Behovet for kjønnsidentifisering/kjønnsidentitet

Min/vår erfaring er at homoseksuelle og lesbisk orienterte personer ofte har en følelse av kjønns/genusmessig «utilstrekkelighet og ufullendthet», en mangel på maskulinitet eller femininitet i sitt indre. En homofil mann er ikke i tvil om at han er mann rent biologisk, men kan være usikker på om han er ”mann nok”, om han er maskulin mann.

Tilsvarende kan det gjelde for kvinner. Denne tapte side av en selv forsøker han/hun å finne, eller få komplettert, gjennom en annen mann eller kvinne.

En ubalanse mellom personen og det maskuline/feminine skaper en kjønns/genusmessig identitetskonflikt. Jeg lengter ikke etter en mann, men etter å bli en mann, var det en som uttrykte det. Eller en annen: Det er ikke så mye det at jeg ønsket å elske Peter,  jeg ønsker å være Peter. 

Misunnelse eller forgudelse kan faktisk bli et seksuelt driv. Hvis en person med en homofil orientering erfarer at en annen er slik han/hun selv ønsker å være, med en karakter som han/hun savner, kan misunnelsen erotiseres.

Det største problemet som dessverre mange ikke ser, er at denne kjønns/genus- identitetskonflikten ikke kan løses på en seksuell måte, og dermed heller ikke i ekteskapelige rammer, slik de fleste innen Den norske kirke tror og misforstår. Mennesker med homofile følelser trenger primært kjærlighet, bekreftelse og aksept innenfor ikke-seksuelle heterofile rammer. Vi får ikke personlig identitet, kjønnsidentitet og bekreftelse gjennom sex.

c) Behovet for god balanse mellom grenser og nærhet overfor det motsatte kjønn

Hos homoseksuelle menn kan det ha vært et unormalt og for nært forhold til moren. Som erstatning for en fjern ektemann, kan moren (vanligvis på en ikke-seksuell måte) bruke sønnen nærmest som «sin lille ektemann». Mor delte og betrodde meg alt, både håp og drømmer, er ingen uvanlig uttalelse. I puberteten kan en slik (ubevisst) manipulasjon skape reaksjoner som driver ham «bort» fra mor, mot intime relasjoner til menn. Reaksjonene hos barnet kan ligge på det ubevisste plan og erotiseres senere i livet.

De mekanismer og spenninger som er nevnt ovenfor, kan slå ut i helt vanlige mor-far-barn-familier, dvs. triadefamilien. Enda mer sårbar er barnet i den familierelasjon vi kan kalle, Den narsissistiske familiemodell. Her kan vi se noe dysfunksjonelt i selve tilknytningen til mor. Barnet behandles i liten grad som et individuelt vesen, men er til for foreldrene, og særlig moren, for å dekke hennes behov.

I en slik familie blir barnet lite selvstendiggjort og satt i sentrum. Mye blir overfladisk og kunstig. Mange gutter som vokser opp under slike forhold, kjenner ambivalens og forakt overfor det annet kjønn. Barnet selv kan utvikle en narsissistisk, og overdreven opptatthet av det ytre, erfare følelsesmessig avstand, bli svært lett såret. Familielivet er et spill og er manipulerende. Barnet lærer å simulere og spille, og lever i en fantasiverden. Ikke sjelden tiltrekkes det av teater og ”kreativitet”.

En kvinne med lesbisk problematikk kan ha hatt en far som skapte frykt for menn generelt. Svært mange med en lesbisk orientering har vært utsatt for seksuelt misbruk av far eller andre menn, kanskje opp imot 50 %. Dette kan skape et dypt traumatisk forhold til alle menn. I andre tilfeller kan datteren overidentifisere seg med faren og undertrykke det feminine for å bli bekreftet av han.

Jeg må føye til: Seksuelt misbruk er sjelden en hovedgrunn til homoseksualitet, men barn fra dysfunksjonelle familier er svært sårbare. En gutt som blir misbrukt av menn kan tro han er ”homoseksuell”. Understimulert på sunn nærhet, kan han finne «trøst» i forvrengte utgaver.

Mye tyder på at mange (nær 1/3 av homofile menn) har vært misbrukt, uten at de kanskje selv forstod hva de var utsatt for. Mennesker som både sliter med homofile følelser og med traumer fra seksuelt misbruk, trenger et utvidet sjelesørgerisk fokus, helst sammen med god terapi.

Vi har ingen omfattende og allment akseptert dokumentasjon om forholdet homoseksualitet og misbruk. Jeg baserer tallene på: 1) Foredrag fra ulike internasjonale konferanser.  2) Kollegaers og egne erfaringer fra terapi og sjelesorg. 3) Litteratur fra ulike forskere. Samt artikler som følgende:

Se: “homosexuality caused by abuse” .

https://www.google.no/amp/s/jezebel.com/5979238/study-finds-that-almost-half-of-bisexual-women-have-been-raped/amp

https://youtu.be/fMXhy_0vNaM

Jeg registrerer at synet på dokumentasjoner innen dette området, styres mer av ideologi, enn vilje til å vurdere objektive fakta. Slik er det nær sagt alltid når undersøkelser fra den «homofile verden» legges fram.

Det er ikke uvanlig at mange kan kjempe med ting fra flere av de nevnte områder samtidig. Dr. J.B. Satinover skriver om hva psykoanalytikere har lært og som homoaktivistene vil vi skal glemme: I de homoseksuelles liv var det uvanlig ofte en emosjonell svikt (et misforhold) mellom barnet og den av foreldrene av samme kjønn. Eller mellom barnet og det motsatte kjønn av foreldrene. Eller seksuelt misbruk fra foreldrene av samme eller motsatte kjønn. Og mest vanlig var jevnaldrende av samme kjønn som fornektet barnet. Dr. Satinover er «kontroversiell», som det heter. Hvorfor? Fordi han ikke deler synspunktene til den rådende homoideologi og terapi.

La meg presisere: Jeg hevder ikke at det vi beskriver, er det eneste syn, ikke engang det mest vanlige syn på årsaken til homofile følelser. Likevel er jeg overbevist om at disse mer psykodynamiske faktorer er avgjørende, om enn ikke de eneste ”grunner” til framveksten av en homo-emosjonell/seksuell disposisjon. Det finnes fortsatt mysterier å utforske.

Oppsummert

La meg summere: Mennesker med homofile lengsler og følelser (uansett styrkegrad) søker å få dekket et emosjonelt, et personlighetsutviklende eller et kjønnsidentitetsbehov, men forledes til å tro at dette kan skje på seksuell/erotisk måte. Vi har å gjøre med dyrebare mennesker som, liksom andre, søker kjærlighet fra samme kjønn, bekreftelse, aksept, nærhet osv. fra en far, mor, venner og jevnaldrende, og dessuten ”påfyll” av tapt kjønnsidentitet. Dette behovet for bekreftelse og kjærlighet fra mennesker av samme kjønn, har et guddommelig opphav!

Ikke alle kjenner seg igjen i disse observasjoner og beskrivelser, men passer godt for mange andre. Kirken har nå to teologier om seksualitet, kjønn og ekteskap. Da må det også være plass for flere syn på homoseksualitetens ”årsaker”. Dessuten må det sies: Det er mange homofile som deler mitt teologiske grunnsyn, men som ikke er opptatt av årsaker, prosesser og en mulig endring av kjønnsidentitet. De ønsker heller å leve avholdende i etterfølgelse av Kristus.

Det er viktig å merke seg: Vi som arbeider i dette vanskelige området, er ikke først og fremst opptatt av homoseksualitet. Homoseksualitet er ”bare” et symptom. Vi har fokus på dypere ting, som relasjoner, bekreftelse og kjønnsidentitet. Snakker vi om ”helbredelse”? Nei. Dette er et ord andre bruker og misbruker. Men det er også sant: Noen ganger endres folks kjønnsidentitet når misbruk, relasjonssvikt og indre sår bearbeides. Følelser for det samme kjønn kan dermed dreies mot det andre kjønn.

Hvordan svikter Den norske kirke? 
  1. Den norske kirke (flertallet) svikter når den leder mennesker inn i en «ekteskapslignende» relasjon, som sementerer mennesker i en varig kjønnsidentitetsspenning. Et likekjønnet «ekteskap» («homoekteskap») kan visstnok gi en opplevelse av kjærlighet, men låser mennesker fast i et vedvarende og uavklart forhold til egen maskulinitet-femininitet, en ambivalens overfor det samme og motsatte kjønn, og en mangel på påfyll av heterofil bekreftelse.
  2. Kirken svikter kjærlighetens vesen. Sunn heterokjærlighet har unike forutsetninger i seg til å leve i filia- og agapekjærligheten til forskjell fra homoseksualiteten. Et samkjønnsforhold er oftest svært sexfokusert og selvsentrert. Heterokjærligheten har andre forutsetninger og muligheter i seg fordi den gudskapte og biologiske komplettering og tiltrekning mellom det maskuline og feminine og mellom mann og kvinne, er Guds opprinnelige design fra begynnelsen av.
  3. Kirken neglisjerer en stor gruppe medmennesker med homofile følelser som har felles syn på Guds vilje angående/om homofilt samliv, samtidig som de kan ha ulike ønsker med hensyn til sin vei videre. 1. Noen ønsker hjelp til å leve rent og avholdende med sine homofile lengsler i lys av det sjette bud. 2. Andre uttrykker et ønske om å utforske sitt heteroseksuelle potensiale. 3. En tredje gruppe ønsker hjelp til endring av sine seksuelle preferanser i retning av heteroseksualitet.

Kirken støtter bifile medmennesker i deres seksuelle lengsler mot begge kjønn, men svik(t)er de av dem som ønsker en dreining av sine tosidige seksuelle lengsler mot bare ett (det motsatte) kjønn. Videre anser kirken det som ålreit at vesentlige sider av kroppen kan endres radikalt gjennom kjønnsoperasjoner. Og at samme personer får hjelp til å endre motforestillinger, og forsterke sine ønsker/beslutninger om kjønnsskifte gjennom terapeutiske prosesser.

Men samme flertall i kirken ser ikke behov for å gi hjelp til de som ønsker å endre sin kjønnsidentitet og seksuelle dreining. Til tross for at dette er mindre radikalt! Redselen for homobevegelsen og det å være politisk eller psykologisk ukorrekt, sitter dypt.

Vår Gud er den store Hetero som elsker den Andre person i guddommen, som elsker en skapelse ulik seg selv og som elsker en brud som i sitt vesen ikke er identisk med Ham. Guds vilje forkynnes og åpenbares i store og små heterorelasjoner.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
15 min
Ressurstype

  Livet

Serie

  Hvorfor ble jeg homofil? Må jeg alltid være det? 1/2 Om homofili, årsaker og kirkesvikt (vises nå)

  Hvorfor ble jeg homofil? Må jeg alltid være det? 2/2

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Stein Solberg.
  Stein er gift med Wenche og de har tre voksne barn. Han er teolog og har vært evangelist i Indremisjonsselskapet og vikarprest i Halden. Han er nå forkynner og sjelesørger i stiftelsen Levende steiner og har vært leder for Living Waters Norge. Stein har gitt ut flere bøker og deltok i revisjonen av Norsk Bibel.
   Ressurser av Stein Solberg
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.