Publisert

Hvorfor kan ikke de kristne godta samboerskap?


Ca leselengde:
30 min

Samlivsformer er et spennende område av livet, både i nåtid og fortid, i vår kultur og i ikke-vestlige kulturer. Variasjonene er mange og til dels store. Samtidig er det noe nokså fast og nesten konservativt over familie- og samlivsspørsmål. Mønstre sitter gjerne nokså fast gjennom mange generasjoner.

Men når først endringene inntreffer berører det mange sterkt, både i jus og politikk, i skole- og arbeidsliv, individuelt og i familier. Også kirker eller andre religiøse institusjoner blir sterkt involvert.

I norsk sammenheng er samboerskap noe radikalt nytt, både i navnet og i saken. Ekteskapet har i århundrer vært den altoverveiende dominerende samlivsformen.

Det betyr selvsagt ikke at seksuallivet ikke har utfoldet seg utenfor ekteskapet. Det er mange indisier på at mange har levd et dobbeltliv. Det gjelder folk i alle samfunnsklasser. Dette har påført en rekke mennesker uverdige livskjebner, særlig kvinner og barn. Barnefaren har gjerne visst å skjule seg for å unngå belastninger. I tillegg har prostitusjon vært utbredt, mer eller mindre åpenlyst, i nær sagt alle samfunn til alle tider.

Før vi ser nøyere på samboerskap slik ordningen fungerer i dag, skal vi også merke oss hvor utbredt det har vært, også i Norge, at to forelskede unge har levd et aktivt seksualliv før de giftet seg.

Kirkehistorien forteller om mange prester som til ulike tider har klaget over at det knapt har vært meldt unge til giftemål der ikke bruden allerede var gravid. Det gjelder også i statspietismens tid ved begynnelsen av 1700-tallet i ellers trauste norske bygdesamfunn. Historikere har hentet frem materiale som viser at det i flere bygder var sosialt akseptert at først når fruktbarheten var bevist, var jenta "kvalifisert" til ekteskap. Men noen nøyaktig statistikk over slike forhold har en ikke, og uttrykk som "løsunger" og "barn født utenfor ekteskap" viser at dette ikke har vært stuerent.

Samboerskap i Norge i dag

Tall fra Statisk Sentralbyrå (november 2015), viser at 39 % av alle mellom 25 og 29 år er samboere. Legger vi også til tallene fra dem som tidligere har vært samboere viser undersøkelser at vi kommer helt opp i 71 %. Omlag sju av ti voksne under 50 år er eller har vært samboere. Disse tallene har økt jevnt gjennom mange år, men kurvene ser nå ut til å flate noe ut.

Undersøkelser har også vist at samboerskap er langt skjørere enn ekteskap. Forskjellene er størst for barnløse par, men er også store for par med barn. Samboere med barn har over tre ganger så stor tilbøyelighet til å flytte fra hverandre som gifte med barn. Forholdsvis flest brudd er det blant unge samboere og dersom samboerskapet ikke har vart så lenge.

Mellom 27 000 og 30 000 barn opplever årlig at foreldrene skiller seg eller avslutter et samboerforhold. 40 % av alle norske barn fødes inn i familier der foreldrene er samboere. Av førstefødte har bare ett av tre barn gifte foreldre.

I et større perspektiv ser vi at samboerskap brer seg over hele den vestlige verden. Likevel er tallene høyere i Skandinavia enn andre steder.

Dette stiller kristen etikk overfor en rekke nye utfordringer. Denne artikkelen vil på nytt forsøke å sammenligne Bibelens mange direkte og indirekte utsagn om ekteskapet med dagens samboerskap. Som kristne er det Bibelen som skal bestemme vår teologi og etikk. Men det kan også være nyttig å se kritisk på samfunnsmessige trekk ved moderne samboerskap.

Jakten på ett enkelt bibelvers

Mange spør om Bibelen forbyr samboerskap, og med det mener de om vi kan vise frem ett bibelord som med rene ord sier at samboerskap er synd. Det er selvsagt en måte å lese Bibelen på som blir veldig overfladisk. Men et par bibelvers lar seg kanskje bruke på den måten.

Det sjette bud lyder;

Du skal ikke bryte ekteskapet!

Det står slik både i 2.Mos 20:14; 5.Mos 5:18 og i Matt 5:27. Med et enkelt ordspill på norsk kan en få frem et godt poeng: Du skal ikke bryte deg verken inn i ekteskapet eller ut av ekteskapet! Samboerskap blir slik å forstå som et "innbrudd". Selv om budet opprinnelig nok er ment som et forbud mot å bryte ut av eget ekteskap og inn i et annet ved seksuell utroskap, har ordspillet et poeng.

Et annet bibelvers som godt kan brukes som et enkelt og kontant svar på utfordringene fra samboerskap er:

Men kan de ikke leve avholdende, så la dem gifte seg. For det er bedre å gifte seg enn å brenne av lyst. 1. Kor 7:9

Det står altså ikke slik: "Men kan de ikke leve avholdende så la dem flytte sammen! For det er bedre å flytte sammen og se om en passer sammen, enn å gifte seg og finne ut at det ikke går." Bibelen stiller foran to forelskede unge kun disse alternativene: gifte seg, leve avholdende, eller leve i hor/utukt. Før vi går videre på dette spørsmålet skal vi ta et par skritt tilbake i bibelhistorien, og begynne der alt begynte.

Ekteskapet i det Gamle Testamente

Det første Gud talte med menneskene han hadde skapt om, var sex:

Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden! 1.Mos 1:28

Han innstiftet ekteskapet som en ramme om seksuallivet allerede mens de var i Paradiset. Slik ser vi at ekteskapet er en grunnleggende skaperordning, ikke bare en syndefallsordning som skal holde synden i sjakk. Sex er ikke synd, og ekteskapet er ikke noen tvangstrøye. Sex er gudskapt og godt, og ekteskapet er seksuallivets rette arena for utfoldelse, en gjenklang av selve Paradiset.

De ordene Bibelen bruker ved innstiftelsen av ekteskapet er vel verdt å studere nøye:

Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød. 1.Mos 2:24

Her finner vi tre ledd: Først oppbruddet ("forlate far og mor"), så troskapen ("bli hos sin hustru") og til sist foreningen ("være ett kjød").

Det Gamle Testamente gjengir en lang rekke fortellinger, lover og dikt om kjærligheten, ekteskapet, seksuallivet og familien. Selv om både polygami, skilsmisse, gjengifte og prostitusjon omtales på en rekke steder, finner vi ingen steder noen aksept for seksuell utfoldelse utenfor ekteskapet. Det er ikke mulig å finne det minste spor av noen samlivsform som svarer til våre samboerskap i Det Gamle Testamente.

Inngåelse av ekteskap omtales mange steder. Det ser ut til at dette var avtaler som slekten eller storfamilien inngikk. Dette var viktige avtaler, både økonomisk, sosialt, religiøst og "politisk", siden slektene ved ekteskap kom i en form for allianser, også rent juridisk og i tilfelle av krig eller konflikter. Dette har neppe gitt så mye rom for de unges egne følelser for hverandre som det vi naturlig etterspør. Rett nok hører vi uttrykkelig at Rebekkas familie spurte henne selv om hun ønsket å gifte seg med Isak, 1.Mos 24:57-58, men det er ikke sikkert at det alltid har vært tillagt særlig vekt.

Ruths Bok gjenforteller nokså utførlig hvilke skikker en hadde for inngåelse av ekteskap i dommertiden i det gamle Israel. Her forstår vi at ekteskapsinngåelser var offentlige handlinger (folket samlet ved byporten), markerte overganger, og at en hadde sine spesielle skikker for å markere avtalene (trekke sandalene av foten).

Derimot er det ikke sikkert at en alltid brukte skriftlige avtaler når ekteskap ble inngått. Trolig var det mange som verken kunne lese eller skrive i det gamle Israel. Likevel står det i 5.Mos 24 uttrykkelig at en skilt kvinne hadde krav på en skriftlig skilsmissekontrakt. Dette dokumentet viste at hun var lovlig skilt, og altså ikke en slave som hadde rømt eller en kvinne som hadde stukket av fra sin familie. Det betydde også at hun kunne gifte seg igjen uten å bryte landets lover.

Nå kan en spørre seg om hvorfor vi i vår tid er så nøye med å ha skriftlige og juridiske rammer rundt våre samliv, når de i den eldste tid omtalt i GT ikke hadde det. Da skal vi merke oss at de altså hadde rikelig med offentlige markeringer ved ekteskapsinngåelse også der en kanskje ikke hadde skriftlige kontrakter, og at ekteskap alltid var avtaler mellom to slekter, ikke bare mellom brud og brudgom. Det moderne samboerskapet har absolutt ingen støtte å hente i GT.

Ekteskap og samliv i det Nye Testamente

Da Jesus ble spurt om ekteskap og skilsmisse, svarte han ved å sitere fra det Gamle Testamente, Matt 19:4-5. Han bygger altså videre på det som står der, samtidig som han for den nye pakts kristne strammet inn adgangen til skilsmisse. Moseloven måtte ta hensyn til "de harde hjertene", men fra begynnelsen i Paradiset hadde ikke Gud ment at ekteskap kunne brytes i det hele tatt, sier han, v.8.

Jesus oppsøkte og tok imot mange "outsidere", også slike som ble stående på sidelinjen av storsamfunnets seksualetiske normalrammer. En kvinne som ble tatt for hor, risikerte døden, Joh 8:1-11. Men Jesus avvæpnet dem som anholdt henne med en eneste replikk ("Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne"). Kvinnen får både høre sin egen frifinnelse (v.11) og en tydelig formaning ("synd ikke mer!").

Denne fortellingen handler trolig om et enkelttilfelle av sex utenfor ekteskapet. Annerledes er det kanskje med den samaritanske kvinnen han møtte ved Sykars brønn, Joh 4:1-45. Hun hadde ifølge Jesus "hatt fem menn, og han du har nå er ikke din",v.18. Kvinnen ser ut til å bekrefte den fremstillingen.

Vi kan spørre oss: Hadde hun vært gift med fem forskjellige menn, eller hadde forholdene til dem ikke vært ordnet med noe ekteskap? Hva med den mannen hun nå levde sammen med, var det hennes ektemann eller en elsker? Her kan ikke vi vite sikkert, men siden kvinnen mener Jesus må være en profet som kan vite om dette, tyder det vel helst på at ikke forholdene har vært allment kjent. Hvis "alle" i landsbyen visste det, kunne jo Jesus bare være alminnelig godt orientert om lokale forhold. Så langt kildene rekker, ser det ikke ut til at verken jøder eller samaritanere på Jesu tid hadde noen kategori som svarer til vår tids samboerskap. Men at det har vært "outsidere" også på det seksualetiske område er det ingen tvil om.

Når Paulus i 1 Kor 7 tar opp en rekke seksualetiske spørsmål, er det på en bestemt bakgrunn: Fordi han (og de andre kristne i den eldste tid) ventet Jesus tilbake raskt, anbefaler han at alle overveier om de i det hele tatt skal gifte seg,v.7. De ugifte kan lettere bruke all sin tid og oppmerksomhet på menighet og misjon. Han så altså på frivillig sølibat som et mulig gode både for enker/enkemenn og for unge ugifte.

Men apostelen innser at seksualdriften nok kan være sterk, og rådet han gir i denne sammenheng er viktig for vårt spørsmål:

Kan de ikke leve avholdende, så la dem gifte seg. For det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær. 1.Kor 7:9

Apostelen opererer altså kun med to kategorier: Leve avholdende eller gifte seg. Alt annet er hor. Slik blir det ingen rom for noe prøve-ekteskap eller annen form for seksuell utfoldelse. Det må bli vår klare konklusjon ut fra bibelstoffet. Vi vil nå gå over til også å se på en del samfunnsmessige sider ved sex og samliv. Her kan vi ikke lenger påberope oss bibelvers for hver enkelt observasjon eller påstand, men vi tror at en kritisk samfunnsanalyse kan hjelpe oss til å forstå og plassere rett den saken vi her drøfter.

Er samliv en privatsak?

Er samliv en privatsak? Selvsagt er det også en privatsak. Det er faktisk noe av det mest private i hele livet vårt. Det handler om høyst personlige saker som berører det aller dypeste av følelser, identitet og kontakt med verden rundt oss. Alle har rett til å ha et privatliv. Det gjelder også politikere og kjendiser. Offentligheten har ikke krav på å vite mer om kjendisers og politikeres privatliv enn det de selv ønsker å meddele.

Men samliv er mer enn en privatsak. Samliv har en sosial side, mer enn nær sagt noe annet i hele livet. Aldri kommer vi så nær inn på noe medmenneske som i et seksuelt samliv. Et tilfeldig stevnemøte i fylla behøver vel ikke være noe dypt møte mellom to personer, selv om det inkluderer sex, skjønt ingen skal undervurdere hva også det kan sette av spor.

Men et seksuelt samliv er noe mer. Det er mer enn kroppen som er naken når to har sex. Også sjelen er på mange måter naken. Slik blir en sårbar når en elsker. Er noen i tvil om det kan de lese deres beretninger som er blitt seksuelt misbrukt. Summen av det de sier er at sex gjør noe med et menneske på et svært dypt plan. Det går rett i ryggmargen, for å bruke et annet bilde.

Seksuallivets beste biotop

Kanskje kan vi låne en sammenligning fra botanikkens verden. Hver art har sin biotop. En biotop er det miljøet der denne arten lever naturlig. En kaktus trives i ørkenen, der det er tørt og varmt. Ørkenen er kaktusens biotop. Men i regnskogen passer den ikke. En vannlilje kan ikke leve i ørkenen. Molter vokser verken i ørken eller regnskog. Hver art har sin biotop, ut fra temperatur, årstidsveksling, jordsmonn og lys.

Hva slags biotop er naturlig og god for sex? Hvilke rammebetingelser er naturlige og gode for seksuallivet? Kjærlighet, ømhet og fortrolighet er viktig, og det kan også samboerskap gi. Men det trengs mer: Også rammene er viktige, med trygghet, fasthet og forutsigbarhet. Det gjelder både for seksuallivets personlige og følelsesmessige sider og for de sosiale rammene rundt samlivet.

Aller tydeligst ser vi det når seksuallivet fører til den frukt det biologisk sett er satt til å bære: Når en kvinne blir gravid og skal føde et barn trenger både kvinnen og barnet de tryggest mulige rammer, ikke bare i ni måneder, men i mange år, helt frem til barnet blir voksent. Slik sett er seksuallivets biotop en ramme som må være så trygg og forutsigbar som det er mulig i denne verden. Et samboerskap, som kan avsluttes på øyeblikket, står i så måte langt tilbake for ekteskapet.

Hvordan innledes et samboerskap?

Måten samboerskap etableres på, skiller seg markert fra slik ekteskap inngås. Ekteskap kan inngås i kirke eller på et offentlig kontor, det kan skje offentlig med stor eller liten forsamling tilstede av slekt og venner, eller i en lukket ramme, der kanskje bare forlovere og offentlig tjenestemann er med. I alle tilfelle er det likevel noen til stede som kan representere både det offentlige, slekt og venner. Disse er også vitner om at ekteskapet er inngått på gyldig måte.

Slik er det ikke med et samboerskap. De aller fleste samboerskap "snubler" i gang. Som regel vil ingen kunne fastslå akkurat når et samboerskap ble etablert. Svært ofte vokser det ut av et kjæresteforhold, der de to har besøkt hverandre over en tid, og der det seksuelle samlivet er i gang. Det å etablere seg i et samboerskap ble til slutt bare en naturlig konsekvens av et samliv som alt hadde begynt på visse områder.

Vi kunne teoretisk sett tenke oss at noen ville inngå samboerskap på måter som ligner ekteskapsinngåelse. Men meg bekjent har aldri noe samboerskap begynt på følgende måte:

To kjærester bestemmer seg for en dato noen måneder frem i tid, når samboerskapet skal etableres. De gjør datoen kjent for både slekt og venner. De ordner med offentlig tjenestemann og inviterer vitner (familie og/eller venner) til en seremoni der de skal fylle ut og undertegne en rekke dokumenter: Samboerkontrakt, som de får offentlig tinglyst, flyttemelding til Folkeregisteret, og lignende meldinger til bank, forsikring, Statens Lånekasse for utdanning og andre berørte etater. Først i etterkant av denne seremonien flytter de inn i samme hus/leilighet, og først nå begynner det seksuelle samliv.

Alle ser at det ikke er slik samboerskap etableres. Hvis det skulle gjøres slik kunne de jo like godt gifte seg! Men poenget vårt nå er at dette som mangler i forhold til ekteskapsinngåelse er viktig.

Privatisert samliv

Spørsmålet om samliv behøver å være en offentlig sak er viktig på mange måter. Det handler ikke om at gamle tante Inger har krav på å vite om alt som foregår i slekten, heller ikke om at mange blir skuffet over ikke å bli bedt i stort bryllup.

De kristnes avvisning av samboerskap kommer heller ikke av at en sitter fast i tanker fra gamle dager om at slekten (svigerfar) skulle godkjenne den tilkommende svigersønnen. Slike krav står ikke formulert i Bibelen, selv om det nok i de aller fleste kulturer har vært et viktig moment. Verdenslitteraturen er full av beretninger om forelskede unge som ikke fikk hverandre, fordi foreldrene ikke godtok det, ofte på grunn av økonomiske og klassemessige forhold.

Vår samtidskultur har forsøkt å privatisere mest mulig av livet. I stedet for fellesløsninger i storfamilien, har vi fått små kjernefamilier med bare far, mor og barn. Og også kjernefamilier blir ofte sprengt. Enslige mødre oppdrar ett eller to barn, ofte uten hjelp verken fra barnefaren, besteforeldre eller andre i storsamfunnet. Antallet én-persons husholdninger er rekordhøyt. Skilsmissetallene når stadig nye høyder. Ole Paus konstaterer den bitre virkelighet: "Vi har aldri hatt så mange sønner uten fedre som i vår tid. Men vi har heller aldri før hatt så mange fedre uten sønner."

Hvis vi ser oss om i de mange kulturer i fortid og nåtid, finner vi knapt noen kultur til noen tid som har privatisert samliv i den grad vi gjør det. Prostitusjon og utroskap er nok kjent fra alle tider. Men at to forelskede unge flytter sammen uten at omverdenen verken vet eller gir sitt samtykke, er nærmest ukjent. Vi utfører slik sett et gedigent eksperiment i kulturenes verden: Kan samliv leves ut uten at verken slekt eller storsamfunn skal vite det? Vi kan snu spørsmålet: Er det mulig å leve i samliv over lenger tid uten at samfunnet vet det? Er det mulig at ikke bare enkeltpersoner, men et flertall av befolkningen ordner seg slik? Vi spør altså ikke bare etter om det er ønskelig og gagnlig, men er det mulig?

Jeg tror ikke det. Bare begrepet "samboerskap" er interessant. For en liten generasjon siden het det "papirløst ekteskap". Ingen bruker det uttrykket lenger. Det viste seg nemlig fort at det var umulig å leve sammen uten at det avspeilet seg i papirer og offentlige dokumenter. Tvert imot produserte uregulerte samliv flere papirer enn noen annen samlivsform, noe ikke minst advokater og rettsystemet kan bekrefte.

Den svake part

Advokater og familieterapeuter tilskynder derfor alle samboere til å skrive samlivskontrakter, og til å få dem tinglyst, altså offentlig registrert. Det begrunner de ikke i etikk eller moral, men simpelthen i jus og økonomi. Det gjelder ikke bare hvis en skulle få barn, men også i de mest selvfølgelige hverdagssaker: En huseier har for eksempel krav på å få vite hvem som bor i leiligheten han leier ut. Og hvis en eier huset eller leiligheten selv, er jo behovet for å avklare eierforhold og bruksforhold enda viktigere.

Videre kan spørsmål om sykepenger, trygd, forsikring og helsetilbud bli aktuelt fortere enn noen forestiller seg, og i alle slike forhold trenger både den enkelte av oss og samfunnet ordnede forhold. Særlig akutt blir dette ved dødsfall, både med tanke på hvordan livet skal bli for dem som er igjen, og for arveoppgjøret.

Kristen etikk skal alltid oppsøke det perspektivet som ivaretar den svakeste part. I de forskjellige samlivsspørsmål er barna på mange måter den svakeste part, enten det gjelder samlivsform eller samlivsbrudd. Barnet kan oftest ikke fremme sine synspunkt med ord og korrekte vendinger. Dessuten er barn ofte så lojale at de sier det de tror foreldrene vil høre, uten helt å se konsekvensene.

Nå svarer de fleste samboere at de ikke har tenkt å få barn, i alle fall ikke på lenge enda. Og teknisk sett er preventivene blitt mange og relativt sikre. "Vi er blitt en generasjon av effektive syndere", sa en kommentator. Mange blir likevel ufrivillig gravide. Altfor mange velger da abort. Men tallet på barn som bæres frem enda de ikke var planlagt er mer enn stort nok til at samfunnet selvsagt må sikre deres rettsvern så langt det er mulig. Selv om slike barn ikke lenger vokser opp med den skam det var å være "løsunge" eller "barn født utenfor ekteskap", starter de livet uten den tryggheten et offentlig regulert ekteskap ville gitt dem.

Noe av dette kan rettes på dersom deres foreldre gifter seg før barnet er født, men unnfangelsen vil uansett ha skjedd utenfor ekteskap. Samfunnet arbeider intenst med å sikre disse barnas rettigheter i spørsmål om arv, odel og andre rettigheter, og det er godt. Men det bekrefter igjen at samliv er noe langt mer enn en privatsak.

Privatiseringen er ellers merkbar på de fleste samfunnsområder, også i familiers og storfamilienes liv. De fleste eldre bor for seg selv, og mange ønsker også det, for ikke å være avhengige av familien. Mange "moderne" besteforeldre er meget bevisste på ikke å la seg "utnytte" til barnevakter, noe de fleste forstår. Men samtidig fører det til klart mindre kontakt mellom generasjonene enn det andre kulturer og andre tider i vårt eget land hadde.

Samlivskontrakter

Nå kan vi spørre: Kan ikke de kristne godta et samboerskap som gyldig ekteskap dersom det er regulert med en skriftlig samboerkontrakt som er inngått med familie og vitner til stede, og hvis denne blir offentlig tinglyst? Spørsmålet er verdt en grundig overveielse.

For det første kan en jo spørre hva poenget skulle være med ikke å gifte seg, hvis samboerskapet skal ordnes slik. Er det noe ved statusen som "samboer" som lokker? Kan det være en stille protest mot tradisjonelle samfunnsinstitusjoner, eller er det et ønske om å slippe altfor stive samfunnsroller?

Men videre er det vel verdt å studere ordlyden i samboerkontrakter. Slike finnes i et utall variasjoner. Det er ikke ett standardisert skjema for slikt. Forslag til samboerkontrakter en kan fylle ut finnes på en rekke kontorer, eller en kan laste dem ned fra nettet. Her oppgir en selvsagt navn, fødselsnummer, adresser med mer. Men først og fremst er det de økonomiske forholdene som her skal frem: Formue, inntekt, eiendeler, gjeld og andre forpliktelser.

Poenget er at begge parter skal gjøre rede for alt de bringer med seg inn i samboerskapet det øyeblikk kontrakten skrives. Har de allerede vært samboere en tid, skal en slik ha et utgangspunkt for å kunne beregne hva en hadde med seg inn i samboerskapet da dette reelt sett begynte. Hensikten er å kunne beregne en mest mulig rettferdig fordeling i tilfelle av at samboerskapet skulle briste.

Her er vi ved en hovedsak: Samboerkontrakter er økonomiske avtaler som skal lette oppgjøret ved samlivsbrudd. De skal være til hjelp for å nærme seg de regler som gjelder for oppgjør ved skilsmisse etter et ekteskap.

Men her ser vi den store forskjellen på en samboerkontrakt og en ektskapsinngåelse: Vigselen ved ekteskap inneholder positive løfter og forpliktelser om å elske hverandre, ære hverandre, være tro mot hverandre, og det i både gode og onde dager. Samboerkontrakter har ingen slike løfter eller positive forpliktelser. De går rett på sak om hvordan økonomiske forhold skal ordnes hvis forholdet ryker. Denne forskjellen er stor, grunnleggende, og ganske avgjørende for den etiske vurderingen. Poenget med en vielse er ikke at det skal ordne økonomiske forhold ved en eventuell skilsmisse. Vekten ligger på løftet og på foreningen av de to til én familie, "ett kjød".

Samtidig gir ekteskapet en trygghet også i økonomiske og juridiske forhold på en helt annen måte enn samboerskap. Rett nok arbeider politikerne hardt for å regulere flest mulige sider ved samboerskap, og det er godt, ikke minst med tanke på barnas rettigheter. Likevel er det mye som skiller selv det mest velregulerte samboerskap fra et ekteskap, både juridisk, økonomisk og med tanke på rettigheter og plikter.

En (mann!) kommenterte forholdet slik: "Jeg synes ikke synd på en kvinne som blir skilt, vurdert ut fra økonomiske forhold. Men jenter som vrakes av en samboer har jeg skikkelig vondt av." Om det er sant for en voksen som tross alt selv har valgt samboerskapet som en samlivsform, så er det desto mer alvorlig sett fra barnas synspunkt. Slik jeg ser det er det urettferdig at så mange barn må vokse opp i uregulerte samboerskap. Et barn har krav på en så trygg ramme rundt sitt liv som det vi menneskelig sett kan lage.

Konsekvenser

Vi har forsøkt å sammenligne moderne samboerskap med det Bibelen sier om sex, samliv og familie. Vi fant helt klart at et samboerskap ikke kan gjelde som noe ekteskap. Videre har vi pekt på en rekke uheldige samfunnsmessige trekk ved samboerskap, og sett at det ikke kan være noen god ordning verken for de to, deres eventuelle barn eller for samfunnet i sin helhet.

Men kristen etikk kan ikke nøye seg med passivt å konstatere at samboerskap ikke kan gjelde som et fullgyldig ekteskap bibelsk vurdert. Vi må våge å si rett ut at seksuallivet kun skal leves ut i et ekteskap.

Derfor er det synd å inngå et samboerskap. Den som gjør det kan sikkert gjøre det ut fra gode forsetter, oppriktig kjærlighet, vilje til troskap og med bønn til Gud om velsignelse over samlivet. Men han eller hun har likevel valgt bort den forpliktende rammen som Bibelen forutsetter rundt det seksuelle samliv. Han eller hun har privatisert sitt samliv på en måte som ikke gir den nødvendige beskyttelse for familielivet. Dette blir særlig tydelig ved sykdom, økonomiske vanskeligheter eller om de to skulle få barn.

Sett i forhold til Bibelens veiledning om seksualliv og ekteskap mangler samboerskapet både det markerte oppbruddet fra foreldrehjemmet ("forlate far og mor" og bryllupet), løftet om troskap ("bli hos henne"), den offisielle rammen (vielse som offentlig handling) og det livslange perspektivet ("det Gud har sammenføyet...").

Sett ut fra det norske samfunn er forskjellene på samboerskap og ekteskap tydelige, både i offisiell lovgivning og i faktiske tall hentet fra offisiell statistikk: Samboere flytter fra hverandre mye oftere enn gifte skiller seg. Samboende foreldre flytter også fra hverandre oftere enn gifte foreldre skiller seg. Samboerskap varer statistisk sett mye kortere enn ekteskap. De som gifter seg etter først å ha vært samboere skiller seg oftere enn de som gifter seg uten først å ha vært samboere. Selv om samfunnet forsøker å lovregulere samboerskap på en rekke områder, velger fortsatt samboere en betydelig løsere ramme rundt sitt samliv enn de som gifter seg.

Derfor påligger det kristen etikk en plikt til å advare mot samboerskap, og til å tilskynde samboere til å vurdere å gifte seg. Bibelen advarer mot synd på så mange livsområder, men i 1 Kor 6,18 spesifiseres det at seksuell synd er spesiell, for "den som driver hor, synder mot sin egen kropp".

Falle i synd og leve i synd

Det blir ofte trukket en pedagogisk grei og nyttig grense mellom å falle i synd og leve i synd. Dette illustreres ofte med følgende bilde: Du kan ikke hindre en fugl i å fly over hodet ditt, men du kan hindre at den bygger reir i håret ditt. Anvendt på seksualetikken blir det stor forskjell på å fatte et øyeblikks begjær til en person en flyktig møter, og på å etablere seg i et samboerskap eller et annet varig seksuelt forhold.

Det er også forskjell på å falle i synd i enkeltsituasjoner, angre det og (forsøke å) omvende seg fra det, og på å etablere livet sitt i en samlivsform som ikke når opp til grunnleggende bibelske og samfunnsmessige kriterier for et ekteskap. Overgangene mellom disse to forholdene kan ofte være glidende og vanskelige å definere. To unge kjærester ga kanskje etter for øyeblikkenes heftige følelser og hadde samleie. Etterpå angret de, og tenkte det aldri skulle skje igjen. Men så skjedde det kanskje likevel igjen, både én og flere ganger. Etter hvert fant de det kanskje tryggest å kjøpe kondomer, "i tilfelle det skulle skje enda en gang". Etter hvert sluttet de å kjempe mot driftene, og skled inn i et samboerforhold.

Denne store forskjellen gjelder selvsagt flere livsområder enn seksualetikken, og skal forkynnes med stort alvor også i spørsmål om økonomisk utroskap, krenkende omgang med barn eller ektefelle og på en rekke andre livsområder. At noe gjøres galt på andre livsområder gjør likevel ikke synd eller feil mindre alvorlig på det seksuelle området.

Vi må erkjenne at det ikke er enkelt å lage en absolutt etisk grense mellom det å falle i synd og det å leve i synd, verken psykologisk eller teologisk betraktet. Men den tankegangen som ligger bak denne skjelningen er likevel viktig. Bibelen legger stort alvor i det å etablere sitt liv i synd:

Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. 1.Kor 6:9-10

Den som lever i synd, også på det seksuelle området, kan risikere å møte en stengt himmeldør.

Konsekvenser ved et brutt samboerforhold

Fra tid til annen tar enkelte politikere og kirkeledere til orde for at kirken bør vurdere alle samboerskap som ekteskap, alle samboere som gifte mennesker. Siden samfunnet etter hvert har lovregulert samboerskap så sterkt, er det bare rett og rimelig at kirken også aksepterer samboerskap, sier noen, ikke minst av hensyn til barn av samboere. De ville fått en tryggere situasjon, både juridisk og sosialt. Vi har tidligere forsøkt å vise hvor store forskjellene likevel er, men la oss kort se på en meget alvorlig konsekvens av en slik tankegang:

Dersom kristen etikk skulle godta samboerskap som et ekteskap ville det også få til konsekvens at brutte samboerforhold er å betrakte som skilsmisser. Siden Bibelen så sterkt advarer mot skilsmisse og gjengifte, ville det låse veien til ekteskap for nær sagt alle som hadde vært samboere. Den konsekvensen ville stille samfunn og kirke på enorme utfordringer.

Spørsmålet ville også snart melde seg med tanke på ansatte i kirker, kristne organisasjoner og i misjon. Allerede er det en ikke ubetydelig del av disse som er skilt, noen har også giftet seg igjen. For noen førte dette til at de sluttet i stillingene. Dette problemet ville ytterligere øke i omfang og i vanskelige vurderinger om også tidligere samboere skulle regnes som gift og skilt.

Avslutning

Nå er det ikke slik at vi slipper unna vanskelige etiske avveininger om vi bare unngår samboerskapet som egen kategori. Uansett vil livet selv by oss på en mengde vanskelige avveininger. Ofte er det umulig å finne noen ideell løsning. Det kjennes som om vi bare har større eller mindre onder å velge blant.

Nettopp da er det viktig å tenke klart, og å tenke bibelsk. Vi må ikke fristes til å legge ethvert prinsipp til side straks livet blir flokete. Men med åpne øyne må vi kanskje konkludere med at vi ikke er i stand til å finne noen løsning som ivaretar alle sider like godt.

I slike situasjoner er det mye nyttig lærdom å hente fra Bibelen. Den er jo nettopp ikke bare en lærebok formet som regler, idealer og prinsipper. En betydelig del er fortellinger, der livet selv beskrives usminket og direkte. Det er inn i en slik verden Gud har talt sitt ord. Og det er i en slik verden han har gitt oss de gode ordningene for samliv.


Artikkelen er tidligere publisert i boken "Kjærlighet i egoismens tidsalder" på Lunde forlag.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
30 min
Ressurstype

  Livet

Emner

  Ekteskap

  Samboerskap

Skrifthenvisninger

  1. Mosebok  2: 24

  1. Korinterbrev  7: 9

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Sverre Bøe.
  Sverre bor i Oslo, er gift med Heidi og sammen har de voksne barn.Han er professor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole.
   Ressurser av Sverre Bøe
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.