Den nødvendige åndskampen
Er det å tro på Jesus en trygg og stille havn? Betyr det å følge ham å ha fred? Både ja og nei. Han sier selv:
Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. Joh 14:27
I ham har vi en fred som overgår all forstand, en fred som ingen kan ta fra oss. Men Jesus sier også:
Tror dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, jeg sier dere: Ikke fred, men strid. Luk 12:51-53
Å være Jesu disippel gir dyp tilfredsstillelse, men ønsker vi oss et mest mulig harmonisk liv, finnes det antakelig bedre alternativer enn å følge Jesus. Hans menighet er ikke et idyllisk fristed som sparer oss for friksjon og kamper. En kirke som er opptatt av å gjøre det mest mulig komfortabelt for oss, er i ferd med å miste sin sjel. Kirkens kraft er nemlig direkte proporsjonal med hvor villig troens folk er til å stå i åndskamp. Paradokset er at det bare er de som går inn i denne kampen, som virkelig får lære å kjenne Jesu fred som annerledes enn den verden gir.
Luther om hva som former oss så vi lærer å kjenne Gud: Bønn, skriftmeditasjon og prøvelse
En som forsto dette, var Martin Luther. Her ligger en viktig nøkkel til hvorfor han kunne bli reformator. I et ofte sitert avsnitt reflekterer Luther, med bakgrunn i egne erfaringer, over hvordan en blir en teolog.[1] Med “teolog” mener han ikke først og fremst en bestemt profesjon eller posisjon. Det han er opptatt av, er hva som gjør oss til slike som kjenner Gud og hans vilje – selve grunnbetydningen av ordet “teolog.” Det dreier seg om hva det er som bygger visdommen om Gud inn i oss. Derfor gjelder det han sier i prinsippet for alle kristne.
Bønn, skriftmeditasjon og prøvelse
På latin: oratio, meditatio, tentatio – er det som former en sann teolog, ifølge Luther. Når vi stadig tar til oss Guds ord og mediterer på det, under bønn og veiledet av Den hellige ånd, lærer vi Gud å kjenne. Å kjenne Bibelen og det livet Gud tilbyr oss der, forankrer oss i Guds visdom. Men han tilføyer enda en ting: prøvelsen eller åndskampen. Gjennom prøvelsene lærer vi, som han sier det, “ikke bare å kjenne og forstå, men også erfare hvor rett, hvor sant, hvor skjønt og herlig, hvor mektig og trøsterikt Guds ord er – visdom over all visdom.”
I en annen sammenheng, i en av sine bordtaler, skriver Luther: “Jeg lærte ikke all min teologi på én gang, men måtte hele tiden søke dypere og dypere etter den. Mine prøvelser gjorde det for meg, for ingen kan forstå Skriften uten øvelse og prøvelse.” For å virkelig understreke hvor avgjørende prøvelsen og kampen er for å modnes i livet med Gud, bruker han en dristig formulering: “Djevelen er den beste lærer i teologi.”
Luthers poeng er at vi bare lærer Gud å kjenne gjennom erfaring. Men ikke hvilken som helst erfaring; først og fremst skjer det gjennom de kampene vi kastes ut i når vi helhjertet begynner å gå Guds vei og følge hans ord. Det utsetter oss nemlig for ulike angrep fra fienden. Men slike angrep virker egentlig bare mot sin hensikt, for motstanden driver oss tilbake til Kristus. De tvinger oss til å ta vår tilflukt til ham, til å stole helt og fullt på ham.
Prøvelsene er med andre ord til det beste for oss, for gjennom dem lærer vi Gud og hans nåde å kjenne som noe mye mer enn teori! Uten prøvelse og motstand blir vi “bare spekulative teologer som vandrer omkring i våre egne tanker og spekulerer med vår fornuft alene om hvorvidt tingene skulle være sånn eller slik,” som Luther kan si det.
Noen Lutherforskere mener at Luther med skjemaet bønn, meditasjon og prøvelse indirekte korrigerer ting han lærte som munk. I klosteret hadde Luther nettopp lært å lese Bibelen under bønn og meditasjon, den praksisen som gjerne kalles lectio divina. Denne måten å lese Bibelen på består av fire trinn: lesning, meditasjon, bønn og kontemplasjon (latin: lectio, meditatio, oratio, contemplatio). Med kontemplasjon menes den overstrømmende opplevelsen i bønn av å betrakte Guds herlighet og være forenet med den herliggjorte Kristus. I Luthers samtid så mange på kontemplasjonen som det egentlige målet for den meditative omgangen med Bibelen.
Hos Luther vokste derimot erkjennelsen frem at det ikke er i mer eller mindre euforiske himmelopplevelser kraften i Guds ord erfares sterkest, men tvert imot i prøvelse, anfektelse og kamp her på jorden. Når vi må kjempe, forankres troen i dypere lag i oss fordi vi blir helt avhengige av Kristus og hans løfter.
Kampen fester oss til Gud og hans ord på en måte som gjør at vi for alvor skjønner at det er sant. Ikke bare intellektuelt eller følelsesmessig, men med hele oss. Vi forstår at det handler om liv og død. Gud bruker prøvelsen og kampen for å trekke oss til seg. Som reformator sto Luther stadig i ytre og indre kamp; dette var derfor ikke teori for ham, men i høyeste grad selvopplevd.
“Den som flykter fra prøvelsen, flykter fra det gode”
Gjennom kamp og prøvelse lærer vi Gud å kjenne på måter vi ellers ikke ville gjort. Åndelig visdom og dømmekraft utvikles først og fremst i mørket. Vi finner den samme innsikten også hos andre åndelige veiledere i kirkens historie. En av dem er Isak Syreren, en munk på 600-tallet som beskriver sine erfaringer med Gud i skriftet Mystiske traktater. Også Isak hevder at det er først gjennom kampen en virkelig lærer å kjenne Gud: “Før et menneske er prøvd, ber det til Gud som en fremmed,” sier han. Han setter paradokset helt på spissen når han skriver: “Den som flykter fra prøvelsen, flykter fra det gode.”
For moderne ører høres kanskje slike ord ut som en slags religiøs masochisme, eller en forherligelse av lidelsen vi instinktivt tar avstand fra. Mistanken kan forsterkes av at Isak selv var eremitt og asket. Men dette er ikke lidelsesromantikk. Det Isak vil ha frem, er at prøvelsene er et tegn på at en er på rett vei. Når Gud gir noen stor nåde – og nåden gis alltid først! – følges det av prøvelser. Gud tillater disse prøvelsene, ikke for å knekke oss, men tvert imot for å knytte oss enda fastere til seg selv og sin gode vilje med oss. Derfor skal vi ikke være redd for prøvelsene; det er faktisk større grunn til å frykte den altfor urokkelige freden. Det Isak skriver om disse tingene utfyller Luther og kan kanskje hjelpe oss å forstå ham:
Når et menneske har avstått fra all synlig hjelp og alt jordisk håp, når det følger Gud i troen og av et rent hjerte, da følges det også av nåden som åpenbarer sin makt ved å hjelpe det på mange måter. Men når den guddommelige nåden har styrket menneskets hjerte slik fordi det stoler på Gud, da begynner det snart å utsettes for prøvelse. Guds nåde tillater at visse prøvelser kommer over mennesket; de overstiger riktig nok ikke kreftene det har.
Samtidig med disse prøvelsene får mennesket også åpenbart den hjelp som gir styrke, og slik lærer det gjennom øvelse å nå frem til visdom, og å stole på Gud slik at det ikke frykter sine fiender. For uten prøvelser er det umulig å oppnå visdom i åndens kamp, å lære å kjenne Han som gir liv, å kjenne sin Gud og bli bekreftet i sin tro. Mennesket må vinne kraft av erfaringen.
Om nåden ser at et visst hovmod begynner å smyge seg inn i menneskets tanker, at det begynner å få høye tanker om seg selv, så tillater den at prøvelser kommer med økt styrke, til det innser sin egen svakhet, tar sin tilflukt til Gud og holder seg til ham i ydmykhet. På denne veien når mennesket sin fulle vekst i troen og i håpet på Guds sønn, og løftes inn i kjærligheten.
For det er når Guds kjærlighet blir gitt til mennesket midt i ulykke og fortvilelse at det forstår hvilket under denne kjærligheten er. Gud viser det da sin kraft ved å redde det. For mennesket lærer aldri å kjenne Guds kraft når det lever i bekvemmelighet og har fremgang.[2]
Innsikten Martin Luther og Isak Syreren deler med oss, er ikke for åndelig likegyldige eller late. Den utfordrer også søtlatne forestillinger om hvordan åndelig fornyelse skjer som vi har så altfor lett for å kjøpe i en tid som vår. Er det, som visse vekkelseshungrige miljøer i dag hevder, at det er ved hele tiden å oppleve manifestasjoner av Guds herlige og kraftfulle nærvær at vi vokser i åndskraft? Er det viktigste tegnet på ekte gudsliv å være i “den åndelige flyten”? Er det bare i de åpenbare velsignelsene Gud viser sin godhet?
Vi har en rotfestet tilbøyelighet til å unnvike smerten og skape Gud om til en som gir oss det vi selv mener vi trenger. Men i mørket lærer vi – helt eksistensielt og på dypet – at Gud selv er det høyeste gode. Og slik lærer vi også å slippe taket i oss selv.
Det forunderlige er hvordan det også gjør oss bedre i stand til å hjelpe andre. Oswald Chambers, den skotske hellighetsforkynneren og forfatteren bak andaktsboken My Utmost for His Highest, setter klassisk ord på hvordan Guds oppdragelse i mørket gir erfaringer som i neste omgang kan bli en gave til andre:
Noen ganger leder Gud oss igjennom erfaringen av oppdragelsen i mørket for at vi skal lære å høre og adlyde ham. Sangfugler lærer å synge i mørket, og Gud plasserer oss i “skyggen av hans hånd” inntil vi lærer å høre ham (Jesaja 49,2). (..) Vær oppmerksom når Gud plasserer deg i mørket, og når du er der, hold munnen din lukket. Er du i mørket akkurat nå i dine omstendigheter, eller i ditt liv med Gud? Forbli i så fall stille. (..) Ikke snakk med andre mennesker om det; ikke les bøker for å finne ut hva som er grunnen til mørket. Ikke snakk til andre mennesker om det. Når du er i mørket, lytt, og Gud vil gi deg et uhyre verdifullt budskap til noen andre når du kommer ut igjen i lyset.[3]
[1] I forordet til Wittenbergutgaven av hans Tyske skrifter.
[2] Teksten er hentet fra det svenske utdraget av Isaks forfatterskap, Isak Syriern, Landet där tankarna funnit ro. Urval, etterskrift og översättning av Gunnel Vallquist (Skriftserien Silentium, 2001). Oversettelsen til norsk er min.
[3] Oswald Chambers: My Utmost for His Highest (Original edition 1935 by Dodd, Mead & Company; Updated edition by James Reimann; Grand Rapids, Mich.: Discovery House Publishers), February 14. Oversettelsen til norsk er min.
Denne artikkelen ble først publisert i oktober 2017.
