Et vitnesbyrd! Det kunne vært fra hvem som helst, men altså fra Kong David. Et vitnesbyrd om Guds hjelp etter en tung tid. For det står jo: Jeg ventet og håpet.

Når er det vi venter? Jo, vi venter mens Gud synes å drøye, vi venter mens svaret på vår bønn er underveis, vi venter på Guds hjelp mens vi har det vanskelig. Vi venter ikke når alt er bra og problemene er løst. Nei, vi venter når det fremdeles er vanskelig.

Og det kan være vanskelig å vente. Hvem av oss opplever ikke det i våre liv? Vi er syke, men det snur ikke. Vi ber for andre i deres vanskeligheter, men så skjer det tilsynelatende ingenting. Det er ting i livet, i ekteskapet, med økonomien, med problemer her og der: Vi ber, men det tunge og vanskelige vil ikke gå bort. Da opplever vi det som de gamle kalte «anfektelse»: Hører du Gud? Ja, hvor er han? Hvorfor blir jeg ikke frisk? Er troen kanskje bare en innbilning? Ja, blir ventetiden lang og problemene synes å bite seg fast, da kan faktisk frafallet være nær. Slike ting har kristne kjempet med gjennom hele historien.

Da jeg selv var syk var det mye trøst å hente i noen av de gamle salmene og den troserfaring som de uttrykker. For det er ikke noe nytt, denne erfaringen av en taus Gud som drøyer med å svare. Hør på dette verset fra salmen ”Velt alle dine veie”:

Han drøyer vel til tider
og venter med sin trøst
er skjult for den som lider(!)
og tier med sin trøst
som om han i sitt hjerte
var vendt en annen vei
og ikke så din smerte
og ikke enset deg
(Paul Gerhardt 1653)

Hvem av oss kan ikke kjenne seg igjen? Jo, jeg tror ingen kristen er uten disse erfaringene av fravær, guddommelig taushet, som om himmelen er døv for vår nød. Men så gjør det godt å vite at du ikke er den første som erfarer dette.

Men David fikk erfare at det snudde. Vi vet ikke hvilken situasjon han sikter til, da Gud grep inn, da han igjen fikk fast grunn under føttene, da ventetiden var over, da sangen igjen brøt frem.

Han var konge med mye ansvar. Han hadde fiender og motstandere. Vi vet at han hadde problemer  i samlivet med sin første kone, Mikal. De var så totalt ulike personlighetstyper. Han en glad og lys sangfugl, utadvendt og robust, hun en innadvendt melankoliker, introvert og tilsynelatende mutt. Han hadde rivaliserende sønner; det var i det hele tatt mye i Davids liv. Og han hadde sine bitre fall og nederlag. Men det vi ser, når vi leser om ham i GT, er dette: han vandret med Gud. I medgang og motgang, i glede og sorg. Han vandret med Gud. Og han fikk gang på gang, på ulike måter erfare at Gud grep inn. Med hjelp. Med nåde. Med å gi David nye sjanser  da han hadde rotet det til.

Når kan du gjøre Davids ord til dine? For mange av oss vil hans vitnesbyrd være ord også vi kunne bruke, for å beskrive det som skjedde da Jesus kom inn i vårt liv for første gang. Vi fikk fast grunn under føttene. Livet ble nytt. Vi kjente den sitrende gleden over hans nåde, over tilgivelsen, en ny fred, en ny glede da vi fikk gi vårt liv til Jesus. Han kalte på oss og du svarte ja.

Det skjer hver dag, det, over hele verden, at mennesker får en ny sang i sin munn. De ser Jesus. De ser hans kjærlighet. Hans godhet. Hans fullkomne tilgivelse. Og noe nytt begynner. På torsdag denne uken fikk vi et lynbesøk av Simon Ponniah; FMPB, St.Thomas school. Vi fikk planlegge besøk fra skolen neste vår. Og det var stort å høre han fortelle om hva Gud gjør i India i dag, bare gjennom FMPB: 80.000 døpte hvert år. Frykt som viker. Et nytt liv, helbredelser fra slangebitt, kreft, blindhet og så videre.

Gjett om disse nyomvendte, de fleste av dem fra lavkastene, kan gjøre Davids ord til sine? Og når vi hører dette, hvor styrket blir ikke vår egen tro?! Kanskje du er her i dag som lurer på om du skal svare Ja og bli en kristen? At du skal bli med i det store kor som får synge frelserens pris, så Davids ord blir dine? Kom!

Men så er kanskje du her som aldri har gått gjennom noe gjennombrudd, for du har trodd på Jesus helt fra du var en liten. Og så er du litt misunnelig på dem som har opplevd gjennombruddet; du har levd med Jesus – så å si uten dramatikk hele livet. Så kan du nesten føle deg snytt når andre kommer fra det mest elendige livet og får enorm oppmerksomhet, fordi de har gjort så mye galt før! Til deg vil jeg si: Takk din Gud for det du er blitt spart for oss glede deg i Herren! Og husk hva Faren sier til den hjemmeværende sønn i Lukas 15:

Min sønn. Alt mitt er ditt..!

Men så kan vi gjøre Davids vitnesbyrd også til vårt eget, ved gylne øyeblikk på troens vei da Gud gjorde noe spesielt i våre liv. Bønnesvaret kom. Jeg ble helbredet. Situasjonen snudde. Problemene løste seg. Ekteskapet ble nytt. Flokene på jobben løste seg. Ja, kanskje enda mer: Gud møtte deg på en ny og frisk måte. Du fikk smake Åndens nærvær på en frisk og sprudlende måte; Bibelen ble ny, Fellesskapet ble nytt. Og slik kan vi ramse opp. For livet med Herren er i stadig bevegelse, som livet selv.

Men så igjen: dager med fryd og glede kan brått avløses av nye problemer. Denne  salmen viser dette, for se hva som skjer i v.13-14! Er det ikke slik livet er? Det ene avløser det andre. Ingen har satt ord på denne veksling bedre enn den danske biskop Kingo, i hans kanskje mest berømte salme ”Aldri er jeg uten våde” (= problemer) (1681):

Aldri er jeg uten våde,
aldri dog foruten nåde.
Alltid har jeg sukk og ve.
Alltid kan jeg Jesus se.

 

Alltid trykke mine synder.
Alltid Jesus hjelp forkynner.
Alltid står jeg under tvang.
Alltid er jeg full av sang.

 

Snart i sorg, snart vel til mote,
snart i fall og snart på fote.
Ofte uten sinnets ro.
Alltid fylt av Jesu tro.

 

Så er sorg til glede lenket
så er drikken for meg skjenket.
Besk og søt i livets skål,
dette er mitt levnets mål.

 

Jesus, jeg med gråt vil bede:
Hjelp du til at troens glede,
fremfor synd og sorger må,
alltid overvekten få!

Fantastisk formulert. I moderne utgave, Louis Armstrong:

Sometimes I'm up, sometimes I'm down, oh, yes Lord,
sometimes I'm almost to the ground, oh yes, Lord.
But; Nobody knows the trouble I've seen,
nobody knows, but Jesus,
nobody knows the trouble I've seen,
glory Hallelujah!

Og da er vi fremme ved det denne salmen kaller oss til: Å kaste vår liv på Herren og legge alt frem for ham, både i motgang og i medgang. Og vi skal dessuten dele med hverandre både søtt og surt: Gled dere med de glade! Gråt med dem som gråter! Vi skal få bære hverandres byrder, ikke gå alene hverken med glede eller sorg, være et fellesskap som virkelig deler med hverandre.

Nå har jeg fått prøve en god del de siste årene hvordan det er å leve med sykdom og uvisshet, det vet dere. Og jeg er blitt tvunget til, ja har øvd meg i dette, å legge livet totalt i Herrens hånd. Jeg har fått kjenne Guds hjelp og trøst, ha hans svar på mine bønner. Jeg vet at dette ikke er noen selvfølge. Men igjen: Hva har vært til hjelp gjennom det hele? Jo, å øve meg i å vente på Herren med tålmodighet. Å kjenne den fred som overgår all forstand. Og igjen har enkelte gamle salmevers vært til trøst og styrke, en hjelp til å overgi livet i Herrens hånd, enten det går slik eller slik. Hør på dette, fra Brorson ("Vær trøstig, mitt hjerte", fra 1734, i Salmeboken 542):

Vi vinner jo intet med sukk og med sorg
å gi seg tilfreds er den tryggeste borg;
og så la seg nøye som Gud vil det føye,
det er som på jord å ha himmelen selv
Hva Herren vil gjøre, han gjør til vårt vel.

 

Vår kristne frimodighet deri består:
Å være tilfreds selv når motgangen rår.
I medgang og glede er mange nok rede
og taler om «alltid frimodig i Gud»!
Vær også frimodig når gleden går ut!

 

Gud hjelp oss å finne frimodighet borg;
så kaster vi glade på Herren vår sorg!
Med klynk og med klager vi ikke behager vår Gud
men vi skader vår sunnhet, vår sjel.
Sett lit til din Herre, og fred blir din del.

 

Til Jesus alene jeg setter min tro,
i trengsel og glede vil han gi meg ro;
Hva Herren behager, jeg tar uten klager,
han vet hva meg tjener, han søker mitt gavn
Så er jeg frimodig i Frelserens navn

I Frelserens navn. I Frelserens favn. Der kaller han deg inn.

Dette er manus fra en tale Bjerkholt holdt i Trondheim Frikirke i tiden hvor han var kreftsyk.