«Mann siktet for drap av kone»[1] «Hver 10. barn opplever familievold under sin oppvekst»[2] «Nesten 1 av 10 kvinner har opplevd voldtekt i løpet av livet… De fleste voldtekter er bekjentskapsvoldtekter»[3]
Avisoverskriftene taler sitt rystende språk om hvordan hverdagen er for altfor mange kvinner i dette landet. Med slik informasjon er det krevende å skrive en artikkel om «kallet til å være kone». Jeg tror mange ganger vi kristne har vært altfor feige til å fortelle hva Bibelen sier om ekteskapet, fordi det skjer så mye vondt nettopp innenfor ekteskapets rammer, også iblant oss som kaller oss kristne.
Jo mer jeg leser i Bibelen om hva ekteskapet er og hva Gud mente at det skulle være, desto mer overbevist blir jeg at vi går glipp av mye velsignelse, når vi ikke vil innrette våre liv etter det vår Skaper har forordnet.
Ekteskapet er et mysterium, og som vi også skal betrakte som et mysterium. Noe du ikke helt skjønner dybden av, noe du kan prøve å finne ut mer om, men samtidig aldri noe du helt ut forstår.
«Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Dette mysteriet er stort – jeg taler her om Kristus og menigheten. Men også hver enkelt av dere skal elske sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.»[4]
Her taler apostelen Paulus om ekteskapet og forholdet mellom Kristus og kirken i sammenheng. Våre ekteskap skal altså være et svakt bilde for verden på hvordan Gud ønsker at forholdet Kristus-kirken skal være. Dette må være grunntanken på hva et ekteskap er og skal være. Uten denne rammen, blir alle våre tanker videre om kall, oppgaver, likheter og ulikheter problematiske. Både mann og kvinne er like verdifulle for Gud, men med ulike oppgaver. I skapelsesfortellingen leser vi:
«Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.»[5]
Ulikheten mellom ektefellene er ikke et resultat av synden, men Gud skapte Eva og Adam som noe ulikt, han skapte de mannlig og kvinnelig for å kunne utfylle hverandre på best mulig måte. Så kjenner vi så altfor godt til syndefallets konsekvenser for både mannen og kvinnen. Synden ødela mannen til enten å bli passiv eller herskende, og kvinnen fra å ha vært mannens livsviktige støtte til nå å prøve å bli som mannen, istedenfor å være det hun er skapt til.
Mannens lederskap er et gudommelig kall til å ta hovedansvaret for familien, beskytte den og lede den som Kristus leder kirken. Et forbilde på hvordan det skal gjøres gir Jesus i Joh 13.
Som kvinne har jeg et gudommelig kall til å ære, bekrefte og hjelpe min mann med de evner og anlegg jeg har. Her har vi mye å lære av Maria – Jesu mor. Vi ser hvilken stor oppgave Gud hadde gitt henne – å føde Guds sønn. I hennes møte med engelen Gabriel ser vi en modig og ydmyk kvinne som overrasket hører hva engelen sier, men samtidig spør, lytter og grunner på det som blir sagt. Jeg har mange ganger tenkt at Maria må ha gjort seg noen tanker om hvor og hvordan det skulle skje at Guds sønn skulle bli født. Jeg tror ingen av de tankene inneholdt at hun skulle føde uten kvinnene i byen – men mer eller mindre alene. Vi ser også at hun ikke kommer med innvendinger mot Josef når han skal dra sin høygravide kone med til Betlehem, når de senere må flykte til Egypt eller når de tilslutt bosetter seg i Nasaret. Ikke i noe av tilfellene står Maria frem og henviser til at det faktisk var henne Gud hadde utvalgt, at det var til henne engelen Gabriel først var kommet. Nei, hun er et forbilde i sin måte å ære, underordne og støtte sin mann.
I vårt samfunn overøses vi med argumenter og propaganda om at du først blir lykkelig når du fått realisert deg selv, at full frihet og lykke er når «jeg-et» får utfolde seg fritt, enten det gjelder i forhold til yrke, interesser, seksualitet eller annen nytelse.
Eksemplet med Maria viser oss noe annet. Og i NT møter vi det mange ganger i Paulus sine brev:
«Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn, som det sømmer seg i Herren.»[6]
Hvordan skal vi forstå et slikt vers, når vi kjenner til den brutale virkelighet som jeg skisserte i begynnelsen av denne artikkelen? Når det skjer så mye galt, så mye misbruk og undertrykkelse, hva betyr det å underordne seg i dag?
Asbjørn Kvalbein uttrykker det så godt i en andakt: «Hva er å underordne seg? Ordet betyr akkurat hva det sier: Stille seg under. Og det gjøres frivillig. Underordning er i slekt med begrepet å opptre ydmykt, som er brukt mange ganger i Skriften som et kristent ideal. Jesus selv er det store forbildet. Matt 11,29: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.» Det er interessant at Jesus knytter ydmykheten til å bære et åk. Et åk er en godt tilpasset trestokk til å legge over skuldrene. Åket fordeler tyngden og sparer armene om du for eksempel bærer to bøtter vann. Åket er en byrde. Samtidig er det en lettelse. For det hjelper deg å bære byrden. Derfor leser jeg ordet om å underordne seg i dette lyset: Gå inn i tjenestens åk. Del byrden med mannen din. Det er både tungt og lett. Men det ligger faktisk en hvile i det»[7]
Sann kjærlighet kjennetegnes først og fremst av å gi, uten tanke på å få noe igjen. I Titus 2,4 formanes kvinnen til å elske sin mann. Når man elsker en person er man villig til å gjøre alt som står i ens makt for at den andre skal elske en tilbake. Da kommer ens egne ønsker i andre rekke. I et ekteskap har vi ofte så lett for å kritisere hverandre å mene at den andre må være på den ene eller andre måten for at ekteskapet skal fungere. Selv merker jeg at når jeg begynner å kreve blir det lett en avstand mellom meg og min mann, og jeg blir misfornøyd. Da går det heller ikke lenge før selvmedlidenhet fyller mitt liv og virker ødeleggende for ekteskapet.
Ønsker vi mer velsignelse over våre ekteskap tror jeg vi som kvinner må se på hva Bibelen lærer oss om kallet til å være kone, og mannen bør lese de vers som er rettet til ham om hans kall. Eller som Luther uttrykte det: «når hver sitt Gudsord lære vil, da står det vel i huset til»
Vi har det best når vi lever innenfor den gudgitte rammen som ekteskapet er. Der får jeg som kone vokse sammen med min mann og lære mer og mer om hva Gud har skapt oss til, både som mann og kvinne og som enhet. Da ærer vi Gud med vårt ekteskap, som er et svakt svakt bilde på det mysterium treenigheten er. Tre personer, men samtidig en. Kone og mann, to personer – men samtidig et kjød.
[1] http://www.dagbladet.no/2015/06/11/nyheter/drap/oslo/39608386/
[2] http://www.statensbarnehus.no/barnehus/hamar/brosjyrer/vold-for-barn/
[3] http://www.krad.no/forebygging/voldogovergrep/voldtekt
[7] http://norea.no/webpastoren/artikkel/article/24042
Denne teksten ble først publisert i august 2015.
