Jesus er veien, sannheten og livet. Men det er mange veier til Jesus.
Denne artikkelen er en del av foross.nos advents- og juleserie “Veier til Betlehem”. Denne gangen er det Karoline Mathea Waage Seljenes som deler sin historie.
Teksten kan du også høre innlest på Foross-podden.
Mens andre trodde på Jesus, trodde jeg på julenissen. Helt til 13-årsalderen var jeg overbevist om at julenissen var ekte. Foreldrene mine har livlig fantasi og gått all-in for at vi søsken skulle tro på julenissen. Selv syns jeg det var skummelt og utrygt med mannen i maske som sjeldent sa et ord.
Mitt navn er Karoline Mathea Waage Seljenes, jeg er 28 år og bor for tiden i Bergen. Min vei til tro er kanskje ulik mange andre sin, men han som ble født i Betlehem er den samme.
Oppveksten min er ikke preget av bordbønn, søndagsmøter, julemesser og kristne barnesanger. Tross en oppvekst midt i smørøye av bibelbelte, så var Jesus bare noe fjernt jeg hadde hørt om i kristendomstimene. I slutten av barneskolen flyttet vi til Nord-Norge og den lille bygda Kårvika. Bygda med 200 innbyggere, og deriblant flere kristne familier – dette ble min inngang til et kristent miljø og starten på et nytt liv.
Jeg kom nordover som en sjenert og rolig sørlandsjente, og passet nok ikke helt inn i det barske nordnorske miljøet. Heldigvis ble jeg inkludert av noen kristne jenter på skolen, de inviterte meg på kristne leirer, barnelag og allidrett. Selve andaktene var absolutt det kjedeligste, men det var fordi jeg ikke forstod noen ting. Det var mye fremmedord og fortellinger som "alle kan".
Til tross for at andaktene var både kjedelig og uforståelige, så fortsatte jeg å komme. Det var noe trygt med de kristne, de var inkluderende og brydde seg på en måte jeg ikke hadde opplevd før. Lederne mine satt i timesvis og lyttet til mine tenåringsproblemer uten at Jesus ble nevnt en eneste gang. Kanskje tenkte de at det var en mislykket samtale siden de ikke fikk nevnt Jesus, men de samtalene betydde alt for meg. Det var de samtalene som fikk meg til å fortsette å komme, og litt etter litt forstod jeg også mer av hvem Jesus er. Det at lederne mine lyttet til meg, har vist meg mye av hvem Jesus også er. En som lytter. I timesvis. En som bryr seg om meg. En som alltid er der.
Julen er også en årlig påminnelse om at Jesus kom. Han kom for å frelse oss. Han kom til oss. Både julefeiringen og livet mitt har fått en drastisk omvendelse. Fra å feire jul med å være redd for en mann i maske som kom med pakke, til å feire han som kom med livets gave. Han som er trygg og omsorgsfull, og som gav sitt liv for meg.
Det er verdt å feire i julen, men også hver dag. Livet mitt er snudd opp ned etter jeg ble kristen, og det er definitivt til det bedre. Jeg har en haug med kristne søsken som er blitt familie. Søsken som vandrer sammen med meg i tro. Hverdagene mine er ikke gull og grønne skoger, men jeg har en Far som har lovet å være med meg hver dag.
