Publisert

Kristen og militær – er det en motsetning? Hvorfor og hvorfor ikke velge en militær yrkesvei.


Ca leselengde:
7 min

Hvorfor skal man engasjere seg i militært arbeid når man er kristen? Min innfallsvinkel vil kanskje overraske en del lesere; jeg forstår ikke problemstillingen.

Det vil si; jeg forstår den jo rent kognitivt og tenker det grovt sett handler om at man kobler budet om at vi ikke skal drepe med Jesu ord om å vende det andre kinnet til, og lander på et standpunkt om ikkevold og pasifisme. Yngve L. Leine har tidligere skrevet om dette på foross.no.

For meg personlig har det å være kristen og militær aldri vært en motsetning. Da jeg som liten gutt lærte om budet «Du skal ikke slå i hjel» stilte jeg straks spørsmålet: «Men hva med i militæret, der slå man jo i hjel?». Det enkle svaret jeg fikk la ballen død for alltid: «i militæret bærer man våpen på vegne av myndighetene, ikke på egne vegne».

Jeg er oppvokst med bedehuskristendom med Martin Luther som viktigste kirkefader og læremester. Som voksen har jeg satt svaret jeg fikk på søndagsskolen i sammenheng med Luthers lære om det åndelige og verdslige regimente. Store norske leksikons beskrivelse av (to)regimentslæren dekker problemstillingen presist. SNL.no definerer toregimentslæren slik (min utheving under):

- Regimentslæren, en tankemodell i Martin Luthers teologi og i lutherdommen som trekker et skille mellom to ulike måter Gud utøver sin makt i verden på: det åndelige og det verdslige regiment. Det åndelige regiment er rettet mot menneskets sjel, og utøves gjennom ordet og forkynnelsen. Den loven som gjelder i det åndelige regiment er kjærligheten og Guds
rettferdighet.
- Det verdslige regiment er rettet mot menneskets legeme. Det utøves med makt og våpen (sverdet), og reguleres gjennom den borgerlige rettferdighet og fornuften. Samfunnet må styres gjennom det verdslige regiment: Her er maktbruk nødvendig på grunn av synden. Derfor er det ikke i strid med Guds vilje at den politiske øvrighet bruker makt for å opprettholde styret av samfunnet, og det er fullt tillatt for kristne å ta del i dette styret. For også det verdslige regiment utøves på vegne av Gud. (…)

En del kristne vegrer seg for militærtjeneste. I dag er førstegangstjeneste i praksis frivillig, så for de fleste blir ikke standpunktet utfordret utover å formidle «ikke-motivert» på sesjon. Frem til 1990-tallet var verneplikten en reell plikt for alle friske menn, så det finnes mange historier om mer eller mindre aktverdige forsøk på å unnslippe militærtjeneste. De mest prinsippfaste erklærte seg som pasifist og valgte 18 måneder med sivil plikttjeneste i stedet for et knapt år i militæret.

Jeg har respekt for de som finner militærtjeneste utfordrende på kristent grunnlag, dette er holdninger og følelser som berører dypt. Likevel, med henvisning til Luthers klare tale, er mitt noe uærbødige svar på spørsmålet i overskriften: Å være kristen og militær bør ikke være noen motsetning for oss som tilhører lutherske menigheter.

Det er relevante innvendinger mot å søke militær karriere som kristen, men de ligger på et helt annet plan. Det kan ofte bli en utpreget verdslig og rå kultur i militære enheter, spesielt i kampavdelinger som infanteri og panser. Hærens sanitet, som jeg tjenestegjorde i, har i likhet med andre støtteavdelinger et langt mykere mellommenneskelig miljø enn kampavdelinger.

Uavhengig av type avdeling så er militære avdelinger kjent for stort alkoholkonsum. I militære messer er alkohol i alle prosenter rimelig og lett tilgjengelig, og skal man gjøre militær karriere bør man beherske det sosiale spillet på denne arenaen. Alkohol påvirker dømmekraften og reduserer hemninger. «Når ølet går inn går vettet ut» sa man i Håvamål, for noen i så stor grad at resultatet blir skader på inventar eller folk. Kvinner er spesielt utsatt for seksuell trakassering, det har i det siste kommet frem mange varslingssaker om dette i media.

Krig er vold satt i system og etterlater grusomme inntrykk som forråer oss som mennesker. Krig kan få mennesker til å begå handlinger som man holder for utenkelig i fredstid. Men selv i krigens brutalitet har vi eksempler på det motsatte; at enkeltmennesker med en etisk overbevisning evner å gjøre moralske valg selv i ekstreme situasjoner.

I filmen «Saving private Ryan» hvor vi følger et amerikansk geværlag i felttoget mot Nazi-Tyskland i andre verdenskrig, er det en scene hvor en tysk soldat overgir seg. De er alene i ødemarka, og har ikke ressurser til å holde han som krigsfange. De kunne drept han – ingen andre ville visst om det, og de kunne rettferdiggjort det som hevn; denne tyskeren hadde nettopp deltatt i en kamp som kostet en av amerikanerne livet. Krigens folkerett forbyr drap på soldater som har overgitt seg. Skal de gjøre det moralsk rette å la han gå fri, eller kvitte seg med en trussel og drepe han? Det sistnevnte valget hadde kanskje tjent dem på kort sikt, men ikke uten omkostninger – en gnagende samvittighet kan skape post-traumatisk stress som ødelegger for et godt liv senere.

Valg vi alle tar i det daglige er oftest små. Når vi gjør dårlige valg er konsekvensen tilsvarende små, men de preger oss uansett på den ene eller andre måten. I en militær konfliktsituasjon kan valget stå mellom å skyte eller ikke – og konsekvensene kan potensielt være fatale. Derfor følger det et veldig ansvar med soldat-rollen, og det er krevende å gjøre etisk gode valg i pressede situasjoner. I møte med slike dilemma er vi kristne kalt til å være vitner og gode eksempler for våre medmennesker. I tillegg, i en krigssituasjon med konkret dødsrisiko blir mennesker konfrontert med de eksistensielle spørsmålene; derfor er det sagt at det finnes ikke ateister i en skyttergrav – og da finnes det vel heller ikke noen bedre misjonsmark enn nettopp i en skyttergrav!

Vår helprofesjonelle hær-avdeling Telemark bataljon sto med ett kompani i Afghanistan en periode. Det ble nasjonal medieoppmerksomhet blant annet om kampropet «Til Valhall». For å motivere og mane avdelingen til innsats brukte de en direkte referanse til den førkristne guden Odins sal hvor han samler krigere som faller i kamp. Jeg har ikke tjenestegjort i Telemark bataljon, og kjenner ikke til hvordan dette kampropet ble brukt i praksis. Likevel, hvis jeg hadde stått foran et potensielt livsfarlig oppdrag i Afghanistan tror ikke jeg at jeg ville vært komfortabel med å motivere meg og mine soldater ved å tilkalle den norrøne guden Odin. Nå er det mulig jeg overtolker; kanskje er det bare et kamprop med en kulturhistorisk referanse – kanskje skal man ikke tillegge det noe åndelig innhold. Men dette illustrerer likevel et dilemma en kristen kan møte i militæret.

Jeg vil tro at lesere fra helt andre bransjer vil kjenne seg igjen i noen av utfordringene beskrevet her. På fiskebåter, i entreprenør og håndverksbedrifter med flere, kan det være et hardt og verdslig miljø, og krevende å stå i som en kristen. Avveiningen man må gjøre er om vi klarer å være lys og salt for de man omgås. Klarer vi være en positiv forskjell for våre omgivelser med holdninger og handlinger som preges av omsorg for våre nærmeste, som speiler den kjærligheten Jesus har vist mot oss? I så fall vil vi med våre liv vitne på en slik måte at Gud kan anspore mennesker til å søke ham. Samtidig må vi være oss bevisst på at vi selv ikke mister frimodigheten i troen. Fellesnevneren – uansett bransje og sammenheng vi er i – er dermed at vi først og fremst er kristen, deretter militær – eller hvilken profesjon vi måtte velge.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
7 min
Ressurstype

  Livet

Emner

  Krig

  Kristen tanke

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Magnar Solbakken.
  Magnar Solbakken er utdannet ved Hærens krigsskole og har tjenestegjort i Forsvaret i 12 år. Han jobber nå som kirkeverge på Skjervøy, er gift med Turid og sammen har de tre barn.
   Ressurser av Magnar Solbakken
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.