Se, han ber! (Apg 9:11)
Hvor mange bønner hadde ikke Saulus som fariseer bedt? Men nå hadde Jesus stoppet han på den ville ferden. Nå måtte Saulus lære Gud å kjenne i sannhet. Han hadde på en måte kjent den loven som ble gitt ved Moses, men ikke nåden og sannheten som kom ved Jesus Kristus.
Men nå var bønnen forvandlet. Ja, nå bad han virkelig. For å vinne Kristus og finnes i ham, ikke med rettferdigheten av loven, men med den rettferdighet vi får ved troen på Kristus. Nå var fariseeren blitt tolleren, blitt en synder for Gud. Se, han ber! Tre dager var han i blinde og i faste.
Det ser altså ut til at bønnen er det første svaret Saulus eller Paulus gir på Jesu kall. Bønnen hører med i Paulus’ omvendelseshistorie. Omvendelsen fra en død, misforstått og falsk gudsdyrkelse til et liv i Ånden. «Dersom da dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal da Faderen i himmelen gi Den Hellige Ånd til dem som ber han!» (Luk. 11,13). Det er en bønn etter Guds vilje og Guds hjerte.
Det er vel ingen tvil om at Saulus’ bønn er hørt i himmelen. Hjelpen er undervegs. Ananias kommer. Saulus blir døpt på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse og får Den Hellige Ånds gave. Forfølgeren er blitt et brennende vitne om Kristus.
Be uten opphold! (1 Tess 5:17)
Som vandringen med Jesus begynte i bønn, så fortsatte Paulus å leve i bønn. Natt og dag, sier han (2 Tim 1:3). Når han skriver det andre brevet til Timoteus, er han i fangenskap. Han har tid til å be, og han venter nok at andre som er litt utafor det travle dagliglivet ber mye (sml. 1 Tim 5:5), tenker du kanskje.
Men for Paulus var det ikke noe nytt å be både natt og dag. Alt i det eldste brevet vi har fra han, sier han sammen med Silas og Timoteus:
Natt og dag ber vi inntrengende om at vi må få se deres ansikt, og utfylle det som ennå mangler i deres tro. 1 Tess 3:10
De skriver også til menigheten: «Be uten opphold!» (1 Tess 5:17) Du ville kanskje tenkt at dette var en formaning til kristne med lang fartstid. Men Paulus skriver til nye og umodne kristne. Bønn uten opphold må bety å ha et sinn som er vendt mot Gud, et bedende sinn, er du ikke enig? Da vil vi vel gripe til bønnen som det første og ikke det siste når vi står overfor et problem eller et vanskelig valg. (Sml. også Salme 109:4).
Glede, bønn og takk
Glede, bønn og takk hører sammen. (Sml. 1 Tess 5:16-18) Også i Fil 4:4-7 stiller Paulus gleden, bønnen og takken sammen. Filipperbrevet er skrevet fra fangenskap, men det ånder av glede, takknemlighet og tillit til Herren. Alle som har sine navn skrevet i livets bok, – Paulus minner om livets bok i v. 3 –, har grunn til glede. Gud vil at vi skal leve et liv uten annen frykt enn gudsfrykten, et liv der vi prioriterer det ene nødvendige og ikke gir rom for nytteløs bekymring.
Det er ikke bare enkelt, den gamle naturen drar i andre retninger. Men i stedet for å bekymre oss skal vi be. Ingen av våre vansker og ingen av våre behov er for små for Gud og heller ikke for store for han. Jesu disipler skulle kunne den troskunst og livskunst å ta en dag av gangen. Den opprinnelige, paradisiske, ubekymrede holdningen til livet, den som er umulig for vantroen, er da gjenreist.
Paulus knytter bønnen sammen med takk. Det er en god regel å begynne bønnen med å takke. Det som er stort, må få være stort, og det som er smått, må få være smått. Og apostelen avslutter:
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus. Fil 4:7
Kjemp under bønn!
Fredens evangelium går fram under kamp. I Ef 6:11-17 leser vi om rustningen. Og det hører nøye sammen med v. 18. Her må jeg nesten bruke 1930-oversettelsen for å få det fram:
idet I til enhver tid beder i Ånden med all bønn og påkallelse, og er årvåkne deri med all vedholdenhet og bønn for alle de hellige. Ef 6:18
Oppfordringen til bønn er altså inkludert i formaningen til å ikle seg Guds fulle rustning. Ta Guds fulle rustning på idet dere ber. I Ånden.
Bønn i Ånden er hjertets bønn i ånd og sannhet. Det er bønn i tillit. Det er bønn i Jesu navn. Det er bønn etter Guds vilje. Til enhver tid, står det. Det er bønnen uten opphold. For en kristen er stadig under angrep fra djevelen. Han må stadig være i beredskap. Og da må bønnekontakten med Gud være der til enhver tid. Og bønnen må ikke bare kretse om meg og mitt. Bønnen må ha Guds rike i sentrum.
Paulus er ydmyk og avhengig av Herren. Derfor ber han også leserne om forbønn (Ef 6:19f (sml. 1 Tess 5:25; 2 Tess 3:1f; Kol 4:3f)). Bønnen skal også være et samarbeidsprosjekt hos Guds barn.
Å fortelle om sine bønner
Paulus kan også tale konkret om hva han ber om for leserne. Se f. eks. 2 Kor 13:7; Kol 1:9-11; Ef 1:17-19; Filem. v. 6. Om de vantro israelitter skriver apostelen i Rom 10:1:
Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. Rom 10:1
Her er kjernen i Paulus’ bønn. Han levde for Jesus. Han satte alt sitt inn i tjenesten for Herren. Menighetens ytre og indre vekst lå han på hjerte. Vi sier kanskje av og til at vi husker på noen, at de er i tanke og bønn.
Men kanskje skulle vi si noe mer. Hvis noen spør oss om forbønn, kunne vi vel noen ganger spørre etter konkrete bønneønsker. Og eier vi andres fortrolighet, kunne vi noen ganger si at vi vil be om det eller det. Måtte Gud gi oss visdom og skjønnsomhet her!
En kristen er aldri alene
Den Hellige Ånd skaper troen og gjør at vi kan rope «Abba!», «Far!» (sml. Rom 8:15). Når vi ber Fadervår, ber vi for og med alle kristne.
Paulus forteller at den upersonlige skapning sukker og stønner som i fødselsveer og stunder etter at den nye verden skal fødes. Også vi sukker, sier han, men vi har fått Ånden, og han kommer oss til hjelp. Han vil legge vår sak fram på beste vis. Hvis vi ber i Ånden, så ber også Ånden for oss. (Sml. Rom 8:26f). I v. 34 sier apostelen også at Kristus går i forbønn for oss (sml. også Hebr 7:25; 1 Joh 2:1).
Tilber vi Faderen i ånd og sannhet, ja, da er det to guddommelige personer som taler vår sak hos han. Da må alt samvirke til det gode for dem som elsker Gud (Rom 8:28), og som gjennom Kristus Jesus har adgang til Faderen i én Ånd (Ef 2:18).
