For tiden leser jeg en del av Jeremias bok hver morgen, og her om dagen fikk jeg en umiddelbar aha-opplevelse med et vers i dagens tekst. Jeg følte det definitivt som Guds ord til meg den dagen, for det var som om det ble talt rett ut av himmelen og inn i livet mitt. Jeg antar at de fleste kristne av og til har prøvd den slags med en bibel.
Jeg leste den danske standardoversettelsen og brukte verken bibelkommentarer eller andre hjelpemidler. Jeg var heller ikke helt sikker på hvordan jeg skulle sette verset inn i konteksten (Jeremias bok kan være litt av et puslespill), og jeg kjenner kun den historiske bakgrunnen til verset på et generelt nivå, fordi det ikke er klart når i Jeremias liv stammer fra. Men det så ikke ut til å gjøre noe, ikke den morgenen hvert fall.
Andre ganger leser jeg Bibelen helt annerledes: Jeg nerder over de språklige detaljene, slår opp et hav av andre bibelsteder, gjør elektroniske søk etter enkeltord og ordkombinasjoner, leser kommentarer og suger til meg all den historiske bakgrunnsinformasjonen jeg kan få tak i.
Jeg har rimelige gode forutsetninger for dette, fordi jeg er teolog av yrke, så jeg er opplært i dette, og i å sette opp mulige tolkninger og vurdere dem ut fra ulike slags kriterier.
Jeg antar at de fleste kristne også vet om denne typen bibellesning – kanskje ikke så ekstrem som det jeg beskriver her, og kanskje ikke fra personlig erfaring, men fra en av "bibelfreaksene", som det vanligvis er et par stykker av i en menighet .
Så to typer bibellesning: En umiddelbar, hvor konteksten er mitt personlige liv med Gud her og nå. Og en annen mer metodisk, hvor konteksten er de enkelte bibelteksters historiske samtid, og hvor tolkningene vurderes etter eksakte kriterier som kan gjøres rede for.
Hva er best?
Et falskt alternativ
I prinsippet er det et falskt alternativ, tror jeg. Vi trenger ikke velge. Det er mer som to ytterpunkter av et spekter, hvor vanlig bibellesning som oftest er et sted mellom de to.
Og det som mer er: Selv den «umiddelbare» lesningen fra tidligere har – hvis den skal være meningsfull – to klare forutsetninger som kan gjøres rede for, nemlig for det første at jeg faktisk forsto teksten (selv om jeg utvilsomt savnet en del nyanser ), og for det andre at min Gud er den samme som Jeremias Gud, og at han bruker Bibelen til å kommunisere med barna sine til enhver tid.
Motsatt har selv den mest historisk orienterte og metodiske bibellesningen i dypest sett som mål å forstå en tekst som Gud ønsker å si noe med i dag. Det kan være en del mellomregninger når det for eksempel dreier seg om religionshistorisk eller arkeologisk bakgrunnsinformasjon. Men hvis det overordnede formålet forsvinner fra horisonten, så går i det minste motivasjonen min også i vasken.
Med det i tankene tror jeg det er sunt for alle bibellesere å ha litt variasjon. Dels for ikke å bli lei av det, dels fordi bibeltekstene er forskjellige, både når det gjelder sjangere og hvordan de inkluderer den historiske situasjonen eller refererer til andre bibeltekster osv. Akkurat som du ikke leser en historisk biografi på samme måte som et dikt eller en bok om barneoppdragelse, det er ikke bare én måte å lese Bibelens ulike bøker på. Det er nettopp i sitt rike mangfold at det er Guds ord.
Konkret betyr dette at det er noen av bibelbøkene jeg vil foreslå å lese «i store porsjoner» eller eventuelt i ett strekk. Dette gjelder for eksempel Jobs bok, loven i Mosebøkene og mye av de historiske bøkene i Det gamle testamente. Dette er bøker hvor det tegnes et stort bilde, og hvor bokens overordnede «flyt» og struktur har en betydning som du lett går glipp av hvis du i stedet leser et halvt kapittel av gangen over lang tid.
Evangeliene og Johannes’ åpenbaring er også spennende å lese på denne måten, men de kan selvfølgelig også leses avsnitt for avsnitt, for eksempel på en slik måte at du leser teksten høyt for deg selv og avslutter med å huske et vers, som du så "gjemmer i sitt hjerte".
Jeg synes det er best å lese brevenei NT i små deler av gangen, med godt hensyn til de enkelte avsnittene og deres plass i sammenhengen, og underveis slå opp noen av GT-stedene som det refereres til.
Første Johannesbrev og Salmene – og mange av de poetiske passasjene som finnes i hele Bibelen – er etter min mening best lest meditativt, d.v.s. sakte, gjerne flere ganger på rad og gjerne høyt, slik at du kan høre din egen stemme.
Men dette er bare mine forslag og bør ikke tas for mer enn de er verdt. Jeg har tatt dem med fordi de kanskje kan inspirere en eller annen, men også fordi de viser hvordan det jeg ovenfor kalte «umiddelbar» og «metodisk» bibellesning i praksis kan blandes under ulike forhold, avhengig av hva i Bibelen en leser.
Hjelpemidler
Med mindre man er teologisk utdannet, kan man normalt ikke lese Bibelen på dens egne språk. Men du kan få mye ut av å bruke forskjellige bibeloversettelser hvis du synes et vers er vanskelig å forstå. Du kan finne dem på nettet. Jeg er ingen spesialist på denne typen ting, men jeg er glad for kjenne http://dk.bibleserver.com, hvor de vanligste engelske og tyske bibler så vel som Bibelen på hverdagsdansk er tilgjengelig.
Det finnes også databibelprogrammer hvor du kan kombinere en mengde bibeloversettelser med en stor katalog med både kommentarer og annen bibellitteratur og alle slags søkefunksjoner. Du kan ha enorm nytte av dette, uavhengig av utdanning og språkkunnskaper – men det vil kreve en annen artikkel (og en annen forfatter!) for å introdusere det.
Bibelkommentarer og andre hjelpemidler må brukes der det hjelper. De gjør dette, for eksempel når de gir den historiske bakgrunnsinformasjonen [1], som ofte er nødvendig for å forstå profetene, når de gir nøkkelen til å forstå hvordan Paulus bygger et argument, eller når de kommer med et forslag til forklaring av et vanskelig vers.
Håndbøker med innholdsoversikter over de enkelte bibelbøkene, bibelordbøker, leksikon og atlas er også gode hjelpemidler å ha i «verktøykassen». Men hjelpemidler må ikke ta oppmerksomheten fra selve bibelteksten, og det samme gjelder selvsagt bibellesplaner med forklaringer.
Den viktigste hjelpen for å forstå og tilegne seg en bibeltekst er imidlertid alltid andre bibeltekster. Og her tenker jeg ikke først og fremst på prinsippet om at «Skriften er sin egen fortolker», som Luther sa, men at de viktigste innspillene du kan få til bibellesingen din kommer fra bibeltekstene som «hører sammen med» det du leser.
For min Jeremia-lesing for øyeblikket, er det Andre Kongebok og Esekiel (samt litt Hosea og Femte Mosebok). For evangeliene er det de andre evangeliene, og for alt i NT er det GT-stedene som tekstene nesten alltid tar opp. Hvis man ønsker å tilegne seg en bibelsk salme, er det mye viktigere å være kjent med de andre salmene enn det er å kunne skille formelt mellom en salme og en takkesang, selv om noen bibelkommentarer gjør mye bruk av sistnevnte.
Og det kan fortsette slik. Bibelen er en helhet, ikke bare i den forstand at den er Guds ord til oss i all dens mangfold, men også i den helt praktiske forstand at den henger sammen på kryss og tvers, slik at dens enkelttekster hele tiden forutsetter hverandre og kommenterer hverandre og kastet nytt lys over hverandre. Kanskje jeg leser Jeremia akkurat nå, men jeg leser alltid – samtidig – Bibelen i sin helhet.
Faren ved metodisk bibellesning
Alt dette med hjelpemidler og inkludering av andre bibeltekster trekker lesningen over til den metodiske enden av spekteret, og det er det ikke noe galt med. Men det ligger en fare i det, nemlig at man aldri kommer lenger enn til den historiske konteksten og de mulige tolkningene.
Søren Kierkegaard har en skarp kommentar til den formen for bibellesning: Han ser for seg en konge som skrev en befaling til sine undersåtter. Men i stedet for å adlyde kommandoen, satte hans embetsmenn seg for å utarbeide den ene tolkningen etter den andre og holdt dermed kongens ordre i live:
«Ingen læste Kongebudet saaledes, at han gjorde derefter. Og ikke blot dette, at Alt blev Fortolkning, nei man forrykkede tillige Synspunktet for hvad Alvor er, og gjorde det at sysle med Fortolkningen til den egentlige Alvor.»[2]
Dette er et viktig poeng: Vi har ikke fått Guds ord for å tolke det, men for å høre det, tro det og adlyde det!
Vi slipper ikke unna tolkningsarbeidet, og heller ikke følelsen av at vi bare kommer frem til fragmenter av en sann forståelse av Bibelens Gud (1 Kor 13,12). Men den stykkevise erkjennelsen vi får, får vi tro og handle på i livene våre her og nå.
Konkret betyr dette at en bibelleser alltid må stille spørsmålet om hva Gud vil si med teksten han/hun leser. Du kan passende stille spørsmålet til rett person – altså Gud! – i bønn, både før du starter og når du er ferdig. Men det kan også være nyttig å enkelt formulere spørsmålet til deg selv: "Hvordan skal jeg handle ut fra denne bibelteksten?" Gjerne på en slik måte at du skriver ned ett eller to svar – og kanskje går med lappen i lomma resten av dagen. Det er selvsagt ingen garanti for at du faktisk gjør det du skrev i svaret – men det hjelper deg på veien.
Dette gjelder både i personlig bibellesning og når du leser for å formidle til andre, for eksempel i en preken eller en andakt. Forkynnerens oppgave er ikke bare å tolke teksten, men å formidle den slik at den får snakke inn i lytternes liv, og slik at de får mulighet til å omsette det de hører til konkret praksis. De fleste predikanter synes det er vanskelig; i det minste gjør jeg det. Blant annet fordi jeg i denne delen av forkynnelsesoppgaven erfarer veldig tydelig at jeg ikke kan være fornøyd med teologisk håndverk, men er helt avhengig av at Den Hellige Ånd bærer både meg selv og de som lytter.
Faren ved umiddelbar bibellesing
Men hvis det til syvende og sist er opp til Den Hellige Ånd om vi forstår hva Gud vil si med Bibelen, kan vi ikke hoppe over det møysommelige, metodiske arbeidet med tekstene og nøye oss med den umiddelbare lesningen?
Jeg tror ikke det, og en av grunnene til det er at Gud faktisk har gitt oss en bibel som ser ut som den gjør. Det er en historisk bok; den vil ikke først og fremst gi oss informasjon fra en annen verden, men være vitne til Guds historiske gjerninger i vår verden – i skaperverket, i Israels folk, i Kristi liv, død og oppstandelse, i den kristne menighet. Det står veldig lite i Bibelen om hvordan det ser ut i himmelen, men mye om hva Gud har gjort og gjør på jorden – og hva han skal gjøre med jorden og oss som bor på den når hans rike kommer.
Når Gud snakker til oss gjennom Bibelen, gjør han det ved å fortelle eller minne oss om disse gjerningene, og fordi gjerningene er historiske, er Bibelen det også. En av farene ved umiddelbar bibellesning er at man glemmer det aspektet – og på den måten får noe helt annet ut av Bibelen enn det den faktisk vil si.
Så vi slipper ikke unna arbeidet med å lese Bibelen historisk! – det trenger ikke å være nerdete, men noen ganger er det vanskelig. Imidlertid er det definitivt verdt bryet.
Artikkelen er tidligere publisert i magasinet Budskabet og på tilliv.dk.
Fotnoter:
↑1 Bibelkommentarer kan imidlertid bare gi den informasjonen vi har kilder til. Hvis bakgrunnen er detaljer om dagliglivet i bonde- og landsbysamfunnene i Galilea (som i mange av Jesu lignelser), anbefaler jeg på det sterkeste Kenneth E. Baileys bøker (f.eks. Jesus Seen Through Middle Eastern Eyes, Colon/Credo) som har hjulpet meg og mange andre dette punktet. Men noen ganger må vi bare tåle at en bibeltekst ser ut til å forutsette noe vi ikke helt vet hva er.
↑2 Søren Kierkegaard: Samlede verk, bd. 17. 5. utg. 1962, København, Gyldendal, s. 76. Kierkegaard har et øye for hvordan de mange tolkningene kan brukes for å «vokte seg mot Guds Ord», som han skriver: «… ta den hellige skrift, lukk din dør – men så ta ti Ordbøker, tjuefem tolkninger: så kan du lese det like rolig og uforskammet som du leser Adresseavisen» (ibid. 74).
