Lov og evangelium er ikke bare teoretiske størrelser. Det er en levende virkelighet som Gud ønsker å møte oss med i vår skamfullhet og utilstrekkelighet.
«Og så er det at kameraets øye fanger et papir som henger over Lines datamaskin. Et helt vanlig A4‑ark hvor det står: ‘Hvis bedre er mulig, er godt ikke godt nok.’ Og det er i all sin enkelhet det mest presise bildet på hvordan det er å være ung i dag.»
Sitatet over er hentet fra Christian Hjortkjærs bok «Utilstrekkelig». Hjortkjær beskriver avgangseleven Line, som gjerne vil gjøre ting skikkelig, og som blir sint på seg selv hvis hun vet at hun kunne gjort ting bedre enn det hun faktisk gjorde. Av samme grunn vil hun helst ha karakteren 10 eller 12 til eksamen – hver gang.
En påbudskultur
Hjortkjærs fremragende bok beskriver presset de unge elevene, han møter på Silkeborg Folkehøgskole, står i.
Line beskrives som svært ulik Hjortkjærs egen bestemor. Hun vokste opp i en forbuds- og lydighetskultur. Når bestemoren som ung gjorde noe galt, var det tydelig at hun hadde overtrådt et klart avgrenset område. Et smekk på fingrene fulgt av en unnskyldning brakte både overtredelsen og bestemoren tilbake innenfor det akseptable.
Denne muligheten har ikke Line, ifølge Hjortkjær. Forbuds- og lydighetskulturen er avskaffet. Nå lever Line i en påbudskultur. Det er hun selv som har skrevet papiret som henger over datamaskinen hennes – med sitt grenseløst krevende påbud.
Hvorfor stiller Line disse kravene til seg selv når de helt tydelig etterlater henne med en massiv følelse av utilstrekkelighet?
Hjortkjær er skarp og konkret i sin diagnose: Kulturen rundt Line – og rundt oss alle – er full av påbud. Reklamer, sitater på barnetøy, musikkvideoer – hele tiden bombarderes vi med krav om å være oss selv, tro på oss selv, skinne som stjerner, leve grenseløst, utfolde vårt potensial maksimalt osv.
I boken Skamfuld graver Hjortkjær dypere: Hva fører den massive følelsen av utilstrekkelighet til? Den fører til en frykt for å bli avslørt. Ikke bare avslørt som en som mangler evner, men avslørt som en som er feil. Ikke en som gjør feil – men er feil. Uelskelig og uverdig. Igjen er Hjortkjær skarp og konkret i sin analyse og viser hvordan kulturen rundt oss gjør oss skamfulle.
Line og Luther
Hjortkjærs analyse er svært relevant for forkynnelsen av lov og evangelium. Luther og Line hadde vidt forskjellige verdensbilder.
Luther kjempet i klostercellen for å finne en nådig Gud som kunne tilgi de konstante overtredelsene av loven. Line har sannsynligvis ingen tydelige forestillinger om en gud som stiller krav. Hvilken relevans har det da å tale om lov og evangelium?
Hva gjør vi, når enten loven som krav uteblir, eller Gud ikke engang inngår i menneskets verdensbilde? Mennesker etterspør ikke lenger, slik Luther gjorde, en nådig Gud. Selv den rest av etterspørsel som fantes i Hjortkjærs bestemors forbuds- og lydighetskultur, er borte.
Er løsningen å forkynne: Uansett om du erkjenner det eller ikke, er du en synder som står til ansvar for en allmektig Gud, og derfor trenger du hans nåde som gis deg på grunn av Jesu soningsdød?
Den forkynnelsen er sann, og skal forkynnes. Men faren er at forkynnelsen av lov og evangelium tilegnes rent teoretisk som følge av «skjema‑prekener». Første del, loven, forteller meg hva jeg har gjort galt. Andre del, evangeliet, forteller meg at Jesus har gjort alt det jeg ikke klarer. Dette gjentas uke etter uke, fordi det er en viktig sannhet som blir relevant den dag jeg skal stå for Guds domstol. Da vil jeg bli frikjent fordi jeg tror på Jesus. Men her og nå føles det fjernt. Syndsforståelsen er teoretisk – og derfor blir også evangeliet teoretisk.
Utilstrekkelige og skamfulle mennesker
Men det finnes en annen mulighet. Akkurat som Line skriver alle mennesker påbud inn i sitt eget liv. Det burde ikke overraske oss, av to grunner:
1. Det finnes spor av Guds vesen i skaperverket (Rom 1,20).
2. Mennesker blir sin egen lov, selv uten Guds åpenbarte lov (Rom 2,14).
Selv om mennesker ikke selv har en erkjennelse av Gud som har skapt verden og at vi står til ansvar for ham, så lever vi i hans verden. Latent i menneskets gudgitte evner ligger forventninger som – via kulturelle og sosiale omveier – vokser til påbud som igjen skaper utilstrekkelighet og skam.
Vi skal ta Lines drøm og kamp på alvor. Hun sikter høyt, og det har hun rett i. Men vi må også ta nederlagene hennes på alvor. Det kan få alvorlige konsekvenser hvis man ikke presterer i denne verden. Én dårlig eksamenskarakter er kanskje ikke så farlig, men det finnes «eksamener» i livet hvor det vil være katastrofalt å ikke lykkes.
Derfor må vi hjelpe Line å se hva Guds planer er – hva han krever, og hva han gir. For Gud har skapt Line til noe langt høyere enn gode karakterer. Derfor er det også langt mer alvorlig enn hun forestiller seg når hun feiler. Gud krever perfeksjon på alle livets områder – noe Line aldri kan oppnå. Målet er ikke at hun skal kjempe videre. Målet er at hun skal gi opp.
I misforstått godhet kan vi fristes til å blande lov og evangelium i møte med mennesker som Line. Særlig hvis vi sier ting som: «Du er god nok», «La ikke kravene knekke deg», «Det ordner seg», «Gud elsker deg som du er.» Men dette er ikke evangelieforkynnelse. Det er en reduksjon av kravene – og det etterlater mennesket fortsatt kjempende.
Lovens mål er ikke å piske oss til fortsatt kamp – men å knekke enhver tanke om at vi kan klare oss selv. Hvis Line skal bli tilstrekkelig og uten skam, må hun slutte å prøve å oppnå det gjennom egne prestasjoner. Ellers vil hun aldri nå det punktet hvor hun lar Jesu toppkarakter stå på sitt vitnemål. Hun må oppdage evangeliet: At ved den eneste virkelig avgjørende eksamen har hun – ved troen på Jesus – allerede fått toppkarakter.
Ikke alle kjenner seg igjen i Lines jag etter toppkarakterer. Men sett inn andre eksempler. Hver menneske har sine egne varianter:
Trygghet jages gjennom helseforsikringer, andre forsikringer, pensjonssparing. Respekt og anerkjennelse jages gjennom statussymboler – materielle (pen kropp, dyre klær, mange biler) eller immaterielle (faglig renommé, følgere på Instagram, anseelse i menigheten). Ultimat nytelse jages gjennom skiftende partnere, adrenalinsøkende eventyr, seiersrus osv.
På et tidspunkt vil man oppleve, at forsikringene ikke slår til. Statussymbolene mister verdi. Nytelsen uteblir. Vår egen streben etter oppfyllelsen av våre ultimate drømmer viser seg som (av)guder som vender seg anklagende mot oss og knuser oss. Om ikke før – så er døden, det ultimate beviset på vår utilstrekkelighet.
Gud har på alle områder vi kan drømme om – høyere krav, større planer og rikere gaver.
Guds lov og evangelium er ikke teori som først blir relevant ved dommens dag. Allerede nå gjelder Guds lov. Allerede nå kan vi leve i evangeliets virkelighet.
Litteratur
Hjortkjær, Christian: Utilstrækkelig – Hvorfor den nye moral gør de unge psykisk syge, Forlaget Klim 2020. Utgitt på norsk Utilstrekkelig - hvorfor den nye moralen gjør de unge psykisk syke, Verbum forlag 2024.
Hjortkjær, Christian: Skamfuld – Hvorfor det er godt at have skam i livet men fatalt at have for meget, Forlaget Klim 2024.
Artikkelen er først publisert hos vår samarbeidspartner tilliv.dk, oversatt av redaksjonen ved hjelp av KI.
