Jeg vet ikke hvilke assosiasjoner ordet menneskefrykt skaper hos deg. Kanskje tenker du på sosial angst, eller at noen mennesker har vanskelig for å omgås andre. Det er ikke den psykologiske siden ved menneskefrykt vi her skal se nærmere på, men hvordan ordet brukes i Bibelen.
Hva er menneskefrykt?
Når vi møter ordet menneskefrykt i Bibelen, står det oftest i et motsetningsforhold til gudsfrykt. En definisjon av gudsfrykt er den rette holdning et menneske skal ha overfor den hellige Gud.[1] Når vi ser på hvilken måte Bibelen omtaler gudsfrykt, skjønner vi at det er viktig for oss å vite hva som preger oss og vår tro. Mens gudsfrykten er den rette holdning til Gud, hindrer menneskefrykten oss fra det samme.
Carl Fr Wisløff oppsummerer menneskefrykt i tre punkt. Det er alt som:
– hindrer noen å omvende seg
– hindrer oss i å bekjenne hvem vi tror på
– hindrer oss i å gjøre opp våre synder[2]
I denne første artikkelen skal vi se mest på det andre punktet. Hva er det menneskefrykten gjør som hindrer oss fra å bekjenne hvem vi tror på?
«Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.» Joh 12, 42-43
Om vi ser på disse versene, ser vi at det nærmest er et enten eller –forhold. Når gudsfrykten minker øker helt naturlig og uten anstrengelse menneskefrykten. Vi blir mer opptatt av hva jeg selv/andre mener og tenker enn hva Gud mener. Derfor er det så viktig at vi ransaker oss selv og spør oss: Hva blir det viktigste for meg, å få ære av mennesker eller av Gud?
Vi skal nå se litt nærmere på en kvinne, som nok i utgangspunkt slet med menneskefrykt, men som fikk livet totalt forandret etter et møte med Jesus. Hele fortellingen kan du lese i Joh 4, 1-42
Problemet
Jesus og disiplene er på vei til Galilea og underveis stopper de ved Jakobskilden. Disiplene drar for å kjøpe mat og Jesus kommer i samtale med en kvinne som midt på dagen var kommet for å hente vann og ber henne om å få drikke. På hennes reaksjon skjønner vi at spørsmålet var uventet.
Han –en jøde, snakker med en samaritan. Han – en mann snakker med en kvinne og han spør henne til og med om en tjeneste. Det må ha vært rart for kvinnen å bli møtt på en slik respektabel måte. I deres samtale videre ser vi at Jesus leder samtalen videre og dypere til hva som er hennes innerste lengsel. Dypt i denne kvinnens sjel var det en tørst etter noe mer, noe annet enn hva som fylte hennes liv til vanlig.
«Herre, gi meg av dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.» Joh 4,15
Hvorfor var det så ille? Å komme og hente vann, var vel noe alle kvinner måtte gjøre? Av Jesu svar så skjønner vi at det er noe mere. Jesus, som så gjerne vil gi henne det hun så inderlig lengtet etter, sier til henne: "Gå og hent mannen din og kom så hit" (Joh 4,16). Ikke en hvilken som helst mann, men din mann. Så blir det så vanskelig, for hun har jo ingen. Den mannen hun i tillegg nå har, er jo heller ikke hennes egen.
Hvorfor kom hun til vannkilden på den varmeste tiden av dagen, når alle andre kvinner var ferdige med å hente vann? Hvorfor var det en plage å hver eneste dag måtte møte folk? «Gi meg av dette vann, så jeg slipper å komme hit å hente vann igjen!» Hun kunne like gjerne sagt: Så jeg slipper å møte folk sine blikk, anklagende pekefinger, fordømmende og harde ord.
Jesus tør å peke på sannheten, ta tak i det som virkelig trykker. Han gjør det og han gjør det i fullkommen kjærlighet. Han skammet seg ikke for å ta kontakt med denne kvinnen. Han skammet seg ikke for å spørre henne om en tjeneste. Han som er fullkommen kjærlighet og fullkommen sannhet, kunne ikke annet. Han måtte få vise henne hvem Han var og hva Han kunne tilby henne.
Forandringen
Så skjer en fenomenal forandring. Kvinnen har fått se Messias, Han er virkelig den som står foran henne – og han tar ikke avstand fra henne. Borte er menneskefrykten og kvinnen glemmer til og med å ta vannkrukken med seg tilbake til byen. Hun bare må fortelle folk om hvem hun møtt:
«Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Joh 4,29
Hvis en ser på kvinnen sitt vitnesbyrd, er det kanskje ikke så mye å komme med?! Hun har møtt noen som har fortalt henne alt det hun har gjort. Hadde du hatt lyst til det? Er det ikke heller slik at det hadde vært vår store skrekk om vi møtte en person som kunne se tvers igjennom oss? Noen som kunne se hvordan innsiden var bak alle våre fasader. Noen som kunne trekke frem noe som kunne få oss til å skamme oss, eller til å miste vår ære. For kvinnen var det ikke dette som skjedde, snarere det motsatte.
Hun hadde møtt en som visste om det liv hun levde, hvem hun var – og alikevel elsket henne. Lina Sandell beskriver det så vakkert i et sangvers:
«Säg dem blott vad själv du funnit,
Vittna om vad själv du sett,
Om den kärlek utan like,
Om den nåd Han dig betett!» [3]
Har du fått oppleve det? Ikke bare fått se din synd, men fått se inn i Jesu kjærlighet og tatt imot ham som din Frelser og Herre? Jeg tror at selv om du har fått oppleve dette, kommer livet her nede på jord være mer eller mindre fylt av menneskefrykt. Kanskje er det en drøm å tenke at vi skal bli helt fri for menneskefrykt.
Samtidig er det ingen tvil om at et menneske som er fylt av Jesu kjærlighet i mye mindre grad er opptatt av hva alle andre mener. Tenk bare på alle forfulgte kristne, som vet at det å bekjenne Kristus er det samme som å utsette seg selv for livsfare. Likevel kan de ikke la være, fordi hjertet deres er så fullt av Hans kjærlighet at de andre også må få vite hvem han er.
«Jeg vil love Herren til hver tid, hans pris skal alltid være i min munn.» Sal 34,2
For kvinnen i bibelteksten ble det i alle fall et før og et etter. En tid i hennes liv som var preget av menneskefrykt, fasader og utfrysning og et etter, der Jesus kjærlighet fikk være det som var grunnen for hvem hun var.
[1] Illustrert bibelleksikon, bind 3, s 238
[2] Wisløff Carl Fr, Å være fri
[3] Lova Herren nr 739, v 5 Lina Sandell
