Publisert

Misjonér mer! Det finnes ikke situasjoner Jesus ikke trengs


Ca leselengde:
5 min

Det er herlig å feire gudstjeneste sammen med kristne søstre og brødre. Det er herlig å synge med i lovsangen. Den delte gleden over den befriende tryggheten som bønnen gir, er stor.

Nattverdens mysterium blir bare større i møte med mennesker av samme bekjennelse. Vi trenger helt klart dette fellesskapet for å få kraft, føres rett vei og å orke å håndtere det som livet byr på. Paulus kjempet med forskjellige forsamlinger for at de skulle gi de første kristne et godt samhold og å være til støtte både for ham og hverandre.

Vi kan alle være enige om at vi ikke ville vært fellesskapet foruten. Men så er det dette med misjonen. Er vi flinke nok til å misjonere? Jeg diskuterte dette med gode kristne venner en gang og vi var enige om at det ofte kan føles både vanskelig og tungt å fortelle om Jesus. I en del sammenhenger, som på skolen eller arbeidsplassen, er man av og til helt alene om å være en troende kristen.

Mange rundt omkring uttaler seg foraktfullt om «å være religiøs», det kan være at en del ikke kjenner det kristne språket og rygger når de hører ord som høymesse eller evangelium og at folk blir sjenerte når de hører snakk om Jesus Kristus. Men skulle dette egentlig hindre oss? Er ikke Herren verdt å stå opp for på tross av at det kan bli vanskelig, sjenerende eller kreve sitt offer på andre måter?

Et svik å ikke si noe

Vennene mine og jeg var enige om at det faktisk er et svik å tie om Guds kjærlighet når vi vet at alle så inderlig trenger å bli påminnet om den. Nå er vi jo alle forskjellige med hver våre personligheter, så misjonen burde nok ha ulike uttrykk.

Noen mennesker snakker med myke og beskjedne ordelag og fremtrer som godhjertede og velmenende med sitt milde åsyn og sin rolige fremtreden. Andre har en mer rakrygget og likefrem holdning, tar den svake i forsvar i det offentlige rom og ser til at saker og ting tas hånd om rett og rettferdig.

Et pålitelig, rettskaffent og ærlig menneske som gjerne blir spurt om å mekle ved tvister og uenigheter. Så har du agitatoren som aldri lar sjansen gå ifra seg til å pense over på sitt favoritt-tema eller sine bestemte oppfatninger om tingenes tilstand om de bare får sjansen. De er kanskje litt for påståelige for enkelte, men er ofte beundret for oppriktigheten og sin frimodighet. Dette er mennesker som andre vet hvor de har og som ofte blir bedt om å føre ordet på andres vegne hvis det trengs.

Alle trengs

Alle disse ulikhetene (som på ingen måte begrenser seg til eksemplene ovenfor), beriker menigheter og bredder misjonen. Vi må ta dra nytte av våre forskjellige evner og stiler – ikke bare når vi møter vår egen menighet, men også når vi skal oppmuntre hverandre i misjonens tjeneste.

På denne måten kan vi bekjenne troen vår i den virkeligheten vi lever i, hver på vår måte. På samme måte som vi misjonærer er forskjellige, er jo budskapets mottakere forskjellige. Misjonsoppfordringen min er ikke ment som et stikk i siden til andre; på tross av at jeg verken er veldig blyg eller veldig taletrengt, kan jeg av og til tvile på å fortelle om Jesus når jeg gis en mulighet. Hvilke krefter er det som vil dette av meg? Hva får meg til å tro at Jesus Kristus ikke skulle passe inn i enkelte sammenhenger når Bibelen er full av utallige beviser på det motsatte, nemlig at alle trenger Jesus? Hvem er vel jeg til å sette begrensninger for at Han skal nevnes?

Disse tankene nådde meg med hele sin kraft da jeg ble bedt om å holde en tale på en Valborgsmesseaften (oversetters merknad: tradisjonell svensk feiring 30. april med sang og bål). Jeg ville så gjerne komme inn på kristne verdier, tro og Guds godhet. Men. Hva ville publikum tenke? Ville det gjøre arrangøren forarget? Var dette virkelig et passende tilfelle? Jeg skulle jo holde en vårtale.

Tankene spant og jeg ba naturligvis til Gud om råd og mot. På det siste møtet med bibelstudiegruppen min før feiringen, fikk jeg bønnesvar. Vi diskuterte da hvor mange kristne som er forfulgte rundt omkring i verden og hvor mye de risikerer for troen sin. Vi snakket også om hva vi selv ville vært beredt til å ofre for troens skyld om vi ble like utsatt. Saken var klar, naturligvis skulle jeg snakke om Jesus i vårtalen min!

Sånn ble det. Våren ble starten.

Våren hører sammen med pasjon og sterke følelser. Pasjonsblomsten kalles også Kristi korsblomst. Påsken og korsfestelsen er pasjon, det kommer av ordet patio som betyr å lide for kjærlighetens skyld. Kjærlighet så sterk at den går i døden. Men oppstandelsen og gjenfødelsens glede venter. Gjenfødelsen er noe som den vakre våren også kan sammenlignes med. Talen min ble avsluttet med vårsalmen Den blida vår är inne (nr 197 i Svenska Psalmboken). Sagt og gjort.

Jeg vil altså gjerne formidle til dere alle det som ble meg gitt så klart i bønnesvaret. Fornektelse er en synd som tilgis av Guds nåde, men forkynnelse er en sann glede!

Det finnes ingen situasjon der Herren Jesus ikke bør få plass eller trengs. Derfor, hvem enn du er: Misjonér mer!


Artikkelen stod først på trykk i "Kyrka och folk" som vi har et samarbeid med om utveksling av stoff. Se nettutgaven her.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Livet

Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.