Sakramentenes sjelesørgeriske potensiale
Begge sakramentene rubriseres i troslæren under begrepet nådemidler. Dette begrepet skal få angi hovedprofilen for denne artikkelen. Nådemiddel er et middel Gud gir sin nåde gjennom. Nåden er i denne sammenhengen ikke "donum" – en kraft fra Gud til å hjelpe meg i helliggjørelsen, men "favor", Guds vennlige sinnelag mot meg for Jesu skyld. Og problemstillingen som sakramentene forholder seg til, er det faktum at vi i utgangspunktet er syndere, og at vi fortsatt er syndere i oss selv.
Om du i nåde ei ser bort
fra all den synd som her er gjort,
hvem kan da frelst vel blive? (M. Luther)
Det er nådemiddellærens bakteppe, og der hører begrep som arvesynd, syndighet, kjød, av naturen vredens barn, gjerningssynder og anfektelse hjemme. Når temaet er nådemidlene som sjelesorg, bør innfallsvinkelen være her.
Begrepet nådemiddel innebærer da at "bevegelsen" går fra Gud til oss, ikke fra oss til Gud. For Luther ble det selve saken i sakramentlæren. Det gjorde hans tilretteleggelse særlig sjelesørgerisk.
Men den måtte forsvares – i to retninger,
- først mot den katolske messofferlæren som betonte at presten er ordinert for å bære fram messens offer, et ublodig offer av Kristus, fra oss til Gud,
- dernest mot døperne som gjorde dåpen til en lydighetshandling fra oss til Gud.
Nei, sier vår lutherske tro: Nådemidlene er midler Gud i nåde handler gjennom – overfor oss. Nå vil vi ta for oss sakramentene hver for seg.
Dåpen
1) Dåpen – bekreftelse av skapelsen eller frelsesgave?
Dåpen som bekreftelse av skapelsen spiller en stor rolle for mange i dag. Jeg er med på at dette er et bimotiv. Barnet som bæres til dåp, er Guds unike skapning, han ser sitt bilde i det, han bekrefter i dåpen at han anerkjenner det, tar så vennlig imot det. Og vi er fylt av glede over livets under, vi feirer osv.
Men tema som "arvesynd" i forbindelse med nyfødte barn er fremmed for mange. Kanskje er det derfor nyere salmeforfattere betoner menneskets storhet og verdighet først – for å hente dåpsfolket med seg. Gerd Grønvold Saues nydelige dåpssalme starter der:
Det skjer et under i verden
hver gang et barn blir til,
over det gryende livet
lyser Guds skapersmil.
Ingen på jorden er himlen så nær
som barnet han tar i sin favn.
De tre siste versene uttrykker så noen klassiske tanker basert på NTs lære om dåpen, riktignok uten å bruke begrep som synd og nåde. Petter Dass lot arvesyndslæren spille mye mer direkte inn:
Hvem er ren og føde kan avkom syndefrie?
Råtten rot ei annet kan enn råtten gren frambringe.
Annen arv og eie bringes ei til veie.
Jeg er av en syndig sæd og født i syndig leie. (Petter Dass)
Petter Dass er framfor noen skaperverkets dikter. Men syndefallsvirkeligheten uttrykkes her med klare ord. Provoserende? Ja. Men å holde denne virkeligheten utenfor blir dårlig sjelesorg. "Du er du og du duger," heter det. Evangelisk luthersk antropologi er vel kjent med slike toner – på skapelsens plan. Men fra fallets synsvinkel er menneskesynet likevel pessimistisk.
Og dåpen er Guds frelsesgave. Uten syndefallet, ingen dåp.
2) Dåpen og tilgivelsen for syndene
Nå kan også en terapeut ha et pessimistisk menneskesyn. Men til forskjell fra en terapeut vil en evangelisk luthersk sjelesørger ha i bakhodet tøffe realiteter som "… meg fortapte og fordømte menneske" når vi, altså målgruppen for Kristi frelsesverk, beskrives (jf. forklaringen til andre trosartikkel). Dette er perspektivet når vi ser oss "coram Deo"– i lys av Guds hellighet. Vi er Guds unike, elskede skapninger, og vi har fortjent Guds vrede. Vår stamfar ble skapt i Guds bilde, men for så vidt angår hellighet og renhet er dette gudsbildet ødelagt. Vårt dype "forderv" hører til i sentrum av teologiens referanseramme – og må også gjøre det i den praktiske teologien.
"Likeens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis etter Adams fall, blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist er virkelig synd, som fordømmer og også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den hellige ånd." CA II
Forkynnelsens sjelesørgeriske oppgave blir bl.a. å tegne dette bildet klart og tydelig. Skjer det, blir også katekismens sammenfatning av Skriftens lære om dåpen en stor lyskilde:
“Dåpen gir syndenes forlatelse, frelser fra døden og djevelen og gir evig salighet til alle som tror. Dette er Guds ord og løfte.”
Om vi tygger godt på formuleringene, kjenner vi smaken av en ufattelig glede. Tilgitt synden. Håp i døden. Befridd fra djevelen.
Men samsvarer dette med Bibelen? Vi trenger ikke lete lenge. I Paulus’ omvendelses-historie leser vi:
“Så hvorfor nøler du nå? Kom og la deg døpe og få syndene vasket bort mens du påkaller hans navn” Apg 22:16
Om Paulus hadde kjent følgende sangstrofe, ville han ha nikket:
Kristus har kjøpt deg,
tvettet og døpt deg,
bærer bevarer og signer din sjel!
Jeg var nok åndelig død og et vredens barn. Men i ham – i den Kristus som jeg ble døpt til – har jeg "forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for syndene" Ef 1:7.
Hvordan henger dette sammen? Jo, sier han i neste kapittel:
“… Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst.” Ef 2:4-5
Frelsen gis ved nådemidlene, og absolutt alle som er døpt og tror, tilhører derved menigheten og har tilgivelse, frelse fra døden og djevelen. Dette uttrykker han i Ef 5:
“Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord”. Ef 5:25-26
Dåpen har en klar link tilbake til forsoningen.
Noen strever med spørsmålet: Gjelder dette virkelig meg? Da kan ett aspekt ved svaret være: I Kristus har Gud forpliktet seg selv og i nådemidlene skrevet under på forpliktelsen: Dette er ditt! Det ble gitt voldsmannen og forfølgeren Paulus den gangen han kom til tro og ble døpt, og det raktes deg den gangen du ble døpt.
Og tilgivelsen i Kristus gjelder meg også i dag, 63 år etter.
I gjennomgåelsen av Salme 117 sier Luther:
"Selv om vi faller, så faller ikke nåden. Heller ikke trenger vi et nytt nåderike, den samme nåden står åpen og venter på meg, når jeg vil komme tilbake. Dette skip brytes ikke i stykker, dåpen blir ikke til intet, nåderiket går ikke til grunne, det varer til evig tid … Dåp, skip og nåde blir til evig tid, de faller ikke og forandres ikke ved mitt fall og min ustadighet. For da måtte Gud selv bli forandret…" (Ros. s. 15).
Men dermed er vi kommet til dåpens kontakt med hovedartikkelen i vår tro:
3) Dåpen og rettferdiggjørelsen
Den helligelsen og renselse vi leste om, er nemlig en virkelighet å leve i. Den er en påkledning.
“For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus”. Gal 3:26-27
Jeg slipper å komme fram for Gud i min egen drakt. Jeg har fått Kristus selv, og står i ham for Gud som om jeg aldri har syndet (Pontoppidan). Luther sier til Salme 118:
"Men vi er døpt til Kristus, og så er vi rettferdige og hellige i ham. For han har tatt våre synder fra oss, og av nåde prydet og kledd oss med sin hellighet" (Ros. s. 19).
Jeg måtte tenke på et avsnitt hos Esekiel. Der skildres Judafolket som ei jente Gud tok seg av.
“Jeg sverget deg troskap, inngikk pakt med deg, og du ble min, sier Herren Gud. Jeg vasket deg med vann, skylte blodet av deg og salvet deg med olje. Så kledde jeg deg i fargerike klær, tok på deg sandaler av fint skinn, bandt lin om hodet ditt og svøpte deg i silke. Jeg pyntet deg med smykker, ga deg armbånd rundt hånden og kjede om halsen. … Du ble strålende vakker, du var verdig til å være dronning.” Esek 16:8-13
Vi er blitt kongebarn, ja, Kristi brud, "dressed in beauty". Ikledd fremmede festklær. Men klærne er egentlig ikke fremmede, for de er gitt oss som vår eiendom – av ham selv. Jeg står ikke i min egen rettferdighet – basert på egen ytelse, men i den jeg får ved troen på Jesus (Fil 3:9). "Alt det Kristus var, gjorde og hadde er i dåpen overflyttet til oss, gitt til oss." Slik talte Rosenius (ES s. 44).
Begrepet rettferdiggjørelse uttrykker enda tydeligere enn begrepet tilgivelse at dette er en tilstand å leve i. Vi er ved dåpen plassert i nådestanden, og ved troen på Kristus eier vi nåden hvert eneste sekund.
".. så vi i all svakhet og skrøpelighet må lære å si: Jeg er jo ikke døpt til meg selv, men til Kristus. Jeg kan allikevel aldri bestå for Gud i min rettferdighet, men i hans, jeg er jo ikledd Kristus! Bort med all sorg og fortvilelse! … Og la oss ved denne trøst hente kraft og mot til å leve med ham og dø med ham. Amen" (Ros. s. 34).
"Og selv om han (den troende) i dette livet må bære på det onde kjød – til sin egen sorg – så skal likevel ingen synd bli regnet ham til fordømmelse. For han er kledd i min rettferdighet, og den skal bestå for Faderens øyne. … Og til sist, når han er trett av vandringen, skal han sovne inn i troen på meg, frigjort fra alt ondt i seg og om seg, for til slutt å nyte den evige glede hos meg. Alt dette lover jeg den som tror og blir døpt i Faderens Sønnens og Den hellige ånds navn" (Ros. s. 14).
Som ung kunne jeg streve med tanken på at jeg hver kveld måtte bekjenne syndene mine for igjen å bli et Guds barn. Da ble dette til stor trøst for meg. Jeg er kontinuerlig kledd i den rettferdigheten som Gud selv har gitt meg.
Endog i livets mørkeste stund
gjelder der oppe nådens forbund.
4) Gyldig dåp?
I gammel tid ble spørsmålet om gyldig dåp reist når han som døpte, ikke ble regnet for gjenfødt. Donatistene mente dåpen da var ugyldig.
Dette må ha skapt mye sjeleuro.
Oppgjøret med donatismen baserte seg på NTs ord om dåpens vesen. Dåpsforvalteren tillegges ikke prinsipiell betydning. Sakramentenes gyldighet avhenger ikke av prestens livsførsel. Kristus er sakramentenes innstifter og sakramentenes gave. Denne gave gis når de forvaltes i pakt med hans innstiftelse.
Dette har vært tema blant nye kristne i Sør-Amerika. Er jeg døpt med gyldig dåp? Sammen med den ordinære debatten om barnedåp – voksendåp, er de opptatt med den folkekatolske konteksten dåpen skjedde i. Propaganda fra baptistisk og karismatisk hold skaper "lekkasje" fra lutherske menigheter. Du er ikke rett døpt.
Her blir det sjelesorgens oppgave både å imøtegå donatistiske tendenser og å forsvare barnedåpen.
Jeg leste nylig at dåp av familier var vanlig ved konvertering fra hedenskap til jødedom på NT-lig tid. Når apostlene ikke direkte skriver om at barn skal døpes, heller ikke om når de er store nok til å døpes, så har det trolig sammenheng med at fenomenet "døpt med hele sitt hus" var velkjent. I Ef 5 leste vi at menigheten ble renset ved vannbadet (Ef 5:26). Konteksten var formaninger til de ulike gruppene i menigheten, som hørte brevet opplest – inkludert barn (Ef 6:1-4). Det er vanskelig å tenke seg at de barna ikke var døpt.
I sine dogmehistoriske forelesninger ga kirkehistorikeren C. Fr. Wisløff om igjen og om igjen uttrykk for at vi først må spørre hva dåpen er, før vi tar opp temaet barnedåp. Og, sa han, et baptistisk dåpssyn avspeiles aldri i de første generasjonene etter aposteltiden. Vi finner det ikke. "Ikke spor!" Derimot finner vi overalt at dåpen er et gjenfødelsens bad og formidler nåde.
Tertullian kjempet for voksendåp, men forutsatte med det at barnedåpen ikke var ukjent. Det er
“… nyttigere å vente med dåpen, spesielt når det gjelder de små. … Hvorfor iler den uskyldige alder til syndenes forlatelse?”
sier han (V. s.39) og viser faktisk at han ser på dåpen som nådemiddel..
Augustin forteller om seg selv. "Min renselse ble altså utsatt…" sier han (V. s. 42). Dåpen ble utsatt nettopp fordi den renset synden vekk. Avsporingen her var tanken om å vente til dødsleiet.
Et afrikansk kirkemøte i år 253 med 66 biskoper diskuterte barnedåpen. Men da gjaldt det når spebarna bør døpes. Kyprian meddelte resultatet:
"Bør barna døpes før de er åtte dager gamle? … Guds nåde kan ikke holdes borte fra et menneske så snart det er født." (V. s 41)
Men hva så med troen? "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst", heter det jo (Mk 16.15). Hva skal en tenke om barnets tro?
Dette er en vanskelig knute å løse opp. Ole Øystese sier at paktstanken har vært avgjørende i forsvaret for barnedåpens gyldighet:
"Uten paktstanken ville det være meget vanskelig å begrunne dåpens varige betydning for den frafalne", sier han (OØ s. 56).
Paktstanken innebærer at "Gud legger den første sten". Gud er først ute. Barnet bringes til Gud, og han gir det sin nåde.
Etter drøftingen av dette temaet skriver Øystese:
"I alle tilfeller vil vi slutte oss til Luthers tanke om å overlate spørsmålet om spebarnets tro til Gud. Det avgjørende er at barnet tar imot frelsen i dåpen – at det får syndenes forlatelse, blir født på ny og mottar Den hellige ånd" (OØ s. 44).
Da er jo troen der, om den ikke er psykologisk erkjennbar.
I pietismen har dåpen som Guds pakt med det lille barnet spilt en stor rolle:
"Dåpens vann ser så enkelt og ubetydelig ut for våre øyne. Men det er likevel et overmåte rikt og dyrebart vann. Vi kan tenke oss en rik herre som tok fram en liten gullring og sa: Den som får og tar imot denne ringen, han skal eie meg selv og alt det jeg har. Ved disse ordene ble ringen uendelig dyrebar, selv om den i seg selv kanskje var verd bare noen få kroner. Nå var mannen som gjorde dette løftet, og alt det han eide, knyttet sammen med ringen. Hvordan kunne det gå for seg? Jo, det var slik på grunn av det løftet som var festet til ringen" (Ros. S. 11).
Det er denne erkjennelsen som også ligger bak Rosenius-salmen "På nåden i Guds hjerte":
Den eiendom som kjøptes
ved Jesu dyre blod
fikk innsegl da jeg døptes,
kun den er fast og god.
Jeg er vokst opp i et misjonsmiljø der forkynnerne forståelig nok advarte mot en bredkirkelig dåpsforkynnelse. De tolket den som: "Alle døpte blir frelst". Først i konfirmasjonstiden fikk jeg mer innføring i dåpens vesen. Et salmevers vi lærte, sitter ennå som spikret, et vers om nådepakten Gud har opprettet med meg:
Jeg er frelst og dyrekjøpt
og til saligheten døpt
i det guddomsnavn hvorved
alle kne skal knele ned.
Blant Guds venner er jeg talt
og til himmelriket kalt
ved hans Ånd som råder alt.
5) Dåpen og frafalnes omvendelse
Paktstanken kan også anvendes i sjelesorgen overfor frafalne. Rosenius uttrykte dette mer tydelig enn mange som ellers gikk i hans fotspor:
"… til sjuende og siste er i virkeligheten barnedåpen er veldig middel til å vekke de sovende. … Du ble allerede i ditt livs morgen opptatt i Jesu favn og hans nådes samfunn. Og likevel har du gått bort fra din kjære Frelser! Du har brutt pakten med ham, du forakter nåden, du tramper på Kristi blod" (Ros. s. 39).
Bak uttrykkene ligger også apostelens billedbruk i 1 Kor 10:1-11. Her er ingen dåpsmagi. Like lite som Israel kunne vise til at de "ble døpt til Moses i skyen og i havet" når de trosset den Gud som frelste dem, like lite er dåpen en garanti for oss – om vi vender oss bort i vantro og ulydighet. Å stole på sin dåp og leve i strid med Guds bud, er selvbedrag.
Øystese drøfter en uttrykksmåte som har vært vanlig i kirkelige kretser når frafalne skal kalles tilbake: "Å vende tilbake til dåpen". Å anfekte dette rent prinsipielt er vanskelig, for det er jo ikke slik at vi kan sette dåpen og Kristus opp mot hverandre, hevder han.
"En annen sak er om det er pedagogisk klokt uten nærmere forklaring å bruke Luthers uttrykk ‘å stole på sin dåp’. En ting er å stole på at en er døpt, en annen å stole på det Gud gav i dåpen" (OØ s. 55).
6) Hva dåpen innebærer for vår livsholdning
NTs formaninger tar ofte utgangspunkt i dåpens "død og oppreist med Kristus". Vi får i dåpen ikke bare del i frelsens gave, men settes inn i et opposisjonsforhold til synden. Vi kalles til et nytt liv. Lille katekisme spør hva dåpen betyr og svarer:
“… at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot, og dø med alle synder og onde lyster og at et nytt menneske daglig skal stige fram og leve evig for Gud i rettferd og renhet” (Lille katekisme, jf. Rom 6:1-11).
Preposisjonen er i disse sammenhengene er "syn", med. Vi er forent med Kristus i hans død, begravelse og oppstandelse. Og dette får – og skal få – følger for livet. Dåpen er på samme tid et paktsbrev og et skilsmissebrev (ES s. 44). Vi sier farvel til noe.
Når synderen gleder seg over frelsen ii Kristus
"ber han fortrolig: Herre Jesus, ta du hele mitt hjerte! Rens meg, og la mitt kjød dø! Og se, det er dette som både skjer med oss og avbildes for oss i dåpen. Derfor kaller apostelen det for et bad til gjenfødelse og fornyelse ved Den hellige ånd" (Ros. s. 27).
Virkeliggjøringen av Kristus-samfunnet i vår hverdag vil aldri bli fullkommen. Da er det godt å fastholde dåpens eskatologiske karakter: Vi skal til slutt være "ett med ham i en oppstandelse som er lik hans" (Rom 6:5). Ja, vi er allerede satt med ham i himmelen (Ef 2:6)! Navneskiltet vårt er allerede på plass.
Nattverden
Nattverden ble innstiftet under et jødisk påskemåltid. Her er både kontinuitet og brudd. Frelsen fra Egypt og Israels påskefeiring blir et forbilde både på Kristi døds forløsende betydning og på nattverden som et nådemåltid. "Timen var kommet!" sa Jesus. Timen for den store forløsning, det store eksodus. Påsken i Egypt tolkes typologisk – med sjelesørgeriske overtoner.
La oss nå kort løfte fram noen enkelttrekk fra selve nattverdinnstiftelsen.
1) Nattverden og Kristi soningsdød
“For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer”. 1 Kor 11:26
Linken til korset er ubrutt. Det legeme vi får, er Herrens, det som døde på korset. Det blod vi får, er det som ble utgytt til soning for oss. Når synden forskrekker meg, kan jeg rette mitt trosblikk opp til Jesus, han som jeg feirer nattverd til minne om: "Din dyre ihukommelse, o Jesus, lindrer all min ve".
Om dette er mange evangeliske kristne enige. Men trøsten i nattverden går enda dypere.
2) “Dette er min kropp/mitt blod”
Vi må bruke innstiftelses-ordene som tolk. Da blir nattverdens gave konkret. "Dette er mitt legeme, dette er mitt blod." Jesus knytter sitt legeme og blod til brødet og vinen og sier: "Dette er". Nattverden er "synlig nåde". Synlig og beregnet på å ete og drikke. "Et av det. Drikk av det." Vi rekkes virkningen av hans forløsningsverk helt konkret ved at vi får del i Kristi kropp og blod (1 Kor 10:16-17). Her er en "manducatio oralis". Vi spiser det med munnen.
Mennesker som ikke alltid opplever de store løft når andre klapper og løfter hendene i henført lovsang, kan vite: Her, i nattverdens brød og vin, gir han seg til meg. Jeg forenes med ham. Her og nå. Synlig og legemlig.
Lille katekisme spør: Men hvordan kan det at vi eter og drikker, virke så store ting? Svar:
"Å ete og drikke gjør det ikke. (Altså: Virker det ikke i seg selv.) Det som virker er Jesu ord om sitt legeme og blod. Sammen med brødet og vinen er disse ordene hovedsaken i sakramentet".
3) “for dere til syndenes forlatelse”
På reformasjonstiden drøftet de hvordan Jesus etter sin menneskelige natur kunne være tilstede i brød og vin. Diskusjonen gjaldt "communicatio idiomatum". Er Jesu to naturer forent på en slik måte at han kan være i elementene både som Gud og menneske? Hvordan er det mulig?
Ja, sier Luther. Jesus er til stede der Guds høyre hånd er, og Guds høyre hånd er overalt. "Men da er han også i kålsuppen", svarte noen mot-debattanter. Luther svarte:
“Eins ist dass er da ist, anders ist dass er dir da ist!”
"En ting er at han er til stede – en helt annen at han er til stede for deg". Og det er det han er i nattverden (ML s. 140). "Det gis for dere"(Luk 22:19).
I oppgjøret med katolisismens messoffertradisjoner, var Luther bestyrtet over at nattverden ble gjort til noe den katolske presten gir og ofrer til Gud. For Jesus
"… sier altså ikke: Ofre, eller gi meg noe i messen. Men han sier slik: Ta dere (ikke: jeg) og spis dere (ikke: jeg). Drikk dere (ikke: jeg). Vi, vi skal ta imot og få her." (ML s. 146).
Petter Dass avspeiler katekismeordenes for dere når han skiriver:
Et hjertens ord jeg ser at stå
i teksten blant de steder
der hvor vår Herre siger så:
Det gives hen for eder!
Det ord: For eder! krever ut
et hjerte med tillit til Gud:
det ord er søm og spiker,
som nagler alle hjerter fast,
at ingen synder blir forkast`
som etter Herren skriker.
Er det ikke flott?
I følge Matteus presiserte Jesus dette slik: "For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt" (Matt 26.28).
Nattverden forutsettes gjentatt gjennom livet som kristen. Men da må dette innebære at nattverdgjestene alltid i seg selv er syndere som trenger nåde. Likesom Fadervår, uttrykker altså nattverdinnstiftelsen at det er nåde for "fortsatte syndere", for slike som kjenner på realiteten i Rom 7:18: "Jeg vet at i meg selv, det er i mitt kjød, bor intet godt!"
I nattverden får vi del i hans legeme og blod og derved "syndenes forlatelse, liv og salighet. For der hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet". Disse jublende uttrykkene fra Lille katekisme kan vi fastholde når vi kjenner syndigheten røre på seg.
4) Verdig?
Spørsmålet om verdig altergang er dermed egentlig besvart. Troen er den rette mottakelse av nattverden.
"Å faste og berede seg legemlig er vel en vakker ytre skikk. Men verdig og vel beredt er den som har troen på disse ord: ‘det gis for dere’ og ‘det utgytes for dere til syndens forlatelse’" (Lille Katekisme).
Men selve begrepet "syndenes forlatelse" innebærer indirekte det de før kalte et botferdig hjerte. Den som fastholder synden og forsvarer den, hører ikke hjemme der Gud meddeler tilgivelse for synden.
Jeg får her ikke tid til å gå inn på de sjelesørgeriske utfordringer knyttet til nattverd og menighetstukt. Men like visst som den vantro er uverdig, er den verdig som bøyer seg for Guds ord og søker sin trøst i Kristus. Christian Scriver skrev i sin sjelesorg:
"Ingen gjester ved nattverdmåltidet er mer skikket og verdig til å ta imot denne sjelemat og sjeledrikk som blir gitt oss i nattverden, enn de som kommer med et sårt og knust hjerte og en hungrig og tørst sjel – selv om en synes å være den mest uverdige av alle" (ES s. 45).
5) Søskensamfunn og håp om evig liv
Nådemidlene har dette felles at de knytter oss sammen. Likesom vi ble døpt til ett legeme, spiser vi av det ene brød. Og "fordi det er ett brød, er vi alle én kropp" (1 Kor 10:17). Vi er satt inn i et samfunn, en koinonia, med medkristne. Filemon og Onesimus like uverdige i seg selv og like verdige i Kristus. Vi hører sammen uansett sosial status, folkegruppe, alder og kjønn. Her rekker ulike mennesker hånd til hverandre.
Og likesom dåpen fullendes først i oppstandelsen, ser vi fram til det Jesus så fram til – den dagen da han vil drikke av vintreets frukt ny sammen med oss i sin Fars rike (Matt 26:29). Jamfør Paulus’ ord om at vi forkynner Herrens død inntil han kommer. Nattverdfeiringen har evighetsperspektiv.
…
Av tidsgrunner valgte jeg her ikke gått noe inn på det fundamentale nådemidlet, forkynnelsen av evangeliet, Ordets nådemiddel. Det er en Guds kraft til frelse (Rom 1:16-17). Det taler ord til oss "som vi kan bli frelste ved" (Apg 11:14).
Men Gud er rik i sin nåde, det har vært mitt hovedpoeng her. Han møter oss med den samme nåde i sakramentene som i Ordet. Dette er sjelesorg med evighetsbetydning, for sakramentene bærer med seg selve evangeliet om tilgivelse for syndene for Kristi skyld. På det får vi leve, på det får vi dø og på det blir vi evig salige. Amen.
Litteratur:
Dass, Petter: Sjungende katekis, fra ca 1690? Trykkested og år ikke angitt.
Luther, M., 1529, norsk utg. 1973, Martin Luthers lille katekisme, (Bangs katekisme, bokmål, 36. opplag), Oslo: J. W. Cappelens Forlag.
Mæland, Jens Olav (red.) 1985: Konkordieboken. Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter, Lunde Forlag. (Utgitt første gang i Tyskland, 1580.)
Rosenius, C.O, oversatt og utgitt 1968: Skrifter i utvalg. Nådemidlene, Oslo: Lunde Forlag.
Norsk salmebok …
Landstads reviderte salmebok …
Sangboken …
Sjaastad, E., 1979: Når troen prøves, Oslo: Lunde Forlag.
Vågen, T., 1972: Dåpen, Oslo: Lunde Forlag.
Wisløff, C. Fr., 1983: Martin Luthers teologi, Oslo: Lunde Forlag
Øystese, O., 1990: Barna og troen, Forholdet mellom kunnskap og tro hos barn, Oslo: Lunde Forlag.
