Denne artikkelen er også mulig å lytte til. Abonner på foross-podden for å få de nyeste oppdateringene.
Av og til stopper livet helt opp. Så vondt det enn er å være mørkets episenter, er det også både smertefullt, vanskelig og forvirrende å være nær noen som sliter. Kanskje har du en venn som har mistet et familiemedlem, kanskje har noen blitt diagnostisert med sykdom eller kanskje de sliter med noe du ikke en gang vet hva er.
Den mest vanlige reaksjonen er å dra seg forsiktig unna. Vi vil jo for alt i verden ikke trenge oss på eller involvere oss i noe gruff om vi kan unngå det. Hvis du spør noen som sliter om dere skal treffes og de avviser deg en gang eller to, er det vanlig at man lar det bli med det. Du vil ikke være pushy. Du har prøvd. Du vet ikke at de er gisler i sin smerte og at vedkommende trenger at du, med varsom hånd, river ned de murene som har vokst seg høye omkring dem.
Må vi alltid forstå?
Sett at du er en utholdende helt som ikke gir opp, men etter hvert lykkes med å få din venn i tale. Ta vare på denne tilliten som noe skjørt, for det er et stort privilegium å få bli med et menneske inn i deres mørkeste rom, selv om det sannsynligvis er tungt å bli med på ferden.
Dét at den som har det vondt viser deg tillit ved å dele sin smerte med deg, er ikke ensbetydende med at du kommer til å forstå. Gang på gang i livet kommer vi til å støte på situasjoner vi verken forstår hvordan har oppstått eller hvordan skal løses. Kanskje du kan prøve å slippe behovet for å forstå, og heller ta et skritt nærmere den som har det vondt med åpne ører, en åpen favn, et åpent hjerte og et åpent hjem?
Det er en stor forskjell på å være enig med noen og å ha empati for dem. La oss si at du kjenner noen som står i en konflikt og, om du skal være helt ærlig, vil du kanskje være mer enig med motparten deres. Kan du fremdeles klare å være en venn for noen som står i en kamp som du ikke har del i? Kan du lide med, eller ha empati for denne personen som du er uenig med? Kan du lytte til deres sorg selv om du ikke får alle puslebitene i historien til å stemme? Paulus sier det så enkelt i Rom 12:15: Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende!
Det er ikke alltid man trenger å ha kjent hverandre så lenge for å kunne utøse sitt hjerte. Man trenger ikke nødvendigvis å ha så mye til felles eller å være i samme generasjon. Man trenger bare en felles plattform og en forståelse av at det er to evighetsvandrere som har et jordelivsmøte.
For deg som pårørende kan det i praksis bety at du skal takke nei til den der ekstra greia på jobb og prioritere den som har det vondt, også når det koster deg. Kanskje særlig når det koster deg. Gjør noe konkret. Fyll spyleveske på bilen til vedkommende, kok suppe eller ring på døra med to kinobilletter i hånda. Du trenger ikke være den som er aller nærmest for å gjøre slikt. Du trenger bare være én av dem som bryr seg. Jo flere det er som stiller opp, jo mindre press er det på deg alene. Ta med en felles venn, så har du en til å dele pårørendemørket med.
Bruk bare øyne og ører litt ekstra
Jo mørkere mennesker har det, jo vanskeligere er det for dem å ta kontakt med andre. Gud sa allerede før syndefallet at det ikke er godt for mennesket å være alene (1 Mos 2:18) og han satte oss i samfunn med hverandre. Vi kan ikke leve uten hverandre. Vi lever i en stressende tid hvor alle har travle liv, men jeg vil gjerne få deg til å stanse litt og se opp. Hvordan har folkene omkring deg det? Det er ikke sikkert noen har sagt noe, så du må som regel bruke gudegitte sanser for å svare. Er det en tenåring der hjemme som plages av de store spørsmål? En kollega som går gjennom skilsmisse? Har du en bror i økonomisk trøbbel eller en søster som sliter med angst?
Hva som (faktisk) ikke hjelper og hva som gjør det
Vet du hva som ikke hjelper? Setningen «jeg har tenkt så mye på deg, men har bare ikke kommet til å ta kontakt». En tanke alene er ikke verd papiret den er skrevet på. Du som leser dette er Guds utstrakte armer på jord, skapt til gode gjerninger (Efeserbrevet 2:10). Du ber forhåpentligvis allerede for dem som lider, men har du tenkt på at du selv kan være svaret på dine inderlige bønner? Jeg håper at den tanken, sammen med følgende liste kan hjelpe deg å komme ditt lidende medmenneske i møte:
- Hvis det passer seg; gi dem en klem.
- Spør om dere kan møtes over en kaffe eller dobbel soya karamell frappuccino eller hva man nå drikker for tida.
- Du spanderer. Du har råd til å betale 40 kr for dette dyrebare menneskes tid og tillit. Vennen din trenger dette. Det handler ikke om pengene.
- Lytt.
- Bit tennene sammen hver gang du føler for å dra en historie fra ditt eget liv som ikke har noe med din venns smerte å gjøre. Sjansen for at dine velmente råd faller på stengrunn er overhengende stor. Jobs venner gjorde det bra helt til de åpnet munnen (Job 2:13).
- Fortell vennen din om Jesus om de kjenner ham eller ei. Særskilt om de kjenner ham. Les til dem fra Bibelen. Be høyt for dem. Syng en salme. Hør på en bibeltime sammen.
- Kanskje bør det involveres profesjonell hjelp, men ikke gå bort fra vennen din allikevel. Vær en venn med de evnene du har. Du må gjerne
være tydelig på at du ikke er profesjonell og at du ikke mestrer å være eneste hjelper. Bare vær en venn.
- Hvis det ikke er upassende, rei opp gjestesenga, sovesofaen eller rull ut en madrass på gulvet ditt. La smertebæreren vite at du ikke har tenkt å la ham eller henne gå i mørket alene.
- Følg opp. Ring eller skriv jevnlig, også når du ikke har noe å si. Bare spør hvordan det går i dag.
- Still opp. Vær konkret. Puss vinduer. Hjelp til med å skru opp ei ny bokhylle. Kok te. Bestill pizza.
- La det være rom for å gå inn og ut av sorgen, i en takt som den lidende bestemmer. Det er ganske vanlig at noen som har det tungt, rammes av skyldfølelse hvis de har det bedre i perioder. Det er både tillatt og veldig godt å få smertelindring fra alt det tunge ved å tøyse, mimre og le. Dette er ikke galt, det er veldig, veldig rett og bra.
- Le sammen når den tid kommer, men husk at to skritt forover i blant følges opp av et steg tilbake. Eller ti tusen tilbake.
- Få frisk luft.
- Gjenta alle punkter som trengs.
Etterlysning: utholdende venner
Livskriser er ingen sprint, de er maratonløp. I begynnelsen står det gjerne mengder av folk ved sidelinjen og heier, men etterhvert som tiden går, går alle andres liv tilbake til normalen mens den rammede ennå kjemper i sitt livs lengste og tyngste løp. Derfor er mitt siste konkrete tips: vær en utholdende venn. Sørg for at du selv har venner som passer på deg når du må ta deg av noen, for kanskje må du dra din venn opp bakkene enda en god stund fremover. Og husk på befalingene som Paulus kommer med under overskriften De troendes plikter overfor hverandre i Galaterbrevets 6. kapittel:
Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. Gal 6:2
og
La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk. Gal 6:10
Disse påbudene gjelder oss alle. Minn hverandre på at det er derfor vi fremdeles er her på jord; fordi vår neste trenger oss.
Hold ut. Ett lite, ustødig skritt til. Og så ett til. Minn deg selv og den som sliter om dette:
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Åpenbaringen 21:4
Å, må ingen bli tilbake
Under pilgrimsferden hjem!
Må vi alle der få møtes
Salig nå til målet frem!
Forfatteren av denne teksten ønsker å være anonym. "Redaksjonen" er derfor satt som forfatter. Artikkelen ble først publisert 29.januar 2019.
