Vi var inne i en av livets dype daler, der solen likesom var borte. Gleden over barnet som vi ventet, hadde vært så stor. Sønnen som vi så frem til skulle bli født på Haydom sykehus, var kommet, men uten liv. Noen får leve lenge, vår lille Trygve fikk ni måneder.
Sammen med tillitsmann Anders var det en svært nedtrykt misjonær som dro de 9 milene til Waama bibelskole. Prøvde å pakke en koffert med det vi kunne trenge til vinterlig adventstid i Norge. Hjem, ikke til høytid og fest, men til begravelse.
2 kroner!
"Hodi, hodi". Swahiliordene som ropes er ringeklokken som plinger ved døren. Utenfor står vår gamle nabo Ayubu, med samme navn som Bibelens prøvede Job. Bor nå på bibelskolen der sønnen Zakaria er rektor. Den tynne og krokete mannen har levd lenge, mellom 90 og 100 år. Ble kristen i voksen alder. Den gamle går med to stokker og er kledd i en lang falmet grå-blå frakk, som han har brukt hver dag i de årene vi har kjent ham. Han retter ryggen, strekker to tynne hender frem som griper mine og fester det levende blikket i to slokte misjonærøyne. "Pole" – "kondolerer".
Mens han holder hendene mine fast, strekkes høyrehånden dypt ned i den slitte frakkelommen. Henter frem en seddel som har sett sine beste dager, og klemmer den inn i mine hender. 100 tanzaniashilling. Knappe 2 kroner.
En gave – fra en som visste at omkostningene ved en begravelse var store. En gave – som syntes å monne lite i møte med utgiftene ved en reise til Norge. En gave – fra en som ville vise omsorg og kjærlighet til en forkommen og sønderbrutt misjonær. En gave – fra en som gav alt han eide i kontanter der og da.
En gave – en av de største jeg har mottatt!
Kvinnen som gav alt
Utenfor det prangende og påkostede tempelet i Jerusalem slår vi følge med Jesus og hans lille flokk. Studerer folkevrimmelen sammen med dem når Jesu øyne festes på en fattig enke.
Vi lar Markus fortelle:
“Og Jesus satte seg rett imot tempelkisten, og så på hvordan folket la penger i kisten. Og mange rike gav mye. Da kom det en fattig enke og la to skjerver – det er én øre.
Og han kalte til seg sine disipler og sa til dem: Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten. For de gav alle av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av.” Mark 12,41-44
Mange hadde velfylte konti og solid økonomi i trengselen foran tempelet. De gav betydelige beløp av sin eiendom til gudshuset og gudstjenesten. Ville nok i vår målestokk blitt plassert blant de fremste og viktigste bidragsyterne i arbeidet. Det er godt med enhver glad giver i Guds rike, de er ikke for mange.
Jesu ord ved Genesaretsjøen hviskes likevel ennå inn i øret til oss rike nordmenn:
“Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.” Matt 6,19-21
Jesus peker på forskjellen på enken og alle de rause bidragsyterne. De gav alle av sin overflod. Selv om det synes å være mye, var det likevel bare en liten del av alt de eide og disponerte.
I sin overflod gav de et lite stykke, og beholdt resten selv. En liten bit til Guds rike, en liten bit møtegang og gudstjeneste, en liten bit bønn og tanker på Gud, en liten bit når kollektkurven sendes rundt, en liten bit av vår tid og konsentrasjon… og resten er vårt eget!
Gi av sin overflod. Det er når det som blir gitt, er hentet fra overskuddet. Når gudsrikets behov først kommer i betraktning etter at våre egne behov, vårt eget forbruk og vår komfort er dekket.
Guds kalv
Forleden hørte jeg fortellingen om Guds kalv. Det var et ektepar østpå som hadde gård og drev med kjøttproduksjon. En dag de kom i fjøset, ble det kalving, og det viste seg å være tvillinger, to flotte stutkalver. En var rødbrannet og en annen flekket. Dette følte de var en stor velsignelse. Ekteparet hadde syn for misjonsarbeidet, og mannen og kona ble enige om å gi en av kalvene til misjonen. Hvilken av kalvene Gud skulle få, ville de bestemme senere, men de skulle stelle like godt med dem begge.
En morgen noe senere så kona med en gang at noe hadde hendt da mannen kom inn fra dyra og stellet. Han virket så oppskjørtet og ute av lage. Hva var det? Jo, en av de flotte tvillingkalvene lå død på båsen da han kom ut i dag tidlig. "Guds kalv er død", forklarte bonden. Han hadde tenkt å gi… av sin overflod.
Hvem av oss går klar når Jesu øyne sveiper over menneskemengden og stiller oss ansikt til ansikt med en fattig enke i Jerusalem?
Et mikroskopisk bidrag?
Den fattige enken… I møte med tempelets overveldende budsjett ble enkens bidrag så forsvinnende lite og ubetydelig. Hun kunne vel ha latt seg overmanne av vår tids målestokk. Sett på de mange rike og velutrustede i tempelkøen. Tenkt på alt det de fikk gjort og bety, og samtidig sett på hvor lite hennes bidrag monnet. Følt seg puslete og ubrukelig ved å se de andre gi så mye. Kjent seg og sitt som et "null og ingenting".
To skjerver..? 1 øre…?
En misjonær i Tanzania lå syk en lengre periode. Så på alt det de andre fikk utrettet. Alle de fikk hjelpe der de friske og sterke sprang dag og natt på det travle sykehuset. Ikke rart han hadde et ønske da en kollega kom innom for å se til ham. "Det skulle vært et 11. bud… …Du skal ikke sammenligne." Et hjertesukk fra en som kjente sterkt på egen svakhet og hjelpeløshet. Kanskje i likhet med deg?
Den fattige enken… Hun lot seg ikke overmanne av motløshet og tanker på alt det de andre hadde. Hun kom med sitt, og seg selv.
To skjerver… 1 øre… og seg selv.
Jesus ser tvers gjennom mengden, til den fattige. Med stille stemme setter han himmelens og kvinnens budsjett sammen.
“Hun gav av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av.” v.44
Etter det himmelske regnskapet hadde hun gitt mest. Etter det guddommelige budsjettet skapte denne gaven pluss, jubel og glede. Var det størrelsen på beløpet som var utslagsgivende? At hun var så fattig og beløpet så lite at Jesus følte medlidenhet med henne?
Nei, ingen blir frelst fordi de er fattige, men ved å legge seg selv og alt sitt i Guds frelsende hender.
Gi meg ditt hjerte
I en engelsk oversettelse blir Jesu ord gjengitt slik:
“She cast in all that she had, even all her living.” v.44 (ASV)
Det er tydelig at dette handler om mer enn penger. Vi sperrer øynene opp ved tanken på at hun gav fra seg det hun hadde å leve for, men det er bare en konsekvens av noe som hadde skjedd i hjertet og tanken før hun kom til tempelkisten. Hun hadde først lagt seg selv, sitt liv, sin lille konto og all sin mangel, ja hele sin fremtid i Guds hender.
Vi kan la den fattige enkens liv og tro møte en rik nordmanns hverdag. Stiller oss opp i rekken av mennesker på tempelplassen. Det handler om ditt liv, om deg selv, om alt du har og er. Gjør du det samme som de mange rike som gav mye, men beholder kontrollen over livsgrunnlag og livsinnhold selv? Som ikke våger det som Søren Kierkegaard kaller for "det store springet"? Å gi slipp på seg selv og sitt eget, og våge liv og fremtid ved å kaste seg ut på Guds store løfte, evig liv ved troen på Jesus Kristus.
Du kan ikke kjøpe deg til det.
Ikke gjennom å bruke noe av ditt "overskudd" i liv, gode gjerninger, bønn, gaver eller engasjement i Guds rike. Kan ikke sikre deg noen "himmelens aksjer" ved kloke og fornuftige investeringer i kristent arbeid eller engasjement. Her er det ingen prutningsmonn. Her er det kun hjertespråket som gjelder. Kjærligheten er ikke slik, den krever alt.
Om du i raushet sier til kona en morgen at du du elsker henne utrolig høyt, og hun da spør: "Hvor høyt?" og du etter raske overslag svarer, "…mer enn 90 % kjære!" Tror du hun blir fornøyd?
Fra en himmelsk Far hører vi bønnen: "min sønn"…"min datter"… "gi meg ditt hjerte"… Ords. 23,26 Kjærlige ord fra en Gud som elsker. Fra en som vil ha alt. Deg selv med alt du er og har. Ord fra en som vil gjøre et egoistisk og syndig menneske ren og hellig i Jesus Kristus.
Guds god gave
Gjennom en fattig enke i Jerusalem og en gammel tanzanianer møter jeg Gud.
I dette helt alminnelige, fattigslige og enkle åpenbarer Bibelens Gud seg for meg. Her forkynnes evangeliet. Ordet om Han som ikke holdt noe tilbake, men som gav alt han hadde tilgjengelig, sin enbårne Sønn. Gav han for oss, og for meg. Her møter jeg kjærlighetens sanne språk og kjennetegn, om han som fullt og helt ofret alt for min skyld.
“For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” Joh 3,16
“Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?” Rom 8,32
En tanke har slått meg. Hvordan gikk det med den fattige enken til slutt? Hva hadde hun å leve av etter at alt hun hadde, var blitt lagt i tempelkisten. Vi vet ikke mer, annet enn at Gud har gitt oss noen konkrete løfter.
“Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.” Matt 6,33-34
Kan det ikke tenkes at jeg får hilse på henne i evigheten og vite mer da? Møte kvinnen som ikke holdt noe tilbake av sitt eget, men "kastet det alt i Herrens hender".
Når det gjelder gamle Ayubu, vet jeg litt mer. Syv år etter at han hadde stått ved døren vår på bibelskolen, var jeg på gjennomreise i det samme området med noen studenter fra Fjelltun Bibelskole. Vi reiste oppom for å hilse på familien, og fant gamle Ayubu alvorlig syk. Han hadde hatt feber i lang tid, og var helt utmattet. Familien hadde båret han ut på en madrass, og der lå han under et tynt teppe i skyggen av et avocadotre.
Jeg satt på bakken ved madrassen, og denne gangen var det jeg som tok den tynne og gamle, febervarme hånden i min. Leste noen gode løfter fra Bibelen, og ville gjerne få si takk for alt det den gamle hadde betydd for meg og vår familie. Han fikk ikke sagt mye. Munnen var tørr og kreftene små. Litt klarte han likevel.
Han løftet den høyre hånden opp over teppet og pekte oppover, til himmelen. Så sa han, "Yesu asifiwe!" Priset være Jesus!
Vi var på vei hjem til Norge da vi fikk beskjeden. Gamle Ayubu er død, og jeg vet hvor han er. Hjemme hos sin himmelske Far, hos ham som ikke holdt noe tilbake, men gav alt!
