Publisert

Når tro og liv kolliderer


Ca leselengde:
8 min

«Ut fra mine opplevelser å dømme, er jubel og glede ikke det første som faller folk inn når de tenker på kirken. De tenker på de selvrettferdige. De tenker på kirken som et sted man kommer til når man har fått orden på livet sitt, ikke før. De tenker på moral, ikke nåde.» Philip Yancey, forfatter.

naar-tro-og-liv-kolliderer

Hittil har perspektivet i denne boken i stor grad vært individuelt. Det vil si at det har handlet om det enkelte menneskes kamp med livet sitt og lydigheten mot Guds ord. Nå skal dette perspektivet utvides. For det er nemlig en viktig dimensjon i dette. Hvordan kan vi skape et klima i forsamlinger og kristne fellesskap som er etisk og læremessig tydelig, og som samtidig gir rom for at mennesker kan være underveis, med sine livshistorier og kamper, tvil og kanter? Slik at mennesker kan være ærlige om sine nederlag, smerter og tvil samtidig med at deres kristne forsamlinger er tydelige om den åndelige kursen.

Det er nemlig noe viktig som går tapt hvis den ene av disse to polene blir borte.

En drøm

Tenk om tvilende mennesker kunne si om kristne forsamlinger i Danmark: «Her er det godt å være en tviler.» Ikke fordi man på postmoderne vis begynner å idealisere tvilen og det uavklarte, men fordi det er plass til å kjempe troskampene sine, stille sine spørsmål og være underveis. For disse forsamlingene er preget av mennesker som selv kjemper troens kamp, og det gir plass. Det er ikke pinlig å spørre, tvile, kjempe…

Tenk om skilte dansker, og mennesker som på annen måte er kommet til kort i kjærlighetslivet sitt, kunne si: «Her er det godt å være skilt.» Ikke fordi vi har skåret ned på de bibelske idealene om det livslange ekteskapet. Lovens ord blir talt tydelig, så man kan forstå hva som menes. Men det skjer gjennom mennesker som har sine egne smertelige livshistorier, og som selv bare kan leve av Jesu tilgivelse. Det hele skjer i en atmosfære av nåde, der man får mot til å se sin skyld i øynene.

Tenk om alkoholikeren, den deprimerte, eller den som sliter med spiseforstyrrelser, ville si: «Her er det godt å være. For de menneskene som kommer hit, har tydeligvis vært i selskap med ham som omga seg med de skrøpelige i sin tid. Og her fortsetter de i samme stil, og inviterer meg til festene sine, og inn i hverdagene sine. Ja, jeg merker faktisk ikke til noe `dem og oss`, for noen av de det gjelder har fortalt meg om det som ikke fungerer i deres eget liv.»

Tenk om flyktninger og innvandrere ville si: «Vi møter fordommer og kalde skuldre så mange steder i det danske samfunnet. Men vi kan merke at de kristne kjenner den Gud som elsker den fremmede, den farløse og enken. Det nyter vi godt av.»

Tenk om de anfektede, mennesker som har vanskelig for å tro at de er elsket og tilgitt av Gud, kunne møte det eneste virkelige legemiddelet. «Nei, det er sant. Du er ikke god nok. Se det i øynene. Det kan godt være at den erkjennelsen gjør vondt, men den gir også lettelse. Jesus var `god nok` i stedet for deg. På korset ble alt gjort, som skulle gjøres.»

Tenk om den holdningen lyser ut av forkynnelsen, samtalen og lovsangen. Det er nemlig dette vi i vårt klassiske språk kaller å forkynne lov og evangelium. Umiddelbart høres dette ut som om det skal tas hensyn til to veier, til rausheten og tydeligheten, og balanseres mellom dem. Og slik vil det uten tvil oppleves noen ganger. Men det er min overbevisning at hvis det blir kollisjon mellom disse to hensynene, så blir det en fruktbar kollisjon. Og at vi når vi kommer helt til bunns i stoffet, vil oppdage at det ikke er noen motsetning mellom de to.

Helt inne ved hjertet av den kristne forkynnelsen møter vi nemlig disse to anliggender forenet i kristendommens hovedperson.

… for slik er Jesus

Det handler om ham som er den absolutte kroppsliggjøringen av nåden på denne jord, Jesus.

Hvis det ikke skal bli hjemmelaget nåde, må våre uttrykk for nåden i forsamlingene våre ta farge og form av ham.

Det interessante er at hos ham møter vi disse to holdningene, eller kanskje man skulle si bevegelsene, i to retninger. Og vel å merke samtidig. Ofte ovenfor de samme menneskene.

På den ene siden er han tydelig, på grensen til sårende, når han konfronterer synden og selvrettferdigheten.

«For du har hatt fem menn, og den mann du har nå, er ikke din mann.» Joh 4:18

«Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var?» Matt 7:3

På den ene siden tar han en kjempestor risiko for å få et dårlig rykte ved å være venn med de «gale» menneskene.

La oss ta kvinnen med de fem mennene. Disse ordene falt i en situasjon som hadde alle elementer i seg til å bli en saftig historie. Han satt og snakket med henne ved brønnen i Sykar, i den stille, hete timen midt på dagen, da alle pene mennesker holdt siesta. Dermed løp han en risiko for å få et seksuelt rykte på nakken. Vi pleier faktisk å fraråde nåtidens mannlige sjelesørgere den slags samtaler.

Han spiste sammen med tollere og syndere. I tilfellet Sakkeus fra Jeriko skjedde det helt åpenbart før mannen hadde vist det minste tegn til å ville omvende seg. Jesus løp risikoen for å bli snytt, hvis overtolleren hadde avsluttet besøket med ordene: «Takk for kaffen, nå må jeg ut og bedra noen til.»

I en bestemt situasjon blir faktisk Jesus lurt. Han helbreder ti spedalske. Bare en av dem vendte tilbake og takket og tilba ham. Dårlig statistikk. 90% brukte ham bare som den legen som tilfeldigvis var til stede. Han kunne kritiseres for kristelig sosialt arbeid uten nevneverdig evangeliserende effekt. En kritikk bibeltro misjonsfolk av og til har rettet mot for eksempel Frelsesarmeen eller KFUMs idrettsarbeid. Men han visste at dette er kjærlighetens risiko. Man kan nemlig ikke elske uten å løpe risikoen for å bli lurt.

Tilbake til dette med måltider sammen med feil folk. Der deltok han med så stor fornøyelse at samtiden mistenkte han for å være en storeter og dranker. Det var naturligvis et falskt rykte. Men falske rykter har det ved seg at det gjerne skal være noen begivenheter bak, eller trekk ved personligheten som gir næring til dem. Det må med andre ord ha vært en livsglede ved Jesus, samtidig som han var likeglad med hvem han ble sett sammen med, som gav næring til ryktet. Og så kunne folk bruke det gamle ordspråket: «Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er!»

Jesus kunne for øvrig spise sammen med fariseerne også. Han hadde med andre ord ikke en utstudert tendens til å snobbe nedover heller. Mon tro om det ikke ville gitt han et dårlig rykte i dag, når man skal understreke hvor lite from og moralsk man er!

Hva er et hellig liv?

Ja, selvfølgelig. Det er å bryte med synden. Konkret og virkelig. Det er å våge å bli upopulær, fordi vi i troskap mot Guds ord kaller synd noe av det vår merkelige kultur kaller for livsutfoldelse. For eksempel hor og økonomisk egoisme.

Men også det å være like generøs som Jesus med hvem vi omgås, og hva vi gir bort. Og å være like risikovillig når det handler om faren for at vår gavmildhet og selskapelighet blir misbrukt eller misforstått.

Det merkelige er at disse to trekkene ved Jesus som vi har sett på her, ofte stilles opp som motsetninger. I vår tid tenker man: Hvis du er tydelig og konfronterende, kan du ikke være varm og imøtekommende. Hvis du vil være varm og imøtekommende, er det nok en forutsetning at du blir forsiktig, og ikke taler så tydelig om synden og Guds vrede.

Den store utfordringen er: La oss ligne på Jesus i å forene motsetningene.

I vår forkynnelse, i våre forsamlinger og i vårt hverdagsliv, i familie, nabolag, sportsklubb og på foreldremøte i barnehagen.

 

Teksten er et utdrag hentet fra boken «Når tro og liv kolliderer» av danske Jens Ole Christensen. Boken tar for seg noen av de livsområdene vi støter på der bibelens retning og standard er tydelig mens våre liv ofte kommer til kort og er brokete. Hvordan skal man da beholde sin troskap mot bibelens ord samtidig som vi blir møtt, kan få oppreisning og leve videre?

Utdraget begynner på side 147 der kapitteloverskriften er «Fellesskap som gir kropp til nåden».


Boken "Når tro og liv kolliderer" kan blant annet kjøpes via Lunde forlags nettbutikk.

Jens Ole Christensen arbeider til daglig som generalsekretær i Luthers Mission, noe han har gjort siden 2005. Han er en etterspurt forkynner og ble i 2011 kåret til «årets teolog» i Danmark av det danske menighetsfakultet.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
8 min
Ressurstype

  Livet

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Øivind Kringstad.
  Øivind bor på Senja i Troms, er gift med Elisabeth og har tre gutter. Han arbeider som regionleder i NLM region nord og er redaksjonsmedlem i foross.no.
   Ressurser av Øivind Kringstad
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.