Jesus er veien, sannheten og livet. Men det er mange veier til Jesus.
Denne artikkelen er en del av foross.nos advents- og juleserie “Veier til Betlehem”. Denne gangen er det Øivind Ruud Kringstad som deler sin historie.
Teksten kan du også høre innlest på Foross-podden.
Når julen ble mer enn bare jul.
På samme måte som Gunnlaug Bø kunne fortelle i sin "vei til Betlehem" har heller ikke jeg noe tidspunkt i livet hvor jeg ikke har hatt en kristen bekjennelse. Det er jeg takknemlig for, selv om jeg også har kjent på at en mer spektakulær historie hadde vært fint å kunne dele.
Likevel er det langt fra det samme forholdet jeg har til Jesus nå som da jeg husker min forventning til julen i barneårene.
Jeg har mye godt å se tilbake på når jeg tenker på mine egne barneår. Det handler både om en generelt god menneskelig oppvekst, men også det åndelige livet mamma og pappa levde og dermed introduserte meg for.
I barneårene fikk jeg være med på det som var en nokså tradisjonell norsk julefeiring. Det var kirkegang, lesing av juleevangeliet før julemiddagen, og ellers fylt med norske tradisjoner omkring høytiden. Det er var flott! Likevel har jeg i ettertid reflektert mer omkring hvilket inntrykk jeg tror jeg satt igjen med. Det skulle nemlig ta mange år før selve julens hovedsak demret skikkelig for meg og hvilken betydning det hadde for alle de andre dagene i året.
Her kan nok teksten min misforstås, for jeg tenker virkelig at norsk julefeiring er både fint og godt! Det er nok ikke selve måten jeg opplevde jul på som er saken, men mer at det snek seg inn en "egenhet" omkring julen i forhold til livet ellers og resten av Bibelens budskap. Koblingen mellom at Gud ble menneske, som er julens hovedinnhold, og "all annen kristendom" sa seg tydeligvis ikke selv. Det ble en merkelig forskjellighet mellom julen med alle sine tradisjoner av både stress og koselighet og livet med Jesus ellers.
Det er helt greit at ikke alle henger med på dette! Fra denne forskjelligheten til det jeg i dag opplever som en sterkere sammenheng i troen har det nemlig ikke vært noe konkret vendepunkt eller avgjørende enkeltåpenbaring. Men over mange år med lytting og lesing av god bibelsk forkynnelse har denne linken blitt en mer integrert del av troen.
Bibelen har nemlig én stor fortelling! Alle mindre stykker og fortellinger finner sin plass i denne store overbygningen, også julen. Men det skulle ta litt tid før jeg skjønte hvor sentral nettopp julen var for alt det andre. Det at Gud oppsøkte oss mennesker på den måten at han ble en av oss, er det hele det gamle testamentet leder tankene til! Jul er absolutt ikke en "egen greie" slik det på en merkelig måte var blitt for meg.
Gjennom en variert bibellesning kommer man ikke utenom å se disse trådene som ledes sammen på så mange steder i Bibelen. Gud er vår verdens forfatter som har skrevet seg selv inn i sin egen historie for å komme med frelse og utfrielse til alle mennesker. Han kunne ikke overlate oss til oss selv i vår fortapthet og synd.
Det er denne hovedfortellingen også julen finner sin plass i. Det er ikke et eget budskap, slik jeg indirekte tenkte i lang tid, men en del av selve grunnplanken i hele vår tilværelse.
Når jeg innledningsvis skrev litt om at forholdet mitt til Jesus ikke har vært det samme gjennom hele livet er dette noe av det jeg tenker på. Jeg opplever meg ytterst priviligert som har mulighet til å leve så tett på Bibelen og stadig oppdage Guds kjærlighet og plan for oss mennesker.
Det startet når Gud skapte. Det fortsatte når løftet om en befrier ble gitt til Eva. Det ble menneske når Maria ble gravid med Jesus og Den Hellige Ånd driver det hele videre ut gjennom misjon rundt om i hele verden helt til den siste dag.
Inne i hele den svære historien har også jeg min plass, for Jesu skyld. Det er jeg inderlig takknemlig for.
God jul.
