Som skandinaver lever vi i en sexfiksert kultur. Forutsett at vi ikke isolerer oss fra omverdenen, møter vi stadig bilder, budskap og ideologier som har et seksualisert språk. Gjennom internett og aviser mates vi med råd, og alt fra de beste sjekketipsene til hvordan vi kan få oppleve den heftigste orgasmen. Men paradoksalt nok er det enda to fundamentale spørsmål som gjelder sex og seksualitet som man så godt som aldri adresserer i sekulære media:
1) Hva er seksualitetens hensikt?
2) Hvilke rammer trenger seksualiteten for at vi skal kunne følge denne hensikten?
Når det gjelder seksualitetens hensikt må vi nok først gjøre klart at det fins en forskjell mellom seksualitet i vid forstand og den seksuelle foreningen – altså samleie. Vår seksualitet handler nemlig om betydelig mer enn bare å " ha sex." Uten å overdrive kan det beskrives som noe av det viktigste når vi skal definere hva det er å være et menneske. Eller sagt med ordene til verdens helseorganisasjons (WHO):
Seksualitet er en integrert del av det å være mann, kvinne eller barn. Det er et grunnleggende behov og et aspekt ved menneskelig væren som ikke kan skilles fra andre deler av livet. Seksualitet er ikke synonymt med samleie, det handler ikke om vi kan ha orgasmer eller ikke, og er heller ikke summen av våre erotiske liv. Disse kan være deler av vår seksualitet, men trenger ikke være det. Seksualitet er mye mer; det er energi som motiverer oss til å søke kjærlighet, kontakt, varme og intimitet. Seksualitet uttrykkes i hvordan vi føler oss, beveger oss, berører og blir berørt. Det handler om å være sensuell så vel som seksuell. Seksualiteten påvirker tanker, følelser, handlinger og samspill, og derigjennom også vår mentale og fysiske helse.
Om man fra seksualitetens hensikt går over til selve samleiets hensikt, oppfatter jeg at Bibelen forkynner at dette kan beskrives som todelt.
For det første: å bekrefte og fordype forbundet mellom mannen og kvinnen i ekteskapet.
For det andre: å sikre slektens gang.
I de innstiftelseord som vi møter i Første Mosebok kan vi lese;
Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de skal være ett kjøtt. 1.Mos 2:24
Interessant i denne sammenhengen er at uttrykkene «forlate» og «holde seg til,» er de samme som de som i andre bibeltekster benyttes for å beskrive Israels forbundsrelasjon til Gud (se f.eks. 5. Mos 10:20; 31:8). Allerede gjennom ordvalget kan vi altså konstatere at Bibelen betrakter ekteskapet mellom en mann og en kvinne for et forbund. Altså en dyptgående og forpliktende overlatelse til den andre parten.
Dermed kan vi også dra den slutningen at de ingredienser som på denne tid brukte å inngå i et forbund, for eksempel å avgi løftet med menneskelige vitner tilstede, skal betraktes som underforstått hver gang Bibelen omtaler ekteskapet.
En annen sak som er slående med ekteskapets innstiftelsesord er at de gir en påfallende tydelig ordning for hvordan det er tenkt at ekteskapet skal inngås. Først, står det, skal mannen «forlate» familien han har sin opprinnelse fra. Deretter skal han «holde seg til sin hustru,» det vil si love henne livslang troskap. Først etter dette er tiden kommet for at mannen og kvinnen skal bli «ett kjøtt» – altså forenes seksuelt.
Det som blir åpenbart når vi får denne «trestegsraketten» presentert for oss, er at det normale i dagens samfunn er det presis motsatte! Først har man sex, deretter bestemmer man seg for hverandre, og til sist forlater man sin gamle trygghet (familie, bosted.) Og ut i fra en slik ordning er det jo åpenbart at den seksuelle foreningen har veldig lite med Bibelens visjon om å bekrefte et allerede inngått forbund å gjøre.
Samtidig kan vi ikke i lengden ignorere det som er Bibelens modell. En hel del av problemet som tenderer til å oppstå i våre nære relasjoner – at vi ikke når frem til hverandre, at vi blir skuffet av hverandre, at vi kjenner oss utnyttet av hverandre – tror jeg faktisk har med nettopp dette faktum å gjøre.
Vi lever ikke ut i fra det som er seksualitetens hensikt. Vi anvender oss av samleiet til noe annet enn det fra begynnelsen er designet for. Og da er det vel ikke så merkelig at det oppstår problemer? Omtalen av ekteskapet som et forbund knytter også an til den form av engasjement som en slik relasjon bør føre med seg.
Først og fremst er det jo gjennom at vi ligger med hverandre at vi kan få barn, noe som i sin tur fører med seg et langsiktig engasjement i spørsmål om omsorg, forsørgning, oppfostring og samarbeid fra foreldrenes side. Men det kan også legges til alle andre saker som blir et felles anliggende den dag vi flytter sammen med hverandre – alt i fra økonomi og planlegging av husholdningen, til yrkesvalg og vennskapsrelasjoner.
Til og med mot denne bakgrunnen blir det derfor naturlig å snakke om den seksuelle foreningen som en bekreftelse av et forbund. For hvordan skal man våge å gå inn i så mange felles engasjement uten først å love hverandre livslang troskap? Hvordan skal man våge å åpne kroppen sin, sjelen sin og ånden sin for sin partner, uten å vite at han eller hun er klar for å ta ansvar for det felles livet sammen?
Denne artikkelen er et kapittel i Olof Edsingers bok Gud och sex (Evangelie förlag, 2015). Hele boken kan bestilles her.
