Hun kastet enda et blikk på klokka. Den var allerede for mye. Hun så seg rundt i rommet, rotet, haugen med tøy, de spredte lekene, en vissen blomst i vinduet, oppvasken, alt som symboler på hennes utilstrekkelighet.
Bølger av irritasjon skyldte over henne. Enda en kveld var mannen på dugnad i kirken, på ett av disse endeløse prosjekter som skulle få alt så flott og fint der. Hun måtte, selvfølgelig, holde seg hjemme.
Hun falt sammen i sofaen, av gammel vane plukket hun opp telefonen. Hun bladde seg gjennom bilder og filmer som rullet over feeden. Av plikt sendte hun av gårde noen likes.
Hodet og nakken var sammenknytt, hun orket så lite. Snart var det helg igjen, dessverre, med alt som skulle gjøres og væres i menigheten. «Jaja» tenkte hun, «til våren, etter nyttår, da blir nok alt bedre», men hun viste jo egentlig innerst inne at slik ville det ikke bli. Hun var bare så sliten. Hun tørket bort en tåre.
Hverdagsjag som gnager på troen
Mange kjenner seg igjen i en slik beskrivelse av hverdagen. Kristne kan preges av de samme belastninger, møte de samme krav, og kjenne på den samme utilstrekkelighet som andre i vårt samfunn. Å være en kristen gir ikke fritak fra disse opplevelser.
Vi kan fristes til å tenke at vår tro er en «Quickfix» av våre problemer, og at livet burde vært en lek når vi tross alt kaller oss Guds barn. Men slik føler vi det ikke. Livet er ikke en lek, det er mer et jag.
Og denne erfaring leder oss til å fylles av tanker om at det er noe feil med den tro og det kristenliv jeg har. Hvorfor lykkes ikke jeg, hvorfor er jeg så sliten, når det ser så bra ut for de andre?
Et menneske som alle andre
La oss prøve å finne noen svar på dette, og se etter en ny vei å gå. Dette feltet har mange nyanser, og vi kan bare kort ta frem små fragmenter av dette i en tekst som her.
All hjelp vi søker trenger å ha et grunnfeste i Bibelens budskap. Dette skiller kristen sjelesorg fra deler av den profane veiledning og hjelp som gis på dette området.
Sammenfattet vil det si at den hjelp vi gir, den bygger på det vi bekjenner i trosbekjennelsen. Som menneske er vårt utgangspunkt i første artikkel, at vi er skapt. Vi er en skapning som bærer avtrykket av Guds skaperhender, slik som Han formet de første mennesker av jord.
Vi er ikke skapt på tilfeldige måter. Vi er skapt som biologiske og psykologiske vesener. Begge disse sider er fullt og helt det å være menneske. Dette feltet kan ofte bli glemt i vår kristne tradisjon, der det menneskelige (kropp og psyke) har vært sett på som noe mindreverdig. Vi kan derfor ha nytte av kunnskap fra disse felt, fra mye av det som vitenskapen beskriver om hvordan vi fungerer som skapninger. Paulus skriver i Brevet til menigheten i Filippi:
For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det! Fil 4:8
Alt som er sant, hold fast på det, det er det vi nå prøver å gjøre. Vi går derfor i ærbødighet inn i den skapte kropp, gjennom dette ord og ser om vi kan trekke med oss lyset fra Guds ord inn i det den profane vitenskap sier om slitenhet og stress.
Å avlese signalene
Hva er slitenhet? Jeg vil her forenklet dele dette i to grupper.
Den biologiske slitenhet er når kroppen er trøtt etter hard belastning. Dette kan være belastning av muskler gjennom fysisk arbeid eller gjennom åndsverk. Kroppens energi er brukt opp, og da trengs det tid til å bygge opp igjen denne.
Dette påfyll skjer gjennom mat, søvn og hvile. Normalt er det nødvendig med 7-9 timers søvn hver natt, så vil kroppen kunne fungere igjen til det daglige arbeid. I skapelsen ser vi at det er lagt inn en syklus på seks dagers arbeid og én dags hvile. Dette er fra et biologisk synspunkt en god måte å forvalte kropp og hode på.
Dette er en ufarlig og sunn slitenhet. Den fysiske slitenhet blir farlig når hviletiden ikke er tilstrekkelig. Da er det nødvendig å gjøre mindre.
Den andre formen for slitenhet, er det jeg kaller for å være psykisk sliten. Tegnene på dette kan kroppslig ligne på noe av det samme som skjer ved fysisk slitenhet. Psykisk slitenhet kan komme som en konsekvens av mangel på restitusjon når en er fysisk sliten.
Den psykiske slitenhet har ingen direkte årsak i tungt arbeid, derfor virker det uforståelig på mange at det er slik, at en føler seg utmattet. Slitenheten og kraftløsheten er like reell.
I tillegg har den også andre tegn. Det kan være dårlig søvn, mindre konsentrasjon og arbeidskapasitet, glemsomhet, kort lunte, dårlig matlyst, lav sexlyst, vektøkning, tristhet, tomhet og i tillegg er det flere andre trekk som kan dukke opp.
Psykisk slitenhet er ofte knyttet til stress. Stress er en tilstand som hjernen setter kropp inn i. Det er derfor ikke en bestemt følelse eller generell travelhet, men reaksjoner i kroppen utløst og styrt av hormoner.
Kroppens språk
Vi er skapt med hormoner. Dette trenger vi å være oss bevisst og ta hensyn til.
Hormoner er kort fortalt et kjemisk kommunikasjonssystem som styres gjennom nervesystemet og spres gjennom blodsystemet. Vi har ulike kjertler som produserer hormoner, og alle har sin unike nyttige funksjon.
Stress er en tilstand der to hormoner, adrenalin og kortisol, gjør kroppen klar til ekstra innsats, deres jobb er å gjøre oss klar til kamp, til å overleve. Det er derfor svært nyttig at vi har disse hormonene. Det hjelper oss i å holde oss i livet.
For kroppen er stress opprinnelig en kortvarig tilstand. Når faren er over, så har kroppen egne mekanismer for å avspenne systemet.
Problemet vårt med stress nå, er at hjernen har lært å sette kroppen i en stresstilstand uten at vi er livsfare. Hjernen kan oppfatte våre daglige gjøremål som faretruende, ved følelsen av at vi ikke rekker alt vi skal. Å oppleve å ikke oppfylle disse gir stress.
For eksempel, hjernen har lært å oppleve frister, krav, forventinger, konflikter og usikkerhet som tilstander som er livstruende. Kroppen settes da i alarmberedskap gjennom hormonene.
Slik dagene og livet er organisert, så blir vi i denne tilstand omtrent kontinuerlig, fordi hverdagen er overfylt.
Og, det som stresser en person, trenger ikke å skape stress i en annen. Noen kan jobbe eksepsjonelt mye, og ikke ha stress fordi de føler mestring, mens andre får stress av den minste oppgave de ikke mestrer.
Vi er ulike, og dette kan også variere ut fra livssituasjon. Dette er farlig stress, fordi disse hormonene som skal kvikke oss opp til kamp, de er farlig for kroppen hvis de er i kroppens systemer for lenge.
Kortisol, et hormon som skal sørge for blant annet rask legedom ved skader, det vil begynne å bryte ned kroppen hvis det ikke finner noe i kroppen å reparere. Det kan bryte ned immunforsvaret og gjøre deg syk.
Stress er slitsomt fordi det over tid tapper kroppen for energi, Det er som en motor som går med full gass, selv om bilen står i ro, den vil raskere ødelegges av konsekvensene av maksbelastningen.
Selv det å ikke være fysisk aktiv kan være utmattende, fordi inaktivitet kan bryte med de forventinger vi har til oss selv, hvordan vi tror andre mener vi bør være, slikt kan gjøre oss selvfordømmende. Alt dette kan da øke stressnivået. Å være arbeidsledig, sykemeldt, eller utenfor tjeneste kan for mange skape mye farlig stress.
Kroppens egenomsorg
I en stresstilstand kan kroppen reagere med ulike strategier. Innenfor arbeid med stress og stressproblematikk benyttes det tre ulike reaksjonsmønstre for stress. Det er kamp, flukt eller frys.
Setter kroppen seg i en kampmodus eller fluktmodus, så vil du i kroppen kjenne deg våken, mer på vakt, mer fokusert, pulsen er høyere, og musklene blir mer anspent. En langvarig tilstand her, vil ofte gi for eksempel stiv nakke. Mange som møter veggen og blir utbrent går fra en slik tilstand til nesten over natten å bli tom og utmattet. Merk at utmattelsen da både er fysisk og mental. Mental utmattelse leder ofte til depresjon eller ulike former for angst.
Går kroppen inn i en frys-tilstand, vil et av de kjennbare tegnene være slitenhet. Å være i frys betyr at hjernen kobler av funksjoner for å beskytte organismen mot konsekvensene av et ytre angrep. Vi kan bruke utrykket «stiv av skrekk», dette er et annet ord for å være i frystilstand. Det er et forsvar.
Slitenheten som kommer her, kan plutselig dukke opp i møte med oppgaver eller vansker som må løses. En uforklarlig trøtthet kommer over deg og du orker bare ikke å ta den telefonen eller vaske badet. Å gjøre disse oppgavene blir av hjernen tolket som truende, selv om vi med tanken rasjonelt kan se at det ikke er det. Hjernen har lært at når vi tenker «Jeg burde gjøre…», er dette en truende hendelse, og stressreaksjoner aktiviseres. Løsningen for kroppen blir å gjøre deg ekstra passiv, den fryser deg. Slitenheten beskytter deg, ved at du trekker deg tilbake og unngår oppgaven.
Hva leder da det til? Jo, ofte til sterke selvanklager og igjen mer stress. Det er det automatiske systemet i oss som er slik.
Dette er en kort og svært forenklet skisse av disse reaksjonene. Hva har da dette med kristen tro å gjøre og den kristne slitenhet? Grunnleggende er det nyttig å kjenne til at vi er skapt med disse systemer, da kan vi begynne å ta hensyn til dem og akseptere at det er slik.
Sliten av kristenlivet
Som vi begynte med, så lever kristne under de samme forhold som alle andre. Vi preges av samfunnet og vi preges av den kristne kulturen.
I samfunnet opplever vi kravene, tempoet og prestasjonsjaget, fordi vi også er en del av samfunnet. Når vi får følelsen av å ikke strekke til her, så ligger stressreaksjonen på lur og venter. Kroppens reaksjoner på fare er jo stress. Det er slik vi er skapt, det er slik vi fungerer.
I tillegg har vi også den kristne kultur. Det betyr at i tillegg til de krav vi opplever i samfunnet, kan vi kjenne på flere forventinger fra vårt kristne fellesskap.
Ofte er disse forventingene forestillinger som vi har og som ikke trenger være faktiske forventinger, men fordi vi kan ha disse forestillingene, er de like reelle. Dette er ofte forestillinger som knytter seg til idealbilder som vi har laget oss på bakgrunn av vår egen historie. Dette felt kan være tema for en annen artikkel.
Men, det kan også være forventinger fra det kristne fellesskapet som er reelle, som forventingen om aktiv deltagelse i menighetsliv, givertjeneste, smågrupper o.l.
Menighetsliv er også en arena for sammenligning. Der vi sammenligner oss med hverandre ut fra ulike «suksessfaktorer» som jobb, familie, barn, helse eller menighetsstatus (personanseelse). Å føle at en ikke strekker til eller er «ekte» i disse forhold, det skaper mye skjult stress. Derfor ser vi også at utbrenthet er utbredt blant kristne og derfor ser vi også hvordan mange unge forsvinner fra fellesskapene.
Særlig mange unge har et urealistisk syn på sitt trosliv. De har som mål og drøm å leve et tros- og menighetsliv som skal forvandle verden. Nederlaget blir stort når de erfarer at de ikke en gang klarer å forvandle seg selv, men strever med de samme synder over lang tid. De glir bort fordi de ikke maktet å være gode nok kristne.
Sannheten er at mange kristne har følelsene av utilstrekkelighet. De går med selvanklagen: Jeg får det ikke til slik som jeg vil. Dette anklagen blir forsterket når vi også tenker at det å være en kristen er å være flink og god og glad og hjelpsom og gavmild og alt alt det andre vi skulle være. Derfor kan vi bli slitne i kropp, psyke og trosliv.
Akseptere sin menneskelighet og sine behov
Når dette er tilstanden, hva er da veien ut av det? Vi begynte med grunnlaget i første trosartikkel.
Vi er skapt. Vi er laget etter system, skapt som menneske, til å leve, skapt til å opprettholde livet. Stressreaksjonene er derfor signaler og språk til oss om at vi må ta vare på oss selv. Skapningen vår stritter imot den tilstand som vi er i. De opprinnelige stressreaksjoner er gitt av Gud, derfor er de ikke onde. Når så Gud har laget det slik, hva er da veien ut av slitenheten, ut av stresset?
Det begynner med sannheten. Jesus er lys, og hans ord er lys. Lyset lyser opp og viser hva som er de rette forhold. Derfor begynner Guds arbeid med oss at Han gjennom sitt ord lar sannheten få arbeide på oss.
Vi benytter oss av trosbekjennelsens tre perspektiver; skapt, forløst og opprettholdt. I denne situasjon betyr det at vi kommer til en erkjennelse og en aksept av situasjonen, av hva vi er i Gud og hvordan vi som mennesker opplever det. Å lyve for oss selv, gjennom å ikke akseptere situasjonen, det holder oss borte fra hjelpen. Veien ut begynner med å ledes av det vi er.
Først sier signalene fra skapningen, fra kroppen, «Stopp!». Lytt til hva den har behov for.
Deretter kan det fortsette med erkjennelsen: Ja, jeg er et menneske som opplever det slik, som føler på stress og utilstrekkelighet. Disse signalene er et budskap til meg om at jeg trenger å gjøre noen endringer og det er ikke noe feil med meg fordi jeg føler det slik.
Lytte til følelser
Slike tanker gjør oss urolige. Det er følelser i oss som dukker opp. Følelser er også kroppslige reaksjoner og signaler, og igjen er det hormoner som gjør seg gjeldende.
Men følelser forteller oss noe. Hva forteller uroen og utryggheten oss? Hva forteller følelsene og tankene den gir om hva jeg er redd for, hva forteller det om hva jeg trenger. Så lar vi dem være der, vi lytter til de tanker som de gir oss, vi tar imot dem og rommer dem. Vi lar dem snakke ferdig, vi tåler at det er ubehagelig.
Ofte døyver vi ubehag ved å skyve dem bort eller flykte fra dem. Å skyve dem bort, gjennom å døyve dem i stimuli, det flytter bare uroen inn i nerver og muskler. Når vi blir kjent med vår egen uro, så er det også tydeligere for oss hva vi behøver.
Gjentatte ganger kan vi lese om hvordan Gud ber menneskene gå inn i stillheten og i tillit. Inn i en lyttende holdning. Det er når vi gir opp mestringsstrategiene at vi blir stille og kan lytte. Vi går inn i denne holdningen gjennom den tredelte fordeling som vi har i trosbekjennelsen. Dette er sannheter som kan romme vår uro.
Bibelen er ingen bruksanvisning, men en kilde
Når vi da begynner å komme i denne posisjon, så kan Guds Ords hjelp komme til oss. Da blir det en kilde som vi kan drikke av, da blir bønnen vår levende, selv om ordene er få.
Hvilke ord som hjelper er nok ulike fra menneske til menneske. Den Hellige ånd jobber på det individuelle nivå.
Men vi ser at i Paulus sine brever dukker det opp et utrykk som gir oss hjelp. Det er ordene «I Kristus». Dette er en realitet, dette er noe som gis ved dåpen, det er en gave, det er noe du ikke kan prestere, det er noe du er, uavhengig av hva du føler.
La de ordene dvele i din tanke, ta dem med inn i uroen som kommer av sannhetserkjennelsen om deg. Jeg er i Kristus med min uro, med min følelse av utilstrekkelighet, men Kristus rommer hele meg. Og det er OK å føle slik.
I boken «Biskop Thomas. I kjærlighetens sirkel» (Skeie, 2017) gis en illustrasjon av noe av dette. Utgangsbildet er en kopp og en stor glassmugge. koppen representerer deg, og muggen representerer Guds nåde. Det er to måter å fylle koppen på. Den ene måten er å fylle koppen til randen, da er Guds nåde begrenset av koppen. Den andre måten er å senke koppen i muggen. Koppen vil i begynnelsen flyte på overflaten, før den fylles og synker til bunns. Nå er koppen fylt av nåde, men nåden rommer koppen så mye mer enn hva koppen kan romme (Skeie, 2017, s. 54).
Dette bildet gir oss troens realitet. Du er omgitt av noe større en deg selv. Ved å sette ord på og erkjenne dine behov, lytte til dem, stanse opp og akseptere at du er menneskelig, så gir du også Gud rommet rundt deg til å gi deg det du trenger.
Hva vil han da gjøre? Vil Han ta bort din slitenhet, eller vil Han være der med deg i den? Det vet vi ikke, men vi aksepterer tilstanden, hva vi er og hva vi trenger. Så er Han den som gir det som Han ser vi behøver. Slik begynner veien mot å akseptere seg selv, sine egne følelser og behov, sette sunnere grenser i relasjoner, la forventinger få mindre makt, og bli mer grunnfestet i evangeliets budskap: Den Gud som gir seg selv for og til deg.
Egenomsorg er ikke synd
Dette er en kortfattet artikkel om et stort emne. Det er umulig å dekke hele feltets dybde og bredde gjennom noen få ord. Men hensikten med teksten er å peke på at kroppen og dens signaler også må få være noe som vi tar hensyn til når vi skal ha egenomsorg og sjelesorg.
Mange kan ha god nytte av å gå denne veien videre sammen med andre, da kan sunn kristen sjelesorg være til hjelp. Våg å ta kontakt med en sjelesørger hvis du har behov for det. Ikke tenk at dine problemer ikke er verdt noens tid. Lytt til det behovet du kjenner, og søk støtte.
Litteratur
Skeie, E. (2017). Biskop Thomas. I kjærlighetens sirkel. Luther Forlag .
