Sammen med Danmark er Sverige det landet med den høyeste andelen av enkelthusholdninger i verden. Statistikken viser at nesten halvparten av alle svenske husholdninger består av en person, hvilket i praksis innebærer at ca. hver tredje person bor for seg selv.
Mange som bor alene gjør det med en lengsel etter å snart få dele liv og husholdning med noen andre. Disse trenger å få kjenne at kirken deres ser situasjonen de står i, og fungerer som en støtte. Men det burde også være høy prioritet for Sveriges kristenhet å bekrefte legitimiteten i det som er denne artikkelens tema: sølibat. Dessverre er det langt fra selvfølgelig at dette er tilfellet.
Sølibat er bekreftet singelskap
Sølibatet skulle ut fra en kristen forståelse kunne beskrives som et bekreftet singelskap. Det er et ønske eller et kall til å leve uten hverken tilfeldige eller langvarige seksuelle relasjoner, og dermed også leve uten familielivet som kan blir frukten av et ekteskap. Den av Bibelens forfattere som snakker mest om dette kallet er Paulus, som i sin undervisning i det første Korinterbrevet bruker stor plass for å beskrive sølibatets fordeler:
Jeg skulle ønske at alle var som jeg. Men enhver har sin egen nådegave fra Gud, den ene slik, den andre slik. Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg. Men dersom de ikke kan være avholdende, må de gifte seg. For det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær. 1. Kor 7:7-9
Den ugifte er opptatt av det som hører Herren til, hvordan han kan være til glede for Herren. Men den som er gift, er opptatt av det som hører verden til, hvordan han kan glede sin kone, og så blir sinnet delt. Den ugifte kvinnen og den unge jenta er opptatt av det som hører Herren til, så de kan være hellige både på kropp og sjel. Men den gifte kvinnen er opptatt av det som hører verden til, hvordan hun kan glede sin mann. Jeg sier dette til deres eget beste, ikke for å legge bånd på dere, men for at dere skal leve sømmelig og holde dere trofast og helhjertet til Herren. 1. Kor 7:32b-35
En kvinne er bundet så lenge mannen hennes lever. Dersom mannen dør, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren. Men hun vil være lykkeligere om hun lever alene, etter min mening. 1. Kor 7:39-40a
Ut fra sammenhengen er det tydelig at apostelens fremste anliggende er at misjonsoppdraget skal kunne utføres så effektivt som mulig. Og alle vi som har stiftet familie kan konstatere at han har rett i sitt poeng: med ekteskap og barn oppstår nye lojaliteter i våre liv – lojaliteter som direkte påvirker vår mulighet til å bruke tid på misjonsoppdraget.
Ikke motsetning, men like fullt prioritering
Det er verdt å notere seg at Paulus ikke stiller spørsmålstegn ved disse lojalitetene. Som gifte må vi helt enkelt prioritere våre familiemedlemmer! På den andre siden er det nettopp derfor han taler for sølibatet. Ettersom tiden er kort, kan det virke som han vil si, burde det for mange av oss være viktigere å misjonere enn å etablere oss med kone/mann og barn. (Den ene må selvfølgelig ikke utelukke det andre, vi kan misjonere også som gifte – men vi påvirkes av hvor mye tid vi har tilgjengelig, og hvilket ansvar vi har for våre nære og kjære.)
I sin undervisning om dette bygger Paulus på verdier som kan ledes tilbake til Jesus selv. I slutten av en lang undervisning om ekteskap og skilsmisse sier Herren:
Dette er noe ikke alle kan ta til seg, men bare de som det er gitt. For noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv, andre fordi mennesker har gjort dem til evnukker, men det er også noen som har gjort seg selv lik en evnukk for himmelrikets skyld. La den som kan, ta dette til seg. Matt 19:11-12
(fra svensk bibel: ”Alla kan inte ta emot det här ordet, utan bara de som har fått den gåvan: Det finns de som inte kan gifta sig för att de är födda sådana, och de som inte kan det för att människor har gjort dem sådana. Och det finns andra som väljer att inte gifta sig för himmelrikets skull. Den som kan förstå detta bör ta det till sig” Matt 19:11-12).
I disse versene identifiserer Jesus tre ulike grupper, som har det til felles at de må leve i sølibat:
- De som er født slik
- De som er blitt gjort slik
- De som for himmelrikets skyld ikke gifter seg.
Kategori 1 kan med stor sannsynlighet handle om flere ulike grupper. Det kan handle om dem som ikke kjenner seg tiltrukket av andre og/eller ikke lengter etter familie og barn. Det kan også handle om individer med medfødte seksuelle defekter, eller om homoseksuelle som på grunn av sin seksuelle orientering ikke har mulighet til å inngå et (heteroseksuelt) ekteskap.
Kategori 2 kan sees som en omskriving for kastrerte, eller evnukker – en gruppe som ikke er særlig vanlig i den vestlige verden i dag, men som var en gruppe å regne med i det gamle romerriket.
Kategori 3 handler om det Paulus snakker om i Første Korinterbrev: mennesker som med henvisning til sitt misjonskall velger å avstå fra ekteskap og barn «for himmelrikets skyld.»
Familie er faktisk ikke livets mening
Det bevisste valget om å leve i sølibat kan være et vitnesbyrd også på andre måter. I store deler av verden har dette med barn og familie i praksis blitt knyttet til vår verdi som menneske. Vi lever for vår partner og/eller våre barn, og i visse tilfeller også gjennom vår partner og/eller våre barn – for eksempel på et slikt vis at de forventes å virkeliggjøre de drømmene vi selv ikke lyktes med å oppnå da vi var unge.
Sølibatet derimot, stiller spørsmålstegn ved disse slags verdivurderinger. Det reiser seg trassig opp mot en kultur som knytter sin verdi og setter sitt håp til sine egne etterkommere, for i stedet å forkynne at vi har vår verdi og vårt håp knyttet til vårt medborgerskap i Guds rike (Luk 11:27-28).
Dessuten utfordrer det den tanken som dessverre har sneket seg inn også i flere kristne sammenhenger, som sier at det bare er i relasjon til et annet menneske vi kan være hele i vår identitet. Ekteskapet betyr ikke at 0,5 + 0,5 = 1, men at 1 + 1 = 1!
For enkelte personer kan sølibatet også være en konkret lidelse for Kristus, for eksempel den som er kristen homoseksuell, eller for den som ikke finner noen troende partner å dele sitt liv med (jfr 1. Kor 7:39.) Enda en grunn for kirken til å aktivt støtte våre ensomme søsken – både de som har valgt sin sivilstand selv, og de som fremdeles går og lengter.
Denne teksten ble først publisert i januar 2018.
